A-magasinet

For syk til å straffes

Var det viljen eller sykdommen som drepte? Bli med inn dit Norges farligste og sykeste gjerningspersoner tvangsinnlegges.

  • Lars Engdahl
    Journalist
  • Siri Øverland Eriksen
    Fotograf

Asfalten glinser i blålys, blodsøl og blitzlamper. Onsdag 13. oktober i fjor var det på Kongsberg det gikk galt. Med piler, bue og kniv drepte gjerningsmannen fem, skadet flere, truet et titall og satte skrekken i en hel nasjon.

Når rettssaken mot den tiltalte i Kongsberg-saken starter 18. mai i år, vil han etter alt å dømme fritas for skyld og dømmes til behandling. De sakkyndige har nemlig konkludert med at gjerningsmannen hadde en så alvorlig psykisk lidelse at han trolig ikke kan straffes.

I så fall føyer Kongsberg-saken seg inn i rekken av saker med utilregnelige gjerningspersoner. Når blålysene slås av, begynner jobben med å avdekke gjerningspersonens evne til å være skyldig.

200 ganger i året utsettes de ansatte for trusler og vold ved Regional sikkerhetsavdeling Dikemark.

Siste skanse

I skogen utenfor Asker ligger et gult murbygg gjemt bak porter som minner om Jurassic Park. Her på åsen over Dikemark ligger en av psykiatriens siste skanser: døgnenhetene på Regional sikkerhetsavdeling – blant innviede bare kalt «RSA».

Dette er den største av i alt fire regionale sikkerhetsavdelinger i Norge. Hit sendes gjerningspersoner med så komplekse sykdomsbilder at de må observeres døgnet rundt for å avklare om de er friske nok til å straffes. Hit kom den tiltalte i Kongsberg-saken i likhet med en lang rekke andre kjente og ukjente gjerningspersoner før ham.

Hit sendes også landets aller farligste og sykeste pasienter, varetektsfanger for syke til å sitte i fengsel og personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Få steder i helsevesenet er sjansen for å få juling på jobb større enn her.

A-magasinet har møtt spesialvernepleier David (33), spesialsykepleieren Fabian (33) og psykiateren Martin (36), som alle har som spesialitet å ha øyne i nakken.

– Du må alltid vite hva du har bak ryggen, sier Fabian.

Han har for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger han er blitt truet og slått etter på jobb. David nikker. Fortannen hans er fortsatt skjev etter den gangen en pasient kjørte kneet sitt opp i fjeset hans.

– Den tannen burde vært rettet opp, men det føltes så teit å sette inn tannregulering da jeg var 30 år, sier David.

Hans og kollegenes etternavn forblir anonyme av sikkerhetshensyn. Her på huset er drapstrusler og vold like hverdagslig som lapskaus og Yatzy.

Gitter og kloakklukt

Når en ny person skal legges inn ved RSA på Dikemark, gjør et eget mottaksteam seg klare. Oppgavene fordeles, og de tar en siste sjekk idet politibilen triller inn i sikkerhetsslusen nede i bakgården. David, Fabian, Martin og de andre forsikrer seg om at alarmene de har i beltet, er i kontakt med de svarte boksene i taket. Så sjekker de lommene for kulepenner og andre farlige gjenstander.

Sikkerhetsrutinene er det eneste de har å beskytte seg med. Ingen vester, ingen skjold. De har ikke engang hvite frakker. RSA har heller ingen vaktstyrke å ringe til og ber helst ikke politiet om hjelp. De klarer seg selv.

Hvis du som gjerningsperson sendes hit til RSA for å bli satt under døgnobservasjon, vil ditt første møte med fremtiden være den uringule trappeoppgangen og gitrene som skal hindre deg i å kaste deg over rekkverket. På dårlige dager kjennes lukten av kloakk. Den 99 år gamle murbygningen har for lengst begynt å gå i oppløsning.

Oppe i mottaksavdelingen i tredje etasje møtes du av en tilsynelatende avslappet gruppe helsepersonell og noen deprimerte yuccapalmer. Førstnevnte begynner med å ransake deg og tømme bukselommene dine.

Deretter bys du på kaffe i et rom fritt for skarpe gjenstander mens pedagogiske stemmer forsøker å forklare hva som nå skal skje. Kaffekoppen er av papp. Sofaen oppleves kanskje litt lav, men det er fordi en pasient for noen uker siden oppdaget at stålføttene kunne tas av og brukes til selvskading. Siden da har den vært benløs.

