A-magasinet

«Burkaen er usynlighetskappen som gjør reisen mulig»

Journalist Kristin Solberg flyttet til «dødsrommet» i et kollektiv i Kabul - værelset som lå nærmest veien. Etter tre år forlater hun Afghanistan. Les hennes avskjed med kvinnene som risikerer livet for en utdanning som gir andre liv.

Verden er lyseblå. Sidesynet er borte, jeg sliter med å puste, og jeg myser gjennom trådgitteret for å dempe kvalmen. Nylonstoffet knitrer ved ørene, og jeg må konsentrere meg for å høre hva doktor Khadija Safi ved siden av meg i baksetet sier.

— Moren min sier at hvis jeg drar til Wardak, kommer jeg til å bli drept, sier hun.

— Men vi skal alle dø en gang. Om det skjer i Wardak eller i Kabul, spiller ingen rolle for meg.

Vi kjører fra Kabul til hennes jordmorskole i Wardak, en av de mest urolige provinsene i Afghanistan, og vi har nettopp fått en dårlig nyhet:

Skolen er blitt bombet av Taliban.

Det kommer ikke egentlig helt uventet. Wardak er et sted der jenteskoler blir bombet, brent ned eller truet til å stenge, der personer som doktor Khadija av noen blir regnet som forrædere som fortjener døden, der nattbrev med trusler blir delt ut til lærere som underviser jenter, til kvinner som våger å jobbe.

Der utlendinger risikerer å bli bortført og drept hvis de blir oppdaget.

Burka eller fred?

For å kunne reise dit må jeg skjule meg under en burka. I øyeblikket jeg trer den over hodet blir jeg forvandlet fra en alle ser, til en ingen legger merke til. Ingen opprørere langs veien bryr seg om en tilsynelatende afghansk kvinne i baksetet på en gammel, bulkete Toyota Corolla.

Burkaen er usynlighetskappen som gjør reisen mulig.

Doktor Khadija har levd under Taliban, og hater burkaen. Den er ikke islamsk, sier hun, men det er likevel ikke på den hun bruker sine krefter.

- Hvis jeg fikk valget mellom burka og fred, eller ingen av delene, ville jeg helt klart ha valgt burka, pleier hun å si.

Nå har hun ingen av delene.

«Welcome to the land of the brave» To og et halvt år tidligere, juli 2010: Det ser ut som jeg hadde forestilt meg. Når jeg titter ut av flyvinduet og ned på Afghanistan for første gang, ser jeg nakne, brune fjell. Afghanistan, de avskogedes fjells land. Landet der fremmede blir invitert på palou og grønn te, men der feil valg i et veikryss kan koste en livet.

Landet der Avicenna, moderne medisins far, ble utdannet, men som i dag har blant de dårligste helse— og utdanningstjenestene i verden. Landet som er blitt voldtatt av krig, offer for stormaktspolitikk og sin egen, ulykkelige geografi, i tre tiår, men som viser en stolthet og uavhengighet som skremmer alle – britene, sovjeterne, NATO – som kommer hit med illusjoner om lett seier.

Landet som kalles verdens verste for kvinner, i den grad det går an å sammenligne slikt, men der kvinnene viser større styrke og mot enn jeg noensinne har sett.

Men alt dette skal jeg ennå finne ut. Det er første gang jeg lander i Kabul. «Welcome to the land of the brave», står det på engelsk på en reklameplakat for et mobilselskap på flyplassen. I den lange køen til passkontrollen tar kvinnene frem sjalene fra vesken og legger det over håret.

Jeg ser dem og gjør det samme.

Krigsprofitører og hjelpearbeidere

Kabul er en by med piggtråd, høye murer og kalasjnikover. Byen har infrastruktur for en halv million innbyggere, men er hjem til fem millioner. I gatene kjemper gamle Toyota Corollaer om plassen med utlendingenes skuddsikre firehjultrekkere.

