Mens krigen herjer utenfor bykjernen, fortsetter festen på nattklubber i Damaskus
IS står fem kilometer fra bygrensen. Men i Syrias hovedstad er nattklubbene åpne.
Inne i Syrias hovedstad, der Assads regjeringshær fortsatt har kontrollen, er livet dette: Rene gater. Åpne butikker. Shopping og kaféliv på dagen, blinkende neonlys når mørket faller på.
I nattklubbene har krigen knapt lagt noen demper på festlighetene. Snarere tvert imot. Det er brylluper og frisørtimer, drinker og dansing. På Instagram legger syrerne ut trutmunner fra dansegulvet. De kunne like gjerne vært fra Solli plass i Oslo. «Night life Damascus having fun with my lovely friends @thirteen & co. #friend «gathering «damascus #lovedamascus #likeforlikes #night #out»
Syriske Milad Hannoun poserer med partykledde venner på utestedet Thirteen & co. på toppen av et av Damaskus’ tak. Det er drinker, partyhatter og shots. 385 likerklikk får han. Det er natt til torsdag 3. september, samme døgn som Alan Kurdi (3) druknet på strandeni Tyrkia.
Klamrer seg til livet
- Vi fester fordi vi klamrer oss til livet, forteller Hannoun over en sprakete telefonlinje fra Damaskus.
Les den svenske forfatteren Mustafa Cans reportasje fra Kobane, byen som ble tillintetgjort, her:
Hvordan er det å vente tilbake til en hjemby som har blitt tilintetgjort?
32-åringen er kjendisstylist i hjemlandet. En slags Damaskus’ svar på Jan Thomas, med hyppige opptredener på TV og en fasjonabel skjønnhetssalong i det eksklusive området Mazzeh vest i byen. Han er fast makeup— artist for hovedstadens celebriteter.
Hver dag styler han bruder og bryllupsgjester, byens rikfolk og kjendiser. Han anslår at det er fem-seks storslåtte brylluper daglig, i tillegg til et yrende natteliv, premièrefester og cocktailparties. Selv er han med på så mange fester han orker, gjerne seks av syv kvelder i uken.
- Om dagen kjenner vi på frykten, hører sirener og ser nyhetssendinger. Om natten danser vi. Da slapper vi mer av. Det virker kanskje rart, men for oss har denne krigen vart så lenge, og livet må leves, det er lettere å glemme den vonde virkeligheten om natten, sier Hannoun.
Noen sulter ihjel
IS står fem kilometer fra bygrensen. I forsteder til Damaskus, bare noen hundre meter utenfor bygrensen, regjerer opprørsgrupper.
Det er ikke dermed sagt at folk slutter å leve, sier Cecilie Hellestveit, Syria-ekspert og forsker ved International Law and Policy Institutei Oslo, som nylig kom hjem fra et opphold på grensen til Syria.
Hun beskriver et fenomen som ofte overrasker utenforstående som kommer til krigsområder: Hverdagslivet fortsetter. Folk går på jobb, leverer i barnehagen, de fester og gifter seg og begraver sine kjære.
Noen har penger nok til å leve greit i en slik «boble», selv med krigen som nærmeste nabo.
Det kan også være en del av problemet, mener forskeren. For så lenge beboere i hovedstaden har det relativt trygt i egne gater, legger de ikke så sterkt press på lederne for å gjøre innrømmelser som kan få slutt på krigen.
Men mens dagliglivet går sin gang i sentrum, spiser folk hunder og katter til middag noen få kilometer unna i den palestinske flyktningeleiren Yarmouk.
Hellestveit sammenligner scenariet med Warszawa-ghettoen under annen verdenskrig der byens jødiske befolkning sultet og døde mens øvrig befolkning levde sitt liv rett utenfor murene.
