Aldri glemme, sa de. Og sånn ble det.

For de som døde, skal ikke glemmes.

Og de som overlevde, får det ikke til.

Ida Ødegaard berget livet. Lillebroren druknet.

Nå er hun livredd for dypt vann.

De glemmer aldri

Hun er redd for dypet. Liker ikke lenger å bade på dypt vann.

Lillebroren hennes, 17 år gamle Håkon, ble funnet på 6 meters dyp utenfor sørspissen av øya. Han druknet da han prøvde å rømme, han hadde hatt kyssesyke og klarte ikke svømmeturen.

Selv gjemte Ida Ødegaard seg flere steder. Hun løp langs vannkanten, og på et tidspunkt vasset hun ut i det kalde vannet og svømte mot en båt. Da skjøt terroristen fra land, og båten kjørte bort fra henne. Hun måtte svømme tilbake til øya.

Ti år etter klarer hun ikke tanken på å få hodet langt under vann. Hun vet at hun ikke må begynne å tenke på hvor dypt det er. At hun ikke kan sette føttene under seg. Da kan panikken komme.

For Ida Ødegaard er vannet en traumepåminner. En psykolog ville forklart begrepet som en hverdagslig opplevelse som sanseapparatet oppfatter som farlig, fordi noe lignende har vært farlig før. Det kan være høye smell. Alarmer. Løping. Store menneskemengder. Skog. Synet av politiuniformer. Eller vann.

Påminnerne sier: Det er ikke over. Du er ennå i fare.

Livet har kronglet seg videre for 22. juli-overleverne. Alle må leve med det de opplevde.

De kaller det kanskje ikke traumepåminnere. Men av og til, særlig når de møtes, deler de episodene med hverandre, forteller om de rare reaksjonene, humrer kanskje litt. Muligens er det en slags felles trøst. For de vet godt at de plutselig kan bli satt rett tilbake i full alarmberedskap.

For Ida Ødegaard er hverdagen stort sett god. Men av og til kan tilsynelatende uskyldige ting vekke noe som setter henne tilbake til 22. juli.