Fra nå av kalles du hverken gjerningsperson eller siktet. I de neste fire til åtte ukene er du en såkalt observand. En som skal observeres. Du er hverken pasient eller fange. Du er tvangsinnlagt, men skal ikke behandles. Dag og natt skal Dikemarks spesialister se etter tegn på om du er frisk eller syk. Om du har psykoser, vrangforestillinger eller bevissthetsforstyrrelser.

I mellomtiden skal du leve et så hverdagslig liv som mulig sammen med ansatte og innestengte. Innimellom bordtennis og betasuppe, raseriutbrudd og småprat blir din mentale tilstand gradvis avkledd og nedtegnet i rapporter som sendes til rettsoppnevnte sakkyndige.

Døren til rommet ditt kan ikke låses, for med jevne mellomrom vil noen åpne den og kikke på deg – også når du sover. Og hele tiden vil observatører vurdere hvordan de plasserer seg i nærheten av deg, lese kroppsspråket ditt og ta høyde for at du når som helst kan komme til å bli voldelig og farlig.

Kunsten å unngå bank

Alt handler om fokus og det å plassere seg riktig i alle situasjoner, bevare roen og være bevisst sitt eget kroppsspråk, forklarer David og Fabian. Begge jobber som koordinator på hvert sitt team på intensivpsykiatrisk døgnenhet i tredje etasje. Etter mange år i gamet er de drevne innen kunsten å omgås høyrisikopasienter uten selv å bli banket opp altfor ofte.

– Man går konstant i beredskap når man er inne i avdelingen. Det er slitsomt, men med tiden går det bedre, sier Fabian.

David mener det er litt som å kjøre bil.

– I starten bruker du masse energi på å lese trafikken, gire, blinke og svinge, men etter en stund går alt av seg selv. Sånn er det å jobbe med høyrisikopasienter også, sier han.

Hvor de står, sitter og går, avgjør om de rekker å reagere i tide, eller om dagen ender på legevakten.

Pia Wiig er første kvinnelige seksjonslederen på RSA.

Uvisshet og PTSD

– Noen er redde for å gå på jobb her, innrømmer seksjonsleder Pia Wiig (46).

Hun er første kvinne i sjefsstolen på Dikemark. Og første psykolog.

Fra januar til mars i år var det 55 registrerte tilfeller av vold, trusler og utagerende adferd mot de ansatte her på RSA. 18 av dem endte med personskader. Tall fra 2018 og frem til i dag viser at det i gjennomsnitt er over 200 såkalte uønskede tilfeller i året. Slag, spark, trusler, kloring og biting. Noen har fått alvorlige fysiske skader. Andre har fått konstatert posttraumatisk stresslidelse.

– Det er særlig den latente volden som gjør at folk her blir slitne, sier Wiig.

Uvissheten er ofte verre enn selve volden, mener David og Fabian. Det å gå og vente på at det skal smelle uten å kunne gjøre noe med det.

Ofte kan det også oppleves verre å høre alarmen gå i naboavdelingen enn selv å stå midt i situasjonen, forklarer seksjonslederen. Det handler om kontrolltapet ved ikke å vite hva som skjer. Ikke vite om kollegaen din blir alvorlig skadet der inne.

– Mange får katastrofetanker av dette, sier hun.

Likevel er det ingen som får risikotillegg for å gå på jobb her. Som plaster på sårene har de litt kortere arbeidsdag og én ekstra ferieuke.

David (venstre) og Fabian trener sammen med en markør på grep og teknikker for å kontrollere utagerende pasienter. Holding er ett av tvangsmidlene de har til rådighet.

Skulder ved skulder i matsalen

De første dagene du tilbringer som observand på RSA, foregår som regel på en skjermet avdeling bare for deg. Etter en stund slipper du inn på den åpne avdelingen sammen med pasientene. Hver avdeling har omtrent seks pasienter, men dette varierer. Der får du tildelt ditt eget rom, hvor strietapet og gulvbelegg fra 80-tallet gjør hva det kan for å minne deg om at du nå bor på statens regning.

Dagens tre måltider inntar du bak låste dører og på fast plass i den lille matsalen tvers overfor medisinrommet. Skulder ved skulder med landets farligste og sykeste menn og kvinner får du en halvtime på deg til å spise. Bestikket er av hardpresset papp og telles opp ved måltidets slutt.