- Folk i denne leiren sulter ihjel. Dette skjer bare noen steinkast unna der folk lever sine liv og vasker klær og går på fest. Du har sett akkurat det samme på Gaza: Mens Israel bombet Gaza sønder og sammen, gikk folk på beachparty tre kilometer unna. Det er litt av krigens karakter. Og den formen for krig vi ser i Syria i dag, er veldig schizofren. Fortsatt kan man reise rundt i områdene kontrollert av regimet — selv om disse blir stadig mindre, bemerker Hellestveit.
Kontraster
Historien er full av slike kontraster med festligheter som tilsynelatende snurrer uforstyrret videre på vei mot undergangen. Det dekadente nattelivet under krigens siste dager i Berlin eller orkesteret som holdt festen gående på «Titanic» mens skuta sank.
Er det umoralsk? Naivt? Ignorant?Heller dypt menneskelig.
Nora Sveaass er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo, og har gjennom en lang karrière jobbet med mennesker som har opplevd krig, forfølgelse og tortur. Noe hun alltid synes er fantastisk å se, er hvordan mennesker strever etter å opprettholde normalitet, selv i kaos.
Så fort som mulig etter at noe vanskelig har skjedd, forsøker folk å gjenopprette byggesteinene til et vanlig liv. Det gir en følelse av kontroll over eget liv, egen tid og aktivitet. Det kan bidra til å skape et skinn av trygghet. Av mening.
Alternativet er å gi opp. Og da er virkelig alt håp ute.
- Folk vil ikke bli levende døde. Det er nok frykten for dette vi ser i Damaskus nå, sier hun.Forskeren bemerker at samme mekanismer i høyeste grad inntreffer i flyktningeleirer.
- Man skulle kanskje tro at folk ville sitte og stirre tomt fremfor seg, men nei! Det er skreddere og drosjer og skoler, en sterk trang til å reetablere det vanlige livet. Det blir umulig for folk å leve i en konstant unntakstilstand. Vi så det samme under krigen i Norge, påpeker Sveaass.
Det blir umulig for folk å leve i en konstant unntakstilstand. Nora Sveaass, psykolog.
Det finnes mange historier om soldater som fester og prøver å more seg for å holde krigen på avstand eller ta pauser fra den.
Etter kriser og katastrofer er rådene til rammede høyst hverdagslige: Ha folk rundt deg. Spis frokost neste morgen. Få varmen i kroppen. I en krig er mekanismene de samme.
- Det gjelder å komme seg opp på hesten igjen, få den vanlige livsrytmen tilbake. I krig blir dette en måte å holde konflikten litt på avstand på, sier Nora Sveaass.
Vil ikke rømme
Blant de 7,6 millioner internt fordrevne i Syria har mange dratt til Damaskus i jakt på sikkerhet og muligheter til å brødfø familien. Leiligheter og hus er fylt til randen av folk.Det finnes ikke offisielle oversikter over hvor mange som befinner seg i byen. Folk flykter både til og fra. Enkelte fly går fortsatt inn og ut av hovedstaden.
22 år gamle Hamada Yousufskulle gjerne reist ut. Flere av vennene hans har flyktet, men selv har han ikke nok penger. På Instagram ser det ut som han lever i sus og dus i en hvilken som helst pulserende storby. 7000 følgere er med på poolparties og nattklubber. Men i virkeligheten er han fortvilet.
- Det er vanskelig å få jobb, elektrisiteten kommer og går, og prisene skyter i været. Det er mange fattige i Damaskus nå. Min deling av partylivet på Instagram handler om å vise frem det som tross alt er positivt. Jeg lever bare en gang, jeg må gjøre det beste ut av det, sier Yousuf.Stylisten Milad Hannoun derimot kan reise ut av landet når han vil. Han har familie i Tyskland, har skaffet seg tysk statsborgerskap og har det en hel skare av flyktende syrere drømmer om: visum. Men han har ikke tenkt å bruke det.
- Damaskus er min by, her har jeg hele mitt liv og mitt nettverk. Selv om det er urolig rundt oss, tror jeg at denne byen er trygg.
Damaskus er min by. Jeg tror den er trygg. Milad Hannoun.
- Er du ikke redd?
