A-magasinet

Landsmoderen Ingrid Espelid Hovig

Bare 16 år gammel bestemte hun seg. Hun ville endre norske matvaner.

  • Anette Aasheim
    Journalist

Ingrid Espelid Hovig vender ofte tilbake til Kleppestø utenfor Bergen, til utsikten og minnene og stedet der hun vokste opp. Kolstad, Tom A.

Kjøkkenet på Kleppestø er forandret nå. Som barn elsket Ingrid å tilbringe tiden her, sammen med moren. Tom A. Kolstad

Det er svigerinnen Tone Espelid som bor i barndomshjemmet nå. Julen feirer de alltid sammen på Kleppestø.

- Alt forandrer seg, sier Ingrid. Hun har en enkel leveregel: Veien blir til mens man går.

Ingrid Espelid Hovig sto tidlig opp denne morgenen. I god tid før klokkeslettet vi hadde avtalt, sto hun klar utenfor leiligheten sin i Lindemansgate. Hun hadde lest Aftenposten, spist fro­kost og drukket kaffe, rukket å fylle den blå bagen med ferske wienerbrød fra bakeren på Frogner plass. Smilende og nyfrisert, i svarte støvletter og beige frakk, sto hun og ventet på oss under paraplyen. Målet denne septemberdagen var Kleppestø. Det var bare noen måneder siden hun var der sist. Ingrid laget over 300 matprogrammer for NRK. Nå skulle hele Norges matmor ta oss med tilbake til barndomshjemmet, stedet der alt sammen startet.

— Dette uttrykket jukse var det altså ikke jeg som fant på, fortalte hun på vei ut til flyplassen. Det var et par ting hun måtte oppklare. For det første: Hun er ikke kokk. Gjerne matkjerring, men altså ikke kokk. Hun er husstellærer.

Så var det parodien som har fulgt henne hele livet.

— Trond Kirkvaag fant på ordet jukse! Fjernsynskjøkkenet var lett å parodiere. En ære! Utrolig artig, og Trond var absolutt den beste. Denne osten må stå i seks år for å modnes, sa han og bøyde seg ned under kjøkkenbenken og tok opp et eller annet som skulle være osten som hadde stått i seks år. Jukse er ikke et ord i mitt målføre, men produceren syntes det var veldig artig. Etter Kirkvaags påfunn begynte vi å bruke uttrykket i Fjernsynskjøkkenet også.

Barndomshjemmet

Tre timer senere stopper bilen utenfor det hvitmalte huset som ligger helt på toppen, like over kaia og over rådhuset på øya.

— No er vi heime, smiler den vevre kvinnen fra forsetet av bilen. Ingrid åpner bildøren, griper stokken og haster raskt over singelen på gårdsplassen. Tone Espelid, svigerinnen, har satt frem kaffekopper. Hun står midt i stuen, og før vi får satt oss, må hun si:

- Jeg beundrer virkelig arbeidskraften og utholdenheten hennes!

Ingrid hører ikke. Hun gikk bare rett ut på kjøkkenet, begynte å dandere påsmurte baguetter og fylte wienerbrød på fat. Over henne, på hyllen i det som en gang var et blåmalt kjøkken, sto en gang kokeboken til Henriette Schønberg Erken. Ingrid husker døren til spiskammeret og moren Gudrid som hver lørdag bakte rundstykker.

Så ofte hun kunne, sto hun på kjøkkenet, sier hun. Senere skal hun fortelle om Halldor. For huset minner henne også om ham - broren som forsvant så altfor tidlig. Og Gunvor, to år eldre enn Ingrid, som hun og søsteren Malmfrid stelte for det siste året hun levde.

Ingrid kaller barndommen på Kleppestø for en idyll. I huset bodde mor og far og fem søsken. Malmfrid, Halldor, Gunvor, Ingrid og Mons. Ingrid elsket å ta oppvasken. Da hun ble 16 år bestemte hun seg for å videreføre kunnskapen moren hadde gitt henne. Å ta utdannelse. Klare seg selv.

Til sommeren fyller Ingrid 90 år. Hun står foran de store vinduene i huset på Kleppestø, peker skipsleden som går inn til Bergen. På plenen utenfor, som en gang var en potetåker. - Hvorfor bestemte du deg egentlig for å bli husstellærer?

- Jeg så hvordan mor måtte utnytte alt, spesielt i årene etter krigen. Om høsten var matkjelleren full av saftflasker, av syltetøy og hermetisert frukt. Når sommeren kom, var hyllene tomme. Da var det bare å begynne på nytt igjen.

- Og helt der nede, fortsetter hun.

- Bak Rådhuset ligger kaia.

Fra denne kaia tok de fem søsknene hver dag båten inn til Bergen for å gå på skole. Når de kom hjem, sto moren klar med middag. En av disse ettermiddagene, det året da krigen brøt ut, var de bare fire rundt det store spisebordet i stuen.

Ingrid var den siste i familien som så Halldor i live. Han så ikke blikket til lillesøsteren, som i friminuttet sto i den lille skolegården på Bergen katedralskole. Ingrid så ham bare løpe, ut av smijernsporten sammen med en kamerat. Trolig løp han bare rett ned til kaia.