Innimellom måltidene forventes det at du aktivisere deg. Her finnes TV-stue, treningsrom, gymsal, digre bunker med Vi menn, bøker, TV-spill, sjakk og aviser. Dessuten er det alltid pleiere som vil spille og prate for å bli bedre kjent med deg og dine innerste tanker og lidelser.

Skulle alt dette bli for mye for deg, har hver avdeling minst én belteseng stående i tilfelle ingenting annet biter på. I motsetning til for noen tiår siden er belter og beltesenger nå veldig ut, forsikrer pleierne, så de ser helst at du forblir frittgående.

Fra sterke medisiner er det også viktig med tran og tyggegummi.
En pasient har plukket blomster i fellesområdet.
Utsikt og belteseng.

Under oppsikt

Hvis du røyker, har du enda et problem på RSA. Samtlige røykerom er for lengst utryddet, så du blir nødt til å ta deg ned tre etasjer og ut i det som trolig er landets aller tristeste luftegård. Og du får med deg en hel liten gjeng av pleiere, siden du pr. definisjon ikke er til å stole på. Alternativt kan du ta til takke med nikotintyggegummi. Noe det er rikelig av på avdelingens eget husapotek, i tillegg angstmedisiner, avføringsmiddel og antipsykotika.

Når natten kommer på RSA, forventes det at du holder rommet frem til morgenen. Har du søvnproblemer, finnes det rikelig med sovepiller, men som observand ser de helst at du klarer deg uten. Observander skal jo observeres, ikke behandles.

Skulle du ellers rote deg ut i gangen i løpet av natten, vil du se at det til enhver tid sitter personale i det såkalte «krysset», der avdelingens to ganger møtes. I dype lenestoler holdes avdelingen alltid under oppsikt.

Sjakk og sammenbrudd. På fellesrommet i avdelingen er det riffet for hverdag og ro. Men iblant smeller det.

Våkne mareritt

– Så fort vi får inn en ny observand, begynner vi å se etter symptomer.

Martin er psykiater og en av de ansvarlige for døgnobservasjonene. For hans team kan alt fra sosiale evner til egen hygiene være av betydning. Husker observanden det de nettopp snakket om? Hvordan ser hun på seg selv? Skifter stemningsleiet og oppførselen? Klarer hun å snakke med flere personer samtidig? Husker hun å pusse tenner? Hører hun stemmer i hodet? Mener hun seg styrt av noe eller noen? Eller trekker hun seg kanskje unna og forsøker å skjule sine symptomer?

En del mennesker lever som i våkne mareritt. De er fulle av paranoiditet og vrangforestillinger. Noen opplever at de er utpekt, forfulgt eller styrt, og en del tror rett og slett de er Gud, forklarer psykiateren.

– Jeg vil ikke være her, sier jeg!

En parallell verden

– Jeg vil ikke være her, sier jeg!

Under bakkenivå på Dikemark finnes det en parallell verden. Eller i hvert fall en parallell avdeling. Her ser alt ut som oppe på avdelingene, men noe er annerledes.

I skinnstolen sitter en mann som gradvis har hisset seg opp, og som nå roper til pleierne.

– Jeg skal ut. Jeg skal ut nå!

Mannen i stolen slår i bordet og spretter opp. David og Fabian har gjennom de seneste minuttene prøvd å roe ham ned med ulike tilnærminger og de-eskalerende teknikker, men nå går det lynraskt mot siste utvei – rå makt. De reiser seg samtidig og går mot ham. Sekundet senere har de tatt grep om hver sin arm og tvinger mannen inn mot veggen mens han forsøker å rive seg løs.

Idet de når døren til belterommet, slipper David og Fabian taket og begynner å glise. Den tidligere så sinte mannen smiler også før han går tilbake og setter seg igjen. Så gjentas hele opplegget én gang til.

Dette er såkalt simuleringstrening. Med forberedte scenarioer og handlingsplaner blir personalet forberedt på det som kan møte dem noen etasjer høyere oppe. Her nede trener de på alt fra samtaleteknikker til selvforsvar og grep som kan stoppe de mest rabiate. Men maktbruk er siste utvei, forsikrer de.

Til tross for all treningen går det likevel galt iblant.

Badet på mottaksavdelingen er moderne og selvskadesikret. Nyankomne må dusje og skifte klær før de får komme inn på avdelingen.