Illegale bosetninger uten vann og avløp kryper oppover fjellskrentene. I utkanten bor internt fordrevne i teltleirer, mens digre, mangefargede villaer med søyler og statuer blir bygget i sentrum. Poppy Palaces, blir de kalt, fordi det sies de blir finansiert av narkohandelen. De kan like gjerne bli finansiert av korrupsjonen, av krigsdollarene.

Det er flere utlendinger her enn jeg hadde forventet, de fyller noen få barer og en håndfull overprisede restauranter om kveldene.

Her er Paddy, iren som mistet sin britiske forlovede to uker før bryllupet, da strupen hennes ble kuttet av opprørere i Badakhshan-provinsen.

Her er den nordamerikanske feministiske hjelpearbeideren som etter at hun flyttet til Kabul ønsker å bli slått av sine elskere.

Her er amerikaneren som bygger nye leirer for soldatene som stadig blir flere, og som kaller rottweileren sin «honey».

Her er krigsprofitørene, idealistene, kynikerne og krigsjunkiene.

Her er de som rømmer fra noe, og de som søker noe, de som nettopp har kommet, og de som har vært her altfor, altfor lenge.

— Du har flyttet inn i dødsrommetKrigsdollarene har fått boligprisene i de tryggere områdene av byen til å minne om Manhattans, og da jeg flytter til Kabul året etter, må jeg finne meg et rom i et kollektiv med hjelpearbeidere.

- Du har flyttet inn i dødsrommet, sier en av dem en kveld.

— Dødsrommet? Hvorfor det?

— Fordi det er rommet som ligger nærmest gaten.

Det forklarer prisen. Det står en politikontrollpost i gaten utenfor huset, på andre siden av veggen jeg legger hodet inntil hver kveld. Hvis noen bomber kontrollposten, vil veggen gå med. Jeg så de blåkledde politimennene i gaten før jeg takket ja til rommet, men jeg tenkte ikke over dem. En nybegynnerfeil.

Den farligste dagen i livet

De sier det er blitt bedre for kvinner etter at Taliban falt. I Kabuls uasfalterte sidegater går jentene til skolen i identiske skoleuniformer. I parlamentet er 25 prosent av plassene reservert for kvinner. Kvinner jobber på kontorer, går på universitetet, og noen deltar i sport.

Men problemene er like under overflaten. Kvinner i politikk og media blir regelmessig truet på livet. Halvparten av kvinnene i fengslene sitter inne for såkalt moralsk kriminalitet, som å ha sex før ekteskapet, selv om det er et resultat av voldtekt, eller å ha rømt hjemmefra, selv om hun har flyktet fra et voldelig hjem.

Like utenfor Kabul blir jenteskoler bombet. Halvparten av jentene i landet går ikke på skolen, og kun fire prosent når videregående. Den lille fremgangen i byene er knapt synlig på landsbygda, der 80 prosent av befolkningen bor.

Mødre- og barnedødeligheten er dessuten blant de aller høyeste i verden. En afghansk kvinne dør i barsel hver halvtime, fordi hun ikke når klinikken, fordi hun ikke får lov til å dra til legen, fordi hun er blodfattig og utslitt etter altfor mange fødsler og etter å ha blitt nedprioritert i et helt liv.

Fordi dagen hun gir liv, er den farligste i hennes eget.

Organisasjoner sier at det er 200 ganger større risiko for at en kvinne dør av graviditetskomplikasjoner enn av krigsrelaterte handlinger. Samtidig dør ett av fire barn før de fyller fem år, ofte av grunner som diare og lungebetennelse.

550 barn hver dag

— Det er 550 afghanske barn under fem år som dør hver eneste dag, sier en hjelpearbeider hos Redd Barna under et intervju.

— Mediene hyler når fem barn blir drept i et selvmordsangrep i Kabul. Jeg sier ikke at det ikke er ille når fem barn blir drept i Kabul, jeg sier bare at det hver eneste dag er 550 barn rundt omkring i landet som dør av noe som lett kan forebygges, men ingen hyler om det.

