A-magasinet

Hvorfor havner Gunnveig Grødeland i klinsj med dem som mener vi skal ha strenge tiltak?

Én ting er viktig for vaksineforskeren som overøses av spørsmål fra journalister og romantiske tilbud fra menn: Frihet.

  • Per Magnus Nordrum Riseng
    Journalist

Det var en gang i en fjern fortid, der korona var øl og delta et flyselskap, at Gunnveig Grødeland satt og fortalte meg om pandemier. Året var 2018. Anledningen var en artikkel om influensavaksiner.

Hun snakket om den nye typen vaksiner hun forsket på, en som kunne få en nøkkelrolle i fremtidige pandemier. Hun nevnte svineinfluensaen fra 2009, som tok livet av rundt 30 nordmenn, og understreket: Det finnes langt verre virus vi bør forberede oss på.

Artikkelen var én av åtte ganger Grødeland ble nevnt i norske aviser og magasiner det året.

I fjor var tallet 1248.

Da fremmede begynte å ringe henne, delte de seg i to grupper. – Den ene halvdelen var folk som lurte på ting rundt vaksinen, og den andre delen var menn som prøvde å sjekke meg opp, sier Grødeland.

Bildet av henne i hvit frakk på laboratoriet er blitt så vanlig å finne i mediene at hun like gjerne kunne hatt spalten «Spør Gunnveig!» – med råd og svar til journalister som spør om omikron og doser og boostere.

– Jeg hadde ikke regnet med at folk kom til å kjenne meg igjen. Jeg tenkte at man ser en eller annen kjedelig, nerdete forsker, og så hører man hva hun sier, og så husker man liksom ikke meg etterpå. Der bommet jeg litt, sier hun.

For pandemien har ført med seg langt flere endringer enn masker og avstand for den 43 år gamle immunologen. Hun har fått lengre dager, hemmelig nummer, skjult adresse. Og en haug av henvendelser fra fremmede menn med romantiske hensikter.

Overbeviser skeptikere

Henvendelsene kommer på e-post, telefon og Facebook. Mest plagsomt synes hun det er at så mange har begynt å kjenne henne igjen og ta kontakt på gaten.

– Jeg har en sånn runde jeg pleier å gå. Og jeg har opplevd at folk står i det krysset de vet jeg må komme tilbake til, og venter for å få diskutert vaksiner, sier Grødeland.

Noen av dem som tar kontakt, ber om råd. Andre vil gi råd. Og noen, selvfølgelig, vil bare fortelle vaksineeksperten at vaksiner er svindel, farlige, en diger konspirasjon eller alt på én gang.

– Jeg ble ikke akkurat overrasket over at vi har en del folk med «interessante» holdninger til vaksiner. Men kanskje litt overrasket over hvor mange av dem som faktisk finnes blant helsepersonell. Det synes jeg er betenkelig.

Hun har for lengst gitt opp å overbevise innbitte antivaksere. Problemet, sier hun, er andre som kan lytte til deres argumentasjon.

– Det er fryktelig mange antivaksere som strør om seg med fremmedord og høres veldig overbevisende ut. Og skriver evig lange tekster, og det kan virke veldig overbevisende på en del. Og da blir folk i tvil.

Noen av tvilerne tar også kontakt, og stiller skeptiske spørsmål. Hun har sittet opptil en halvtime i telefon og besvart slike:

Hvordan kunne denne vaksinen bli utviklet så raskt? (Mindre byråkrati, høy prioritet, massive ressurser, forklarer Grødeland.)

Hvor lenge blir den egentlig værende i kroppen? (Kroppen fjerner raskt det som sprøytes inn, men husker lenge hvordan viruset ser ut.)

Og stemmer det at en mRNA-vaksine kan endre arvematerialet vårt? (Nei.)

– Mange av dem har jeg faktisk overtalt til å ta vaksinen. Jeg forklarer dem at de har misforstått, og at argumentene deres ikke har dekning i faktisk kunnskap.

Grieg på skolen

De første ti årene av livet var ikke Gunnveig Grødeland typen som sa til folk at de tok feil. Faktisk sa hun ikke så mye til folk i det hele tatt.

Hun var så god på skolen at hun «kjedet ræven av meg» og ikke trengte gjøre lekser. Men hun var også en sjenert elev som knapt turte rekke opp hånden.

Stolt, ung kunstner. Under oppveksten drev Grødeland også med fiolin, piano, kirkeorgel, gitar, sang, speideren, svømming.
Grødeland på stranden, ca. to år gammel.

Så en dag slo det henne: «Hva gjør det egentlig hvis du rekker opp hånden og svarer? Det er ingen som ellers kommer til å finne ut hva du egentlig tenker. Og kanskje slipper du å høre på like mye tull som du må nå?»