- Nei, jeg er faktisk ikke det. Jeg stoler på regjeringen, den passer på hovedstaden. Dessuten kjenner vi på et sterkere håp nå enn tidligere fordi verdenssamfunnet ser Syria. Jeg har et håp om at det vil komme til en løsning snart.
Ifølge Cecilie Hellestveit kan beboerne føle seg relativt trygge i sentrum av Damaskus. Hun påpeker at den blinde terroren sjelden er helt blind. Ofte er angrepene rettet mot spesifikke lag av befolkningen, ment å sende helt spesifikke beskjeder. Det er sjelden at helt sivile mål rammes vilkårlig.
Mange har valgt vekk politikk
Enkelt er likevel ikke livet i Damaskus. I deler av byen er det for eksempel strøm i kun tre timer om dagen. Men butikkene har et greit utvalg mat og andre varer, i alle fall for den som har penger. For plutselig spretter prisene i været etter som forsyningslinjene stadig blir mer kompliserte.
- Er det stort sett Assad-tilhengere som er igjen i Damaskus?
- Ikke bare. Det vil også være mennesker som ikke har vært politisk engasjerte. Dem er det mange av i et land som Syria, der det har vært svært farlig å være politisk aktiv, bemerker forskeren.
Syria var det strengeste, mest autoritære regimet i Midtøsten frem til uroen bredte seg i 2010 og 2011. Den arabiske våren fikk aldri den brede, folkelige oppslutningen man så i andre land.
Les historien om familien Assads diktatur i denne reportasjen:
En gang var han Syrias håp
Og så lenge Assad fortsatt klarer å gi folk grunnleggende tjenester i Damaskus, har han støtte. Spesielt når alternativet er IS.
Himmel på jord
«Heaven on earth #Damaskus #Damascene #Syria #details #oldtimes #oldcity #life #war #peace #beauty» Eman Tello postet bildet av den vakre, pittoreske bygningen i gamlebyen i Damaskus for noen uker siden. Daglig legger den 19 år gamle arkitekturstudenten og hobbyfotografen ut små bydetaljer i sosiale medier, frukttrær i full blomst, yrende fugleliv i hovedstadens parker, en tom benk omgitt av høstløv.
Hun vil vise verden at Syria er mer enn krig.
Både hun og søsteren Anan Tello er bosatt midt i sentrum av hovedstaden. De har mulighet til å reise ut, faren bor i Saudi-Arabia og de har visum dit, men de vil bli i Damaskus. De tror de er trygge der.Anan jobber som freelance-journalist. Hun forteller at politiet som vokter byen, ikke er så tungt bevæpnet at det merkes i gatene. Hun tror regjeringen med president Bashar al-Assad i spissen vil sørge for å holde opprørsgrupper unna hovedstaden.
Men trygghetsfølelsen er skjør. Mens vi snakker i telefonen, uler ambulansesirener kontinuerlig i bakgrunnen. En lyd hun har vent seg til.
Syrian Observatory for Human Rights rapporterer om daglige bombeangrep i forstedene til Damaskus. Flere har også truffet og tatt liv i sentrum av hovedstaden. Regimet slipper tønnebomber mot opprørskontrollerte områder fra luften. Opprørere svarer med å avfyre bombekastere med granater mot sentrumsområdene.
- Jeg hører jo lyden av bombene som treffer. En klassekamerat av meg ble livstruende skadet midt i et marked i gamlebyen for ikke så lenge siden. Det ryster meg. Men jeg vil ikke la den frykten styre hverdagen min, sier Anan.
Jeg vil ikke la frykten styre hverdagen min. Anan Tello.
Lillesøsteren Eman sier det ikke er til å komme unna at konflikten i Syria påvirker dem også. Hver dag.
- Ting er ikke helt som før. Men jeg lever et normalt liv. Jeg går på skole om dagen og er sammen med venner om ettermiddagen. På tross av krigen er det fortsatt vennlighet mellom menneskene i byen vår, vi kjenner fortsatt duften av sjasmintrær midt i gamlebyen. Jeg vil fortsatt si at Damaskus er den vakreste byen i verden.