Det er da jeg hører om jordmødrene: Landsbyjenter som utdannes til å redde liv, til å få bukt med den skyhøye mødre- og barnedødeligheten i områder der det er altfor få klinikker. Om sommeren reiser de langs veibombebelagte veier, om vinteren vandrer de gjennom snøen med medisinskrin i hendene.

Noen i Taliban godtar det de gjør, og til og med henter dem hjem til seg – riktignok med våpen i hendene – for å hjelpe koner og svigerdøtre med fødsler. Men andre sier at kvinner ikke skal jobbe, uansett, de brenner klinikker og truer dem. Jordmødrene jobber i den store og uoversiktlige gråsonen mellom halal og haram , og balanserer selv en hårfin balansegang mellom rett og galt, liv og død.

Jeg vet det idet jeg hører om dem: Det er disse kvinnene jeg vil skrive bok om. I internasjonale medier blir kvinner ofte fremstilt som ofre, hvis liv avgjøres av omstendigheter og andres beslutninger, sjelden av deres egen vilje, styrke og mot. Offernarrativet er i seg selv en umyndiggjøring, men historien om jordmødrene bryter med det.

Jordmorskole bak piggtrådgjerderJeg møter doktor Khadija for første gang på jordmorskolen i Wardak, som er drevet i samarbeid mellom Afghanistankomiteen i Norge og Svenska Afghanistankomiteen. Den ligger gjemt bak høye murer og piggtråd i Maidan Shahr, den lille provinshovedstaden i en dal mellom fjellene. Innenfor lærer 50 jenter mellom 17 og 25 år ferdigheter som skal redde liv.

Doktor Khadija tar imot meg på gårdsplassen, kledd i en svart abaya og med et sjal liggende tett rundt hodet. Hun forteller at hun i hemmelighet underviser jentene i kvinnerettigheter og fredsstudier – emner som kan koste henne livet i en småby omringet av opprørere.

— Jeg vil ikke bare utdanne jordmødre. Jeg vil utdanne fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister, og rollemodeller for andre landsbykvinner, sier hun.

Hun driver en skole av liv, omringet av så mye død.

Mange av elevene hennes går på skolen i hemmelighet, i frykt for represalier fra Taliban. 18-årige Nilab er spesielt uheldig. Hun er den første jenta i sin familie som kan lese og skrive, men skolegangene hennes har vært en skjør affære. Da hun gikk i femte klasse brant Taliban ned skolen hennes, men hennes bror, en lærer, underviste henne hjemme, og etter hvert sendte han henne til jordmorskolen.

Men etter hvert finner Taliban ut av at Nilab går på skolen. De pågriper broren Yahya, retter en kalasjnikov til hodet hans, og truer med å drepe ham hvis han ikke henter henne hjem. Han gjør som de sier, men kjemper hardt for å få henne tilbake.

— Selv om det skulle koste meg livet, skal hun få gå på skolen, sier Yahya, vel vitende om at det er en reell risiko.

Året etter blir Malala Yousafzai skutt i hodet av Taliban over grensen i Pakistan. Doktor Khadija blir sint da hun hører om det, men hun er ikke overrasket. Det er det de alle risikerer, hun og hennes elever. Likevel fortsetter de.

Kabul omringesI Kabul virker det som om de blir flere, kalasjnikovene. Piggtråden legges i stadig nye ruller, murene blir flere og høyere, kroppsvisiteringen og veskeransakelsene skjer ved flere inngangsdører: til offentlige kontorer, javel, men også til banken, restauranten og supermarkedet.

For de er nærmere nå, opprørerne, uansett hva ISAF måtte si på sine ukentlige pressekonferanser, tross løgner om at Taliban er på defensiven. Av fire hovedveier ut av Kabul er tre livsfarlige å reise langs, og den fjerde er heller ikke grei. Kabul er omringet.

Stadig oftere får utlendingene beskjed fra sine sikkerhetsrådgivere om at de er under «lockdown», at trusselnivået er så høyt at de må jobbe hjemmefra og ellers holde seg inne.