Alarmen går

Buldringen høres gjennom tre etasjer idet David skal fortelle om den gangen han ble slått ned og tatt kvelertak på utenfor matsalen. Sekundet etter hyler det i hele bygningen. Han og Fabian røsker opp alarmboksene de har hengende i beltet, og leser av skjermen. I neste øyeblikk er David forsvunnet ut døren.

I hele bygget løpes det. De utpekte alarm-vaktene kaster alt de har i hendene, og løper til unnsetning. David vet hvem som bor der alarmen ble utløst, og mens han bykser oppover trappene til tredje etasje, rekker han å tenke noen tanker om hva som kanskje møter ham.

Idet han kommer frem, er det allerede over. Pasienten ligger med nesen mot linoleumsgulvet, innpakket av pleiere som holder på armer og ben. Én av dem forsøker å overtale pasienten til å roe seg ned. Forteller at de ikke vil gjøre ham vondt, og at de bare vil godt. Samtidig går en annen pleier mot medisinrommet.

Det lukter legemidler og alvor innenfor døren idet pleieren låser seg inn og hekter ned beltekofferten i størrelse L. Kanskje blir det også nødvendig å låse opp hengelåsen til medisinskapet, men foreløpig får medisinene ligge.

Tvangsmedisinering, fastholding, belter og fastspenning er de midlene de har til rådighet her oppe i skogkanten. Denne gangen viser det seg at et kvarters fastholding på gulvet er nok til å få roet personen ned. Nå går han frivillig tilbake til rommet sitt. For de tre pleierne som sto i hans vei noen minutter tidligere, går turen til legevakten. Men denne gangen slapp alle unna med lettere skader. Blåveiser og ømme testikler er nokså hverdagslig på Dikemark.

Her på åsen over Dikemark ligger en av psykiatriens siste skanser: døgnenhetene på Regional sikkerhetsavdeling.

Skåner familiene

Etter en måned eller to avsluttes observasjonene på RSA. De som ikke umiddelbart tvangsinnlegges som pasienter, kjøres tilbake til fengselet. Samtidig skifter tittelen deres tilbake til gjerningsperson og siktet. Nå gjenstår rettspsykiatriske rapporter, tiltalebeslutninger og rettssaker. I mellomtiden er det bare å vente, slik den tiltalte i Kongsberg-saken har ventet siden han var observand her i vinter.

For David, Fabian og de andre er arbeidsdagen over. Ved firetiden låser de inn spesialnøklene sine og drar adgangskortet i porten. Kontrasten er stor fra innestengt lidelse og risiko på RSA til den stille åssiden utenfor. Nå venter småbarnsstell, løpeturer og Netflix.

– Forteller dere om truslene hjemme?

David trekker pusten. Fabian blir stille. En del av truslene de mottar på RSA, retter seg mot pleiernes familier. De skal drepes, flås og voldtas.

– Jeg skåner dem for en del som de ikke trenger å vite om, sier David.

Fabian nikker.

– Jeg tror det ville skape unødvendig frykt hvis jeg fortalte om det som er hverdag her. Vi er på mange måter veldig trygge her inne, og jeg vil faktisk påstå at man er mer utrygg andre steder i psykiatrien. Her vet vi hvem vi møter på den andre siden av døren, vi har god bemanning og grundig opplæring, sier han.

Beltespenner. Noen er spesiallaget for å kunne dusjes med. Andre for å redusere ubehaget når en spennes fast.
I et låst skap henger de ansatte fra seg nøklene før de går hjem. En beltenøkkel er obligatorisk for dem som jobber inne med pasientene.

Fabian har jobbet her i tre år. David i tolv. Mange på RSA slutter etter noen måneder, men de som blir, de blir her lenge.

Idet de to skal til å si noen ord om at RSA i 2025 skal flytte til et nybygg utenfor Ila fengsel og forvaringsanstalt, skjærer et hyl gjennom de nesten 100 år gamle murveggene. Alarmen går igjen.

David og Fabian røsker opp alarmboksene de har hengende i beltet, og forsvinner ut døren.

I løpet av de dagene A-magasinet besøkte RSA, var det ingen observander inne til observasjon. Derimot var det fullt belegg i avdelingene hvor det bor høyrisikopasienter og domfelte. Ifølge RSA er det pasientene som står for hoveddelen av vold, trusler og utagering. Observandene som kommer hit, er riktignok ofte hissige og truende, men skal ifølge personalet langt sjeldnere ty til fysisk vold enn pasientene.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Rettspsykiatri
  2. Psykisk helsevern
  3. Psykiatri