A-magasinet

Finn Skårderud: «Den maniske påkoblingen undergraver våre evner til å være i ro og alene»

  • Tekst: Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor

Jeg tar helst ikke telefonen. Men jeg tar veldig mye på den. Jeg tar på den, og stadig svarer den på mine berøringer. Den dirrer tilbake. Denne spaltens Alfabet for sammensatte følelser er denne gang kommet til bokstaven A. Det er A for Alenefølelsen. Jeg skriver om den positive alenefølelsen. Det er altså den gode evnen til å være alene uten å ha det dårlig. Blir det for lite av den, blir det for mye av den dårlige alenefølelsen – ensomheten.

Jeg har en faglig helt. Den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott skrev viktig og vakkert om å bli oss selv. Han var opptatt av at vi er grunnleggende avhengige. «Det finnes intet spedbarn,» skrev han.

Det finnes ikke noe levedyktig spedbarn uten en mor eller andre til å ta seg av det. Winnicotts gode liv handler ikke bare om å være i live, men også om å kjenne seg livaktig. Vitaliteten er en gave som gis til oss ved at foreldre og andre er grunnleggende interesserte i oss, i den livsdansen som handler om kontakt og respons.

Men siden navlestrengen for evig er klippet, er vi avhengige også dømt til å trene på alenehet. I 1954 publiserte han sin klassiske tekst «The capacity to be alone». Ja, det er en evne, en kapasitet, som må utvikles. I denne winnicottske forståelsen er denne gode alenefølelsen noe som vokser med inderliggjøringen av den tilstedeværende moren som ikke blander seg inn for mye. Barnet, skriver han, skal også få lov til «bare å ligge og flyte». Det skal få sjansen til «å erfare separathet uten å være separert».

Amerikanske Sherry Turkle, professor ved prestisjetunge MIT i Boston, ser på telefonene våre og oppdaterer Winnicott. Vi har skapt nettet, skriver hun i boken Alone together, men nå skaper nettet oss. Hun skriver om digitalkulturens ubehag, om hvordan nettlivene påvirker personlig psykologi og intimitet. For en tid tilbake intervjuet jeg henne for Aftenposten: «Om vi ikke lærer barna våre å være alene på gode måter, lærer de ensomhet.»

Den maniske påkoblingen undergraver våre evner til å være i ro og alene. Ved stadig å fikle med skjermen og vente på dirringen skapes en ny angst: frakoblingsangsten. Teknologien, sa hun, fremmer en emosjonell stil hvor vi ikke verdsetter våre følelser før de er kommunisert. Kompetansene til å være alene er nær beslektet med kompetansene til å regulere følelser; å være i dem, kjenne dem og tåle dem i stedet for å tekste et følelsestegn av gårde. Jeg deler, derfor er jeg.

Den siste oppdatering av telefonen min har installert en funksjon som ukentlig gir meg oppdatering på anvendt skjermtid, altså hvor mye jeg tar på den. Det kan virke som om jeg trener kapasiteten til å være alene. 17 prosent mindre enn forrige uke. Jeg puster fortsatt.

Og dypest sett er evnene til å være alene, knyttet til evnene til kjærlighet, til å kunne knytte oss forpliktende til på måter som balanserer mellom ensomhet og uten å klamre og invadere.

Les hele saken med abonnement