Jeg har ingen sikkerhetsrådgiver, jeg må stole på min egen magefølelse, men også den formaner at jeg går mindre og mindre ut. Det begynner å skje kidnappinger i gatene ved siden av min: syv gater unna, seks gater unna, én gate unna.

Stadig oftere blir det angrep mot byen, ofte mot flere mål samtidig. Opprørere forskanser seg i skjelettstrukturene til noen av de mange halvbygde høyblokkene og kjemper til døden.

En natt ligger jeg i sengen mens kulene suser over taket helt til morgenen. Jeg hører lyden av kulen som bryter lydmuren, så lyden av skuddet som blir avfyrt. Lærte jeg ikke engang noe om at man skal telle sekundene mellom de to lydene for å regne seg frem til hvor langt unna våpenet er? Jeg husker ikke nå. Alt jeg kan tenke på, er lyden av skudd og eksplosjoner som er nærme, nærmere enn jeg noensinne har hørt det, og alt jeg kan gjøre er å forsikre meg om at ytterdøren er låst.

På morgenkvisten kommer viftelyden av ISAFs helikoptre. Nå er det snart over, ISAF er kommet på banen. Lyden av skudd og eksplosjoner stilner like etter.

Neste dag får jeg pressemelding fra ISAF om hvordan afghanske styrker vant kampen nesten helt uten hjelp, hvordan et angrep som har vart i et døgn mot noen av de største, mest bevoktede målene i landets hovedstad slett ikke er et bevis på opprørernes styrke, men heller en gylden mulighet til å vise omverdenen hvor dyktige de afghanske sikkerhetsstyrkene er blitt

Overlates til seg selv

Pressekonferansene deres blir mer og mer forutsigbare. Talsmannen til ISAF forteller hvor godt det går, selv om alle tegn tyder på det motsatte. Han understreker hvor flinke de afghanske sikkerhetsstyrkene er, for det er det som er strategien nå som de ikke klarer å avslutte krigen, de skal ut og overlater problemet til afghanerne selv.

Han leser rett fra et forhåndskrevet ark, som om krigen kjempes etter en forhåndsskrevet plan, laget langt unna Kabuls kaotiske gater.

Det er som jeg allerede kan se det komme: fokuset på antall afghanske soldater, tidsskjemaene som overholdes uansett hvordan situasjonen er på bakken – det vil bli enkelt å fraskrive seg ansvar i ettertid, hvis alt rakner.

Etter at NATO drar, vil det være lett å si at det ikke er deres skyld, de trente jo opp afghanske sikkerhetsstyrker, og hvis hæren bryter sammen og borgerkrigen intensiveres i etterkant, kan man skylde på afghanerne selv, disse primitive stammefolkene som tilsynelatende ikke liker fred. Få stiller det betimelige spørsmålet om hvordan de afghanske styrkene, som er dårligere trent og langt, langt dårligere utstyrt enn ISAF, skal klare det ISAF ikke har klart selv.

Uansett hvor mye jeg misliker Taliban-regimet på 1990-tallet, tenker jeg oftere og oftere at det det fantes andre måter, i 2001, å gå etter Osama bin Laden og Al-Qaida, enn å invadere et helt land.

Selv kvinneargumentet er jeg usikker på. Organisasjonen Revolutionary Association of Women of Afghanistan (RAWA) som ble berømt for sin motstand mot Taliban, sier at afghanske kvinner har det verre nå enn under Taliban.

Krig og konflikt medfører også brudd på kvinners rettigheter, sier organisasjonen, og dessuten har ikke dagens vestlig-støttede ledere så mye bedre track-record når det kommer til menneskerettigheter. Andre er uenige. Og jeg, jeg klarer ikke å bli enig med meg selv. Jeg tenker én tanke når jeg ser jenter gå til skolen i flokk, en annen når jeg ser mødre som sørger over barn drept i kryssild.

