A-magasinet

Ut på furukongletur

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe ser på furua som et kvinnekollektiv - med jentebabyer, gravide kongler og gamle bestemødre.

  • Sigri Sandberg

Du må bare åpne øynene! sier Marte Rostvåg Ulltveit-Moe og svinger seg rundt og slår ut med armene i skogen. Det er rester av vinter på stiene, torsdagshimmelen er grå. Og hun som svinger seg rundt, er lokallagsleder i Naturvernforbundet og har invitert på furukongletur på Sørlandet.

40 treslag i Norge

Turen begynner her, bare noen minutter fra Kristiansand sentrum, i Bymarka. Ulltveit-Moe har hovedfag fra Landbrukshøyskolen, men kaller seg hverdagsbiolog.

— Det er selvfølgelig greit å gå på tur og tenke ok, der er en liten fugl, en grønn busk og jammen en blomst også. Men det er mye mer gøy å kunne litt mer om det som hopper, vokser og synger der du bor.

Hun mener artskunnskap er grunnlaget for å forstå samspillet i naturen. Selve grunnlaget for å skjønne både økologien og evolusjonen.

— Se her, dette kan ikke være noe annet enn hardfør furu! Se hvordan den har vokst, rett ut og opp av røysa, og med ei pælerot som legger seg på tvers ...

Ulltveit-Moe peker og sier at i Nord-Amerika har de rundt 200 treslag, mens vi i Norge bare har 40, 14 vanlige, som alle har vandret inn etter siste istid.

— Jeg skjønner at det kan være skummelt hvis man ikke kjenner noen i skogen, men hvis man lærer seg de vanligste tresortene, i alle fall fem, så kan man dra ut og hilse på dem - og være blant kjente.

  • Fem vanlige trær. Lær deg disse:

Lager te av granbarkvister

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe anbefaler å smake på trærne og gjøre seg kjent med luktene deres. Og å dra på tur med noen som kan litt mer enn deg. Så tar hun opp termosen, åpner lokket, og putter noen granbarkvister oppi det varme vannet.

— Både furu- og grannåler inneholder C-vitaminer. Og faktisk mest om vinteren, når jeg trenger det mest. Det blir jeg glad av å tenke på, sier hun, skrur igjen korken og sier det må trekke litt lenger enn en vanlig tepose, men ikke for lenge. Ti minutter cirka.

Så etter ti minutter cirka er vi perfekt nok ved en elv, der vi drikker nytrukket granbarte med honning.

— Kunnskapen har aldri vært mer tilgjengelig enn nå, med gode bøker og apper. Det er lett å lære seg avansert botanikk. Men det er et enormt gap, mellom dem som vet mye - og de gans­ke mange som vet nesten ingenting.

Lar granbarteen trekke i 10 minutter.

Marte Ulltveit-Moe tror likevel ikke på pugging og fakta om lange og korte barnåler.— Nei, skogen skal ikke bli et klasserom, men jeg tror kunnskapen kommer, hvis man får smakt og spikket og tegnet litt - og kanskje får høre noen fortellinger. Om barken til en furu som kanskje reddet livet til en tipptippoldefar i et nødsår. Eller om einerbusken, som har vært brukt til å kurere mange problemer, alt fra redsel til kikhoste.

Røsslyng og furu trives i høyden

Etter hvert kommer vi høyere. Opp mot stein, berg - jorden blir skrinnere.

— Dette er fjellet mitt, her er det lett å puste. Og hvem klarer seg her? Jo, det er røsslyngen og furua, sier hverdagsbiologen.

Skjeve, små, skakke, sammenvokste. En av tretoppene er grå og død, men en frisk og robust gren vokser videre, rett ut til venstre.

— Det er litt som livet. Du får deg en trøkk, og endrer kanskje kursen, men du gir deg ikke, humrer hun.

Ulltveit-Moe viser frem en babyfurukong­le, som kom i sommer.

Kongler ferdig utvokst etter tre somre

— Neste sommer fortsetter skuddet. Hannen, som oppholder seg på samme grein, pollinerer hunnen - da har han gjort jobben, dør og faller av.

Akkurat dette er Marte Rostvåg Ulltveit-Moes favorittfuru.

Den befruktede hunnen blir en grønn kongle, som blir brun i løpet av vinteren. Først den tredje sommeren vokser konglen seg ferdig. Vinteren etter sprekker den — og sprer frøene sine på snøen, slik at de spres med smeltevannet til en ny vokseplass.- Se her, her er en gammel bestemorkong­le, smiler hun, og mener furua er et eneste stort kvinnekollektiv med jentebabyer, gravide kongler og bestemødre som har født for lenge siden.

Vi går videre, helt til favoritt-treet hennes, 40 meter fra stien. Og denne furua er stor, strekker og snor seg mot alt og alle. Marte Ulltveit-Moe mener den er 200 år gammel. Kanskje 300. Hun tar sats, klatrer oppover i treet. Får bedre og bedre utsikt. Og forteller eventyret om reven og bjørnen som krang­let om hvem som kunne si navnet på tre trær raskest.

— Ask, or og eik, skrek reven.

— Toll, tyri og furu, brummet bjørnen.

Reven vant. Bjørnens forslag var alle navnet på samme tre. Furu.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!