Da jeg måtte flytte fra dette fjellet, skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare meg uten.
Alle burde hatt et daglig fjell. Effekten er bevist: Både tanke og kropp blir lettere.
Jeg hadde et fjell en gang. En liten topp og en varde jeg gikk til hver dag, nesten uansett. Selv da det var vinter og dagene var like svarte som nettene, og morgenene også. Barna kom klatrende opp i sengen og påsto det var dag. Så da sto vi opp. Tok på oss ull, refleksvester, åpnet døren og trasket mot barnehagen i stappmørket.
Tilbake fra barnehagen hentet jeg riflen i våpenskapet, tok den med i tilfelle isbjørn, og hektet stavene ned fra spikeren utenfor døren. Så gikk jeg. Tråkket i sporene fra dagen før og dagen før det. Rett opp. Det er ikke spesielt høyt, dette fjellet. Turen tar ikke lang tid, og jeg gikk ikke fordi jeg skulle bli tynn eller sprek eller trengte å bevise noe for meg selv eller noen andre - iallfall var det ikke det jeg tenkte på da.
Les hele saken med abonnement