Oss og demMens krigen blir verre, blir skillet større mellom de som regnes som oss og de som anses som dem . Det er tydelig i skiltene på barene i Kabul som sier «ingen afghanere.» Det er synlig i omtalen av afghanere som «dumme» og som «ikke skjønner noen ting,» eller at «løsninger» er «gode nok i afghansk målestokk.» En hjelpearbeidervenn skriver i kontrakten med sine kollektiv-leieboere at «ingen afghanere har adgang» til huset. Av sikkerhetsgrunner, sier han.

En gang jeg skal på pressekonferanse tilbyr jeg skyss til en amerikansk kollega jeg ikke kjenner fra før. Abdullah, min sjåfør, kjører. Trafikken i Kabul er for kaotisk til at jeg kan kjøre selv, dessuten er jeg kvinne, så min plass er i baksetet.

— Vi skal ha en haramadan-fest i ramadan, ler den amerikanske journalisten.

- Det er et spill på haram og ramadan. Vi skal servere øl og bacon, hehe.

Abdullah snakker flytende engelsk og skjønner hvert ord. Jeg vil stanse bilen og kaste ut journalisten, men gjør det ikke, jeg er for feig til å ta et oppgjør med mine egne kolleger. Vi kjører forbi et sted der en bombe nylig er eksplodert.

- Hva synes du var den beste bombingen i år? spør han, og ramser opp: Var det bombingen av Finest supermarked, kanskje? Eller kanskje angrepet på Intercontinental hotell?

Hvem er forbilde for hvem?

Jeg ser Abdullahs hode liksom synke inn i kroppen. Han mistet et familiemedlem da Finest ble bombet og åtte sivile ble drept. Da turen er over og journalisten er ute, sier jeg unnskyld til ham. Han sier at det er greit, han forstår, men noe er ødelagt.

En annen gang er jeg i Maimana, i den norskledede militærleiren der, der det er norsk mat i matsalen, der norske kvinner og menn har pistoler i hylsteret på låret og norske flagg på overarmen. I samtale med en norsk kvinne spør jeg henne hvorfor hun er her. Hun er for ung til å huske hvilken krig som startet først – Afghanistan eller Irak – men svarer at hun er her fordi hun vil hjelpe afghanerne. Så sier hun:

- Og så tror jeg at jeg kan være et forbilde for afghanske kvinner. Slik at de kan se at det går an å gjøre noe annet enn bare å være hjemme.

Hun ble ferdig med videregående året før og har vært her i tre uker. Jeg tenker på jentene på jordmorskolen som risikerer livet for å få en utdannelse, som er modigere enn alle andre 20-åringer jeg har møtt, som til tross for burkaene er feminister på frontlinjen. Hvem er egentlig et forbilde for hvem?

Kanskje hadde denne krigen gått bedre for NATO hvis de hadde lyttet mer, forstått mer av landet de var i.

«Russisk rulett med livet»

Etter hvert blir turene til Wardak vanskeligere, eller kanskje er det slik at jeg bare blir mer engstelig. Tolk etter tolk sier de ikke vil være med, det er for farlig.

— Du spiller russisk rulett med livet, sier en amerikansk etterretningsoffiser, og råder meg til å bli hjemme.

Jeg bør lytte, men gjør det ikke. Historien om jentene som kjemper så hardt for en utdannelse, må fortelles, jeg er for engasjert nå, for dypt i det til å slutte.

Dagen før jeg drar til Wardak skjer alltid det samme. Jeg får feber, som om kroppen min vil gi meg en unnskyldning til å bli hjemme. Om morgenen, etter det som alltid er en nesten søvnløs natt, trekker jeg burkaen over hodet og drar.

Doktor Khadija er alltid rolig, småpratende i baksetet ved siden av meg. Hun forteller om sin studietid, da hun studerte medisin på Taliban-tiden på 90-tallet. Ingen andre kvinner fikk lov til å studere, men Taliban måtte gjøre et unntak for kvinnelige medisinstudenter, siden de heller ikke tillot at kvinner gikk til mannlige leger.

Hun er uredd fordi hun ikke frykter døden. Hun har innfunnet seg med den, og alt hun ønsker, er at når den først kommer, skal den være god. Hun titter ut av bilvinduet, og flytter de 99 små trekulene i bønnekjedet med fingertuppene, én etter én. Hun ber en liten bønn om fred for hver kule.

