Hun begynner å bli alvorlig lei av at han benekter åpenbare sannheter og ikke tar henne på alvor

MIN MANN OG JEG har vært sammen i 6 år oghar en sønn på 1 år i tillegg til at mannen min har tre barn fra før. Vi har hatt det godt på mange måter denne tiden fordi vi har mange felles interesser og prioriteringer, og sexlivet vårt er godt i de periodene forholdet vårt fungerer. Vi har samtidig hatt såpass store utfordringer i samlivet at vi har fått hjelp hos familievernkontoret. Der har vi fått god hjelp til å lære oss å sette grenser overfor eksen til mannen min, og har tatt tak i noen av de andre problemene vi har hatt i forholdet. Et par områder som vi ikke har berørt på familievernkontoret,er ærlighet og respekt oss imellom.

Jeg blir stadig frustrert over min manns åpenbare løgner om bagateller. Det eksempelet som er lettest å huske,er en gang han skiftet bleie på sønnen vår: Han holdt ikke på ham på stellebordet, og jeg ba ham om å gjøre dette i frykt for at sønnen vår skulle falle. Responsen fra min mann på dette var å insistere på at han hadde holdt ham til tross for at jeg hadde stått en meter fra ham og sett med mine egne øyne at han ikke gjorde det. Selv da jeg minnet ham på at jeg hadde sett dette med mine egne øyne to sekunder tidligere, brukte min mann veldig lang tid på å komme i nærheten av å innrømme at det var tilfellet. Dette ble et veldig tydelig bilde på mange små konfrontasjoner vi har i hverdagen hvor jeg føler at min mann benekter helt åpenbare sannheter. Det som ofte er fellesnevneren ved disse tilfellene, er at han føler seg anklaget for noe.

Jeg har også en følelseav at han gjør ting for å plage meg. Ikke tyrannisering, men småplaging. Det nyeste eksempelet på det var da jeg var syk oghadde høy feber: Han satt og laget rare lyder for sønnen vår, og jeg ba ham slutte med dette fordi jeg var sliten. Han sluttet ikke av den grunn, men fortsatte bare. Og denne gangen ble han i tillegghjulpet av den eldresønnen hans(som også hørte at jeg ba mannen min slutte med det). Da jeg sa ifra en gang til, forlot baremannen min rommet, mens sønnen hans fortsatte. Jeg sa enda en gang ifra, og hans sønn stoppet da motvillig. Da jeg tok opp episoden med min mann i enerom, var hans respons at han hadde stoppet da jeg ba ham om det. Da jeg konfronterte ham med at det ikke var tilfellet,sa han til sluttat han ikke gjorde det for å plage, men syntes at lydene var morsomme. Mitt problem er at jeg føler meg så lite respektert når det med jevne mellomrom er slike episoder, og følelsen av ensomhet blir forsterket når en av barna hans henger seg på og håner med.

Problemet mitt er at deter sværtvanskeligå overbevise meg selv om at forklaringene hans er det som stemmer med virkeligheten.Jeg ender stadig opp med å stole mer påfølelsene mine fra situasjonene enn forklaringene hans. Jeg merker også at jeg blir mindre og mindre tålmodig med at det tar så lang tid for oss å komme til en felles oppfattelse av virkeligheten, de gangene vi i det hele tatt gjør det. Mine spørsmål er følgende: Er dethåp for at dette er et mønster som kan forandre seg? Og hva kan jeg i så fall gjøre eller si for å få dette til å endre seg? Er det eventuelt noen metoder jeg kan bruke for å leve bedre med situasjonen som den er?

SVAR:

Det er vanskelig – på bakgrunn av din beskrivelse, å vurdere sannsynligheten for at dette mønsteret kan forandre seg. Men det at dere synes å ha fått god hjelp fra familievernkontoret til å sette grenser for din manns ekskone, tyder i alle fall på at dere har endringsvilje og -evne. Og det er bra. Men én ting er å takle en «ytre fiende», en annen ting er å tak­le indre motsetninger dere imellom. Det er ofte vanskeligere. Kanskje er det noe av grunnen til at dette ikke er blitt berørt på familievernkontoret? Og kanskje er dette også et uttrykk for at dere aldri har tatt skikkelig tak i disse problemene?

Dialog.

Men det bør dere gjøre – på et overordnet plan hvor du forklarer ham hvordan du opplever disse sidene, og hva det gjør med deg og forholdet deres. Fortrinnsvis i en situasjon hvor det hersker en fredelig atmosfære mellom dere. For da er utgangspunktet så mye bedre enn om temaet først aktualiseres i forbindelse med en krangel, slik man så ofte gjør. Du kan for eksempel innlede med noe sånt som dette:

«Jeg skulle ønske at vi alltid kunne ha det så bra som vi har det nå. Og det kan vi sikkert også, om vi bare kunne være litt flinkere til å snakke om de tingene vi er uenige om. Og noe av det jeg synes er vanskelig mellom oss, er når jeg opplever at du ikke er helt ærlig. Hva tenker du om det?» Da inviterer du til en refleksjon om noe du opplever som et tilbakevendende problem, heller enn å komme med konkrete anklager som han kanskje vil prøve å vri seg unna. Og det er når dere i fellesskap kan utforske et problem, i stedet for å stange hodene mot hverandre, at endring kan skje.

Kompromiss.

Gode samtaler løser ikke nødvendigvis problemene deres, men det blir ofte lettere å leve med det som er vanskelig når man først kan snakke om det. Og ikke sjelden vokser det frem felles oppfatninger som et resultat av dialogen – eller man klarer å inngå en eller annen form for kompromiss, i stedet for å ende opp i fastlåste og polariserte posisjoner. Derfor vil det å legge forholdene best mulig til rette for en konstruktiv dialog være et konkret grep som du kan ta. Hvor langt dere kommer på denne veien, er avhengig av dere begge, for dialog krever at begge parter er åpne, lyttende og viser respekt for hverandre.

I tillegg til en overordnet dialog om det du er misfornøyd med, bør du kanskje prøve ut andre måter å reagere på i de konkrete situasjonene hvor du opplever at han er uærlig eller plagsom. Da tenker jeg spesielt på at du bør sette tydelige grenser for hva du kan akseptere og hva du er villig til å diskutere – særlig i de tilfellene hvor du er sikker på at han lyver. Klarer du å bli tydeligere overfor ham i slike situasjoner, vil du sannsynligvis oppleve at han viser deg mer ærlighet og respekt. Og da blir det også lettere for deg å vite når du bør stole på følelsene dine og når du kan stole på forklaringene hans.