Billettøren fant den brune skolevesken hans bak styrehuset på fergen. Familien fortalte det ikke til noen.

Skutt

Gjennom et langt liv måtte hele familien vente, ingen visste sikkert hva som hadde skjedd. At flukten med fiskeskøyta «Traust» over Nordsjøen var dramatisk, at han hadde reist til England for å bli flyver. Halldor kom inn i det britiske flyvåpenet, Royal Air Force.

De fikk heller ikke vite noe da han, fire år etter at han løp ut skoleporten, ble skutt like etter at han hadde rømt fra den tyske fangeleiren Stalag Luft III sørøst for Berlin. 73 vestallierte piloter hadde forsøkt å komme seg ut av leiren via en tunnel. Hitler hadde blitt så rasende da han hørte om masseflukten at han beordret alle fangene skutt.

Halldor skrev brev til familien fra fangeleiren der han fortalte om oppholdet i England. Urnen ble flyttet til Poznan i Polen, det visste ingen her i Norge. Familien Espelid hadde ingen grav å gå til. Ikke før de i 1988 fikk en telefon.

Graven til Halldor befinner seg i Potsdam. Hun har vært der flere ganger. Det var en nordmann som ved en ren tilfeldighet, oppdaget gravstøtten.

Søskenkjærlighet

På nattbordet hjemme i leiligheten i Lindemans gate står to fotografier i ramme. Det ene er av Halldor. Hun kommer aldri til å glemme storebroren. Latteren, musikaliteten, alle de morsomme påfunnene.

Det andre fotografiet er av Jan Inge. Ektemannen hun traff da hun var 49 år.

- Jeg tenker ofte på ting jeg gjerne skulle spurt Halldor om. I årenes løp er det mange som har ringt meg. De har spurt om oppskrifter på noe mor eller bestemor laget. Da må jeg melde pass. Jeg oppfordrer derfor alle unge til å spørre om alt de lurer på. Om man spør og noterer, før alt forsvinner ut for godt, eier man verdifull kunnskap.

Søskenkjærligheten og samholdet i familien Espelid var sterkt. Hva som kortsluttet hos den skoleflinke søsteren Gunvor, er uvisst; var det sorgen over tapet av broren? Da hun var ferdig utdannet farmasøyt, ble hun innlagt på Valen sinnssykehus. Her var hun i ti år.

Da Ingrid, bare noen år etter at hun hadde begynt i NRK, fikk beskjed om at Gunvor hadde fått kreft, søkte hun derfor om permisjon.

De gjorde i stand morens leilighet i anne etasje i huset på Kleppestø, tenkte det var godt for henne å komme hjem. Sammen med Malmfrid byttet de to søstrene på å stelle henne. Ingrid laget mat til henne. Vanlig hverdagsmat, alt det de alltid hadde spist. Fisk og poteter. Grønnsaker. Hjemmebakt brød. Gunvor ble bare 44 år.

Hardt arbeid

- Har du et livsmotto?

- Arbeid er en velsignelse!

- En velsignelse?

- Ja, uten arbeid trives jeg ikke. Det å kunne gå til en arbeidsplass hver dag og møte kolleger som en setter pris på, er en velsignelse. Det er mange ting i livet som er en utfordring, men det handler om å gjøre så godt en kan. Da får man også nye oppgaver å bryne seg på.

- Har du ikke noen ganger hatt lyst til å gi opp?

- Aldri. Nei. Jeg har alltid elsket arbeidet mitt. Men jeg tror jeg må være ærlig å si at mitt arbeid med kostholdsopplysning nok ikke er blitt videreført av NRK. Folk endrer spisevaner. De glemmer at et solid og variert kosthold, med moderate mengder søtsaker og riktig fett, ville holdt dem innenfor normalvekt.

- Hva er det som opprører deg mest?

- Folk kjøper stadig mer ferdigmat. Foreldre tar seg ikke tid til å ta med barna på matlaging. Det er synd at skolen ikke er seg sitt ansvar bevisst. Undervisningen i matlaging burde styrkes! Barn og ungdom må lære å lage mat til seg selv. Mat må man ha, mange ganger om dagen og hele livet.

Arkitekten

Arbeidsdagene til Ingrid har alltid vært lange. En mann hadde hun ikke plass til. Ikke før hun på en fest traff Jan Inge Hovig. Arkitekten.

Hun var 49 år, hadde vært programleder for Fjernsynskjøkkenet i ti år. Det som hendte, var ikke noe hun var forberedt på.

Ingrid hadde lagt merke til ham tidligere denne kvelden, men det var en annen mann som ville ha oppmerksomheten hennes, en beruset festdeltager. Har du en mann? spurte han. Da hørte Ingrid plutselig en ukjent stemme bak seg.

- Jeg er hennes mann.

De gikk turer, diskuterte politikk og bøker. Han elsket poesi og musikk. Og fisk. Vennene sa det samme: De gjør hverandre godt.