Jeg ber om at vi skal komme trygt frem.

Farlig kald vinterDet er den hardeste vinteren på flere tiår. Snøen legger seg i gatene og viser ingen tegn på å forsvinne selv lenge etter at våren egentlig skulle ha kommet. Til tross for alle de titalls milliardene av dollar som er kommet inn i landet, har ingen investert i en snøplog. Bilene glir og glir, de nekter å stanse når de skal. På én dag krasjer Abdullah og jeg tre ganger.

Utlendingenes sikkerhetsrådgivere sier at hvis de er i en ulykke, skal de aldri stanse, selv om det er deres feil. Sinnet over det som av mange regnes som en okkupasjon er så stort, at en enslig hjelpearbeider i en bil lett kan måtte betale for alle NATOs feiltrinn hvis de er så uheldige å forårsake en bilulykke.

Jeg klarer ikke å la være å stanse, men en gang, når den lille Toyota Corollaen omringes av 30 menn på like mange sekunder, og alle skriker og roper i sinne, skulle jeg ønske jeg kunne. Jeg har alltid burkaen liggende i bilen, i tilfelle jeg må forsvinne raskt.

I teltleirene for internt fordrevne i utkanten av Kabul dør barna av kulde. Det blir lovet penger, for dødsfallene skjer nærme nok ambassadene og de utenlandske journalistene til at det blir lagt merke til. «Humanitær krise i leirene!» roper bekymrede røster. Så blir det klart at noe ved definisjonen «humanitær krise i leirene» ikke gir mening. Det dør ikke flere barn i leirene enn overalt ellers. Hele landet er i humanitær krise.

Om natten sover jeg med lue, skjerf og hansker. Om morgenen våkner jeg med frostrøyk fra munnen. Om dagen jobber og spiser jeg på gulvet en meter fra ovnen. Jeg kjøper fingerløse hansker, slik at jeg skal kunne skrive.

Musebesøk

Det er da musen kommer.

Det er en mørk kveld i en mørk tid: Ute i gatene er flere titall mennesker drept i protester etter at en koran er brent på flybasen Bagram. Jeg sitter med beina i kors og en salatbolle i fanget, og ser den lille skapningen trippe mot meg. Den vil også til ovnen, hele resten av huset er for kaldt og trekkfullt, også for den.

Den går fremover med musesteg, stanser og ser på meg med knappenålsøynene sine og de skjelvende, gjennomsiktige ørene rettet fremover. Til slutt sitter vi side om side ved ovnen, i det svake lyset fra dataskjermen min, og et slags vennskap blir dannet. Den kommer trippende til kommodeskuffen når jeg sminker meg om morgenen. Jeg lar rester av middagen bli stående ute over natten.

Det er på omtrent den tiden at jeg begynner å blø neseblod. Jeg sliter med å sove, og klarer ikke å konsentrere meg. Når jeg ser meg selv i speilet, kjenner jeg ikke meg selv igjen.

Hjelpearbeidere og diplomater har såkalt R & R (rest and recuperation), noen hver åttende uke, andre hver sjette. De må ut, belastningen ved å være her over tid er for stor. Afghanere flest har ikke denne muligheten, selv om de har gjennomlevd mer enn tre tiår med krig. Jeg tenker at hvis de kan klare det, kan jeg det, men etter at jeg har vært her flere måneder i strekk, forteller de røde, blanke øynene som stirrer på meg på badet at jeg må ut.

Bomber skolen

Hjemme i Norge skvetter jeg av høye lyder: En trikk som kjører forbi, en kasse som faller på bakken, byggearbeid som starter brått.

Tilbake i Afghanistan blir de utenlandske soldatene gradvis færre. Nordmennene pakker opp i Faryab, tar med seg noen tolker, og sier de ikke etterlater noen som er i livsfare fordi de har jobbet for norske styrker. Det er ikke sant, jeg intervjuer mange tidligere tolker som får dødstrusler, men som ikke har fått asyl. I Faryab går sikkerhetssituasjonen raskt nedover.