For det var jo mange toskete meninger der ute. Som da de hadde ti-på-topp-kåring i musikktimen, der elevene tok med hver sin sang. Ti år gamle Gunnveig, som kanskje ikke helt delte de andres musikksmak, tok med Edvard Griegs «Morgenstemning».

Den fikk én stemme.

– Og jeg ble så snurt. Kunne de sitte og høre på den andre drittmusikken?!

Hun ler.

– Jeg fattet virkelig ikke hva folk tenkte på.

«Over for de fleste»

Denne mandagen er det så langt blitt tre telefoner fra journalister. Og en lapp i resepsjonen med beskjed fra en tilfeldig innringer.

– Det har vært en veldig stille dag. Det pleier å være langt flere, faktisk.

Som forrige uke. Da skapte hun overskrifter ved å si at «pandemien er over for de fleste».

«Nei», parerte statsministeren.

– Var utspillet noe du tenkte gjennom på forhånd?

– Nei.

Hun ler en dyp, artikulert latter: He-he-he.

– Og jeg hadde ikke forutsett den oppmerksomheten det fikk. For jeg tenkte at folk må jo høre helheten og skjønne at jeg spissformulerer. Det var ganske mange som ikke gjorde det.

Poenget hennes, sier hun, var å få fokuset vekk fra smittespredning. Hvordan kan man endre systemet så det blir mer ressurser? Skal man gi bratte lønnsøkninger for å få sykepleiere gjennom pandemien mens man lærer opp nye?

– Har jeg fasiten på hvordan det skal gjøres? Nei. Men det er et konkret problem. Jeg har prøvd å vri diskusjonen til det jeg mener vi faktisk burde diskutere og finne løsninger på.

Dopapir-panikk

Da de første rapportene om et nytt virus fra Wuhan dukket opp på vinteren for to år siden, fulgte Grødeland utviklingen tett. Slik hun alltid gjør med virus som blusser opp i fjerne strøk – før de, som regel, putrer ut som ild i vått gress.

Men da Kina begynte å stenge ned byer, skjønte hun at dette viruset var annerledes.

Den våren hadde hun sett frem til å ta dra med familien til Tyskland for å oppleve konsert med en av verdens fremste pianister, kinesiske Lang Lang. Flyet gikk 12. mars.

Men da mars kom, satt hun i stedet i et TV-studio og så nyhetsinnslag på en skjerm der nordmenn hamstret toalettpapir mens hun tenkte: «Pokker! Jeg har én toalettrull hjemme!»

Hun var ikke akkurat medievant. Under en annen tidlig TV-opptreden fikk hun spørsmål om hva hun syntes om pandemien.

–Jeg klarte å sette opp et strålende fjes og si at jeg synes det er kjempegøy og spennende!

Jo da, vi skjønner hva du mener, sa kollegene. Men det er kanskje lurt å bruke noen andre ord.

Tidlig i pandemien, da et visst omriss av virusets alvorlighetsgrad kunne skimtes, satte Grødeland en slags kurs for alle uttalelsene sine siden. For ja, dette var alvorlig. Men nei, det var ikke så ille som mange av virusene og scenariene hun hadde jobbet med.

– Jeg tenkte: «Okay, Gunnveig, nå må du huske at du skal ikke rope ulv, ulv. For det kan komme en dag der vi står overfor et helt annet virus. Og når den dagen kommer, så kan ikke folk tenke: ‘Jammen, det har vi jo hørt fra henne før!’ Så du må spare kruttet til den dagen du trenger det.»

Svart oppkast

Om ulven virkelig skulle komme en dag, kan den ha flere former. Som et dødelig influensavirus. Eller en luftbåren variant av ebola.

Sistnevnte ble hun kjent med på videregående. Grødeland hadde cruiset gjennom barne- og ungdomsskolen. Så fant hun en brosjyre om utvekslingsstudier i USA, og plutselig en dag satt hun der med Manhattans skyline stadig nærmere flyvinduet og tenkte: «Åh, fanken. Hva har du gjort nå?»

Hun havnet hos en trivelig jødisk familie i New York, der faren var lege. Én dag fikk hun en bok fra en av familiens venner: «The Hot Zone», historien om starten på ebolaviruset, som dreper mellom 25 og 90 prosent av dem som smittes.

Grødeland satte seg ned med alle bøkene hun fant om virus og ebola, dypt fascinert.

– Jeg har litt sære interesser. Det som er morsomt, har alltid vært drivkraft.

Hun hadde ingen plan for videre utdannelse. Nå hadde hun fått øynene opp for virus.

