A-magasinet

Vinskolen: Gjør porten vid

Klassikeren er i ferd med å bli glemt. Men ikke av meg. Jeg tenker på portvin så ofte at det er flaut.

  • Ingvild Tennfjord
    Ingvild Tennfjord
    Aftenpostens vinspaltist

Oktober kjentes som et maraton. En uhorvelig mengde vin er sluppet på markedet i disse dager. Vi er en gjeng som har forsøkt å smake oss gjennom. Når arbeidsdagen består av å filtrere rødvin gjennom tennene og gurgle hvitvin, er man sjelden sugen på et glass når man kommer hjem. Men denne høsten har vært annerledes. Noen smaker klinger i meg. Jeg tenker på dem lenge etterpå. Planlegger hvem jeg skal invitere for å dele dråpene med. Er det alderen? Vet ikke. Men vi må snakke om portvin, og vi må gjøre det nå.

Douro-dalen er brutal og vakker

Terrasserte vinmarker er hugget, ofte for hånd, inn i flakede stein. Elven bukter seg gjennom landskapet. Intens varme. Skrint jordsmonn. Herfra kommer de klassiske vinene som har begeistret menneskeheten i århundrer. Helt til nå. For nå skal ikke folk ha sukker. Desserten er blitt å loggføre treningsøkten sin på Strava. Men jeg insisterer på å skape rom for en stripe deilighet i hverdagen. Portvin trenger ikke være ekstravaganse og imponerende middager. Det holder i massevis med pledd, en sjokoladebit ispedd en klunk egenkjærlighet og portvin. Så hva velger du?

Vi begynner med Ruby

Det er den yngste og enkleste formen for portvin. Nesten blålilla på farge. Tett og fyldig smak av bjørnebær. Dufter ofte av mokka og urter i tillegg. Super til sjokolade. Killer til ost. Funker også fint som trøst mens du ser skumle Kastanjemannen på Netflix.

Neste variant du bør kjenne, er tawny. Da har vinen fått noen år på baken. Fargen har endret seg og ligner murstein. Flere aldersdufter kommer til. Smaken av bær erstattes av noe som minner om plommer, knekk, fiken og treverk. Flotte viner. Tilgjengelige og edruelig priset. Men det er årgangsportvin jeg har fått et hekt på. Lages kun i de beste årgangene fra utvalgte områder. Ofte er de laget med druer fra én eneste eiendom – quinta. Ofte majestetisk plassert på høydedrag langs Douro-elven.

Kan lagres i 20 år

Nå er 2019-årgangen ankommet. Og det er her vi virkelig begynner å snakke. Tett bærsmak, blålilla farge. Men det er kompleksiteten og smaksdynamikken som fascinerer meg. Måten ettersmaken liksom snor og vender på seg. Hvordan smaken av bær eller urter ikke kjennes endimensjonal, men autentisk og hel. Smak i 3D, hvis det gir mening. Du kan lagre dem, som regel i tjue år eller mer. Slik tålmodighet er ikke jeg utstyrt med, og drikker dem gjerne unge.

Er ikke du heller så tålmodig? Da er «late bottled vintage» et godt alternativ. Forkortes til LBV for enkelhets skyld. Der en vintage port har vært lagret opp til to år på eikefat, har LBV som regel fire til seks års modning på fat. Produsenten har gjort unna ventingen for deg. Vær oppmerksom på at disse vinene innimellom må dekanteres. Med årene dannes et bunnfall. Et tips er å la flasken stå rett opp, ikke liggende, de siste timene før skjenking. Da synker bunnfallet til bunnen, og du kommer i mål ved å skjenke varsomt og forsiktig.

Ja, det er dyrt. Ja, tilgjengeligheten på de beste er knapp. Men det hadde vært kjipere om du ikke engang visste at disse smakene fantes. I helgen skal jeg forberede en høytidsstund. Blåmuggost. Vintage port. Bach, tøfler og avslått telefon. Perfeksjon.

  • Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.

Les hele saken med abonnement

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!