Men Osama bin Laden er tatt, og krigen er snart over for NATOs del, selv om den fortsetter for afghanerne.

En novembermorgen i 2012 kommer nyheten. Jordmorskolen i Wardak er bombet. Sammen med doktor Khadija reiser jeg dit en siste gang. Øynene hennes er små og trette. Mine er dekket av burkaens trådgitter som kaster sitt lyseblå skjær over verden.

— Jeg vil bare gråte, sier hun.

— Men menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, tolker de det som bevis.

Fremme ser vi ruinene. Blant brukne murstein og sementstøv ligger en sandal, en notatblokk, en bamse. Doktor Khadija holder bønnekjedet slapt i den ene hånden, og ser hvor mye lettere det er å ødelegge, enn å skape.

Så vender hun seg mot meg.

— Å bli overvunnet er ikke å falle, sier hun.

— Å bli overvunnet er ikke å reise seg igjen.

Går ikke utDa jeg tar farvel med dem, kan jeg ikke lenger dra til Wardak.

— Det er for farlig for deg, sier elevene.

— Det er sant, sier jeg.

Jeg har lyst til å fortelle dem hvor stolt jeg er av dem, at de alltid vil være mine helter, og at hvis det er noen som helst grunn til å være håpefull i denne mørke tiden, er det på grunn av dem og det de gjør. Men jeg gjør det ikke.

Det er sommeren 2013, og jeg skal flytte til Kairo. Byen jeg forlater, føles fremmed, den er ikke den samme som jeg kom til for tre år siden. Sikkerhetssituasjonen er verre, og i det siste har bevæpnede gjenger brutt seg inn i utlendingers hus i nabolaget mitt. Jeg orker ikke tenke på hva de gjorde med en kvinne, etter at de bandt opp mennene hun bodde med. Jeg går ikke lenger på gaten, klarer ikke lenger å ignorere trakasseringen for hvert steg jeg tar.

Min siste kveld i Kabul drar min samboer og jeg til en av restaurantene.

— Jeg vil sikkert sette pris på å komme tilbake, sier jeg.

— Jeg vet ikke om du vil sette pris på det. Kanskje er det virkelig ille her da, sier han.

Farvel

Det er sant, hvis det fortsetter i samme retning som de siste tre årene, er det ikke sikkert jeg vil like å komme tilbake. Kanskje blir det virkelig ille her, med massedrap og rakettregn inn mot Kabul, som på 1990-tallet. Og hvis det skjer, vil ingen lenger bry seg. Journalistene vil ikke lenger være her for å fortelle om det.

— Hvilken følelse sitter du igjen med? spør han.

— Som om sjelen min er banket opp.

— Hva mener du?

Jeg klarer ikke å svare. Helt uten forvarsel renner tårer nedover kinnene og ned på duken. Jeg ser ned, bort fra de andre bordene, bort fra kelneren som kommer med hovedretten.

Jeg vet ikke hvorfor de er kommet så ubetimelig, tårene. Kanskje skyldes det at jeg svikter, ved å dra. Kanskje skyldes det usannhetene om det som skjer. Eller kanskje det skyldes hvor lett det er å starte kriger, hvor lett det er å ta liv og slippe unna med det, når de er så langt borte, når de tilhører «de andre» og ikke «våre».

Når det er andres barn som dør.

Neste morgen sitter jeg på flyet ut, over fjellene. Det er ofte turbulens her, som om selv luften over Afghanistan er urolig. I dag er det stille. Jeg tar av meg sjalet og ser ned på landet under skyene, der ingen har giddet å telle hvor mange som er drept i den siste krigen, den som ble startet så lett, men som aldri er blitt avsluttet.

Med ett husker jeg at jeg glemte burkaen i bilen.

Twitter: @solbergkristin

• Hvilken følelse sitter du igjen med? spør han. - Som om sjelen min er banket opp, svarer jeg.