- Man glemmer aldri et byggverk som Jan Inge har tegnet. Han var en lysets mester, pleier Ingrid å si. Jan tegnet byggverk som Ishavskatedralen og Alfheim svømmehall, og når Ingrid forteller om det, sier hun bare:

- Den svømmehallen ligger som et Soria Moria-slott over byen.

Giftermål

Bryllupet ble feiret på Continental. Ingrid var kledd i Hardanger-bunad.

Ni dager senere, dagen før de skulle dra på bryllupsreise, går Jan Inge og Ingrid tur rundt Sognsvann. Da kvelden kommer, klager Jan over smerter i brystet. Det forverrer seg utover natten. Da hun, først klokken 6 om morgenen, får kontakt med legen tilkaller han ambulanse med det samme.

Ingird Espelid giftet seg med arkitekt Jan Inge Hovig. ?

De hadde kjent hverandre i fire år. Jan Inge Hovig døde av en hjertefeil, livet sto ikke til å redde. Bare noen timer etter at han kom til Ullevål sykehus, var det slutt.

I nekrologen sto det: Han hadde en dyp forståelse for at menneskene ikke lever av brød alene, men at vi også trenger utfordringer, og at trangen til å få det til er en drivkraft i oss. Jan Inge Hovig la sin sjel i alt, han gjorde oss litt rikere.

Takknemlig

Etter bisettelsen var de samlet i leiligheten i Thomas Heftyes gate. Alt ble bestilt, og bare de aller nærmeste var til stede.

Dagen etter begravelsen gikk Ingrid ut av leiligheten, oppover Kirkeveien og inn i studioet på NRK for å lage et nytt program av Fjernsynskjøkkenet.

- Jeg tror det kan være redningen for mange. Gå på jobben. Fortsette hverdagen. Man kan ikke begynne å synes synd på seg selv. Man må heller være takknemlig for alt det en har opplevd sammen. Jeg hadde ingen å være sint på, ingen å skylde på. Døden rammer alle. Å være takknemlig er det aller viktigste, sier Ingrid stille.

Fiskekaker

Det nærmer seg ettermiddag. Ingrid er ikke sliten, påstår hun. Vi reiser inn til Bergen sentrum, til en av byens nyåpnede restauranter.

Her på kjøkkenet denne morgenen hadde kokkelærling Brynjar M. Myrtveit Osgjerd klødd seg i hodet. Han skulle delta i i norgesmesterskapet for lærlinger. En av oppgavene var å lage fiskekaker. Han spurte sjefen. Selv han ble i stuss, men tok frem Ingrids rødrutete kokebok. Den blar han ofte i.

Velkommen. På restaurant Lysverket i Bergen tar Christopher Haatuft og de andre kokkene i mot Ingrid som en dronning.

Fiskekakene ligger lysebrune og runde på et fat, og da matmor plutselig entrer restauranten må de gni seg i øynene. Kjøkkenet har egentlig stengt, men de åpner det til ære for Ingrid. Ingen vil hjem.- She is an icon! sier restaurantsjef Christopher Haatuft stolt da han forklarer en av de utenlandske kokkene hvem hun er.

Ingrid smiler. Smaker på fiskekakene og spør om han har brukt torsk. Brynjar nikker. Bruk hyse, råder Ingrid.

Hun hilser på alle, og da hun går ut av svingdørene til kjøkkenet, håndhilser hun på alle servitørene også.

Hverdag

I går var Ingrid på pressekonferansen om boken om seg selv. For første gang skulle det ikke handle om oppskrifter, men om Ingrid. Hun grudde seg, var redd for ikke å svare skikkelig.

Les også

Ingrid på boks

Det er som Ingrid også har gitt opp troen på å få folk til å skjønne at kost og mosjon er det eneste som holder i lengden. Wienerbrød og pølser en gang i blant, men ikke hver dag. Kokker som våger å formidle viktig kunnskap tar hun derfor godt vare på. Hun kaller dem for sine adoptivsønner. Bent Stiansen, Jamie Oliver og Eyvind Hellstrøm er blant dem. Folk hun har møtt, som har betydd noe for henne, blir også spurt. Noen av dem ringer ofte for å høre hvordan mor har det. Selv kaller hun det bare en artig greie, helt uten forpliktelser.For Ingrid har aldri ønsket å være noen stjerne.

- Eg er jo berre eit kvardagsmenneske, smiler hun.

- Det er mye viktigere å være et hverdagsmenneske. Livet består tross alt av flest hverdager.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Ingrid Espelid Hovig: - Eg er jo berre eit kvardagsmenneske

  2. NORGE

    Ingrid Espelid Hovig bisatt: – En av de aller største i NRKs historie

  3. NORGE

    Ingrid Espelid Hovig (94) er død

  4. A-MAGASINET

    – Jeg fikk en gave jeg ikke greide å håndtere

  5. A-MAGASINET

    Hun ville gi bort julematen som ble til overs. Han svarte på annonsen. Da skjedde det noe utrolig.

  6. A-MAGASINET

    Tarik flyktet fra sin far og begynte med kampsport for å føle seg trygg. Nå er han en av verdens beste.