I Tyrkia i 2007. Immunologen skulle egentlig fly til Tyskland 12. mars 2020 for å se konsert med en verdensledende pianist. Det ble ikke noe av.
Grødeland under en helgetur til Sequoia i California i 2017, der hun jobbet et på forskningsstipend fra Fulbright.

Bøyer seg ikke

Da Gunnveig Grødeland landet i Norge for godt, hadde hun en annen avgjørende erfaring i bagasjen. Mens hun bodde i USA, ble det diskutert å innføre dødsstraff i New York. Grødeland, som leste familiens New York Times fra begynnelse til slutt, prøvde å diskutere med medelevene.

Hun ble raskt frustrert. De var mer opptatt av klær, sminke og MTV.

– Så da jeg kom hjem fra USA, skulle jeg bidra til at Norge i hvert fall ikke havnet der at folk på min alder ikke engang brydde seg om at det ble innført dødsstraff.

Hun snakker engasjert nå.

– Jeg skulle sørge for at vi fikk opprettholdt vår demokratiske frihet, og at vi var engasjerte og tok ansvar. Det var min misjon.

Grødeland engasjerte seg politisk, først i Unge Høyre, senere i Arbeiderpartiet. I politikken fant hun tidlig kjærligheten. Hun fikk barn allerede på tampen av videregående, med mannen hun i dag fortsatt er gift med.

Det hun ikke fant, var et parti som passet henne perfekt.

– Jeg bøyer meg ikke etter et parti, jeg forsøker å bøye partiet etter meg – i den grad det er mulig.

Helt sentralt for henne står ett begrep: frihet.

For jeg mener vi skal opprettholde så stor grad av frihet som mulig. Selvsagt skal vi ha inngripende tiltak når det er nødvendig. Men frihet er kjernen i demokratiet og samfunnet vårt.

Lykkes Grødeland med vaksineforskningen sin, vil vi kunne lage enda raskere og mer treffsikre vaksiner til fremtidige pandemier.

Det fine med pandemien

Flere av Grødelands internasjonale kolleger misunner henne den norske vaksinasjonsgraden. Den er ikke nødvendigvis overførbar til andre land.

– Vi har en lang tradisjon med å stole på regjeringen. Og vi har grunn til det. Og det grunnlaget er ikke like godt til stede veldig mange andre steder.

Nordmenn har i det hele tatt vist seg fra en god side gjennom pandemien, synes hun.

– Se hvordan folk stiller opp, ikke bare på vaksinen, men og på tiltakene. Og hjelper naboer og kjente når de havner i karantene. Det er en helt fantastisk innsats på mange måter. Det lover bra for fremtiden.

I arbeidet med å informere om vaksiner har hun og noen kolleger ved Immunologisk institutt startet en vaksineblogg. Og Grødeland, som aldri hadde hørt en podkast-episode i sitt liv, bestemte seg for å også starte en podkast.

Denne ukens tema: Pandemi-historie.

– Vi skal blant annet komme inn på når en pandemi avsluttes.

– Når kan man si at denne pandemien er over for alle?

– Nei, det kan man jo ikke før det har gått noen år. Pandemien er pr. definisjon internasjonal. Men det man kan si en del om, er når konsekvensene er over for de fleste av oss. Eller når vi er tilbake til der at vi har en akseptabel risiko.

– Er vi der nå?

– Vi i Norge er i hvert fall på god vei dit. Såfremt helsevesenet har kapasitet til å behandle dem som blir alvorlig syke med covid, på en god måte og uten av det svekker kapasiteten til å gi helsehjelp også til andre pasientgrupper, vil en så godt vaksinert befolkning som den norske tåle en god del smitte nå.

– Er du lei? Sliten?

– Ja, selvsagt er jeg det. Jeg savner de vanlige aktivitetene i samfunnet. På den andre siden er min hverdag langt mer normal enn for veldig mange andre. Sånn sett har det nok vært lettere å holde ut for meg.

Grødeland har flere vaksineprosjekter på gang. Et av målene er å «predikere hvordan immunresponsen dannes mot nye virus» – noe som kan gjøre oss sikrere på hva som vil gi best beskyttelse mot kommende virus.

Det hun gleder seg aller mest til, er å dra på teater og konsert igjen. For eksempel den utsatte Lang Lang-konserten som hun har ventet på i, vel, lang, lang tid.

Samtidig ser hun enda lenger fremover. I en rekordtravel hverdag som fast medieinnslag og vaksine-hotline for skeptikere, har Gunnveig Grødeland hele tiden jobbet med sin egen forskning på influensavaksiner.

– Jeg har såpass kule prosjekter gående på både influensa og immunforsvaret at det setter jeg ikke på pause. Det trenger vi til neste pandemi.

Les mer om

  1. Portrettet
  2. Koronaviruset
  3. Pandemier
  4. Virus