A-magasinet

Sinnet hennes dreper forholdet

Hun har holdt ut konas raserianfall av hensyn til barna. Helt til nå.

  • Hedvig Montgomery
    Psykolog og familieterapeut
  • Emily Eldridge
    Illustratør

Jeg møter en urolig kvinne til samtale i dag. Tone føler at hun må ta et valg som egentlig er for stort for henne. Hun og kona Cecilie har to gutter på fire og fem år. Men hun blir skremt av måten Cecilie reagerer på når hun er sliten. Hun er sint, brå og oppfarende. Kan man leve sammen med en som møter barna med raseri? Og kan Tone overlate barna til å bo alene med Cecilie, når hun føler at det er så mye sinne?

Tone: Vi har hatt det tøft lenge. Helt siden yngstemann ble født, egentlig. Det er klart at det er en belastning med to barn så tett i alder. Men alt endret seg da Cecilie begynte i ny jobb for en tid tilbake. Hun var mye sliten i utgangspunktet, men så begynte omstendighetene å bli tøffe. Cecilie er en sånn som «blir sint». Det er hennes språk – jeg er en som blir lei meg. Tidvis er hun fryktelig irrasjonell. Hun går helt i svart. På et tidspunkt begynte jeg å tolke sinnet hennes personlig, og hun ga uttrykk for at det var meg hun var sint på.

Det har vært vanskelig å samarbeide om barna. Jeg elsker barna over alt på jord, og jeg kunne ikke forstå hvordan hun kunne ha så kort lunte og kjefte på dem. Samtidig kjefter jeg også oftere på dem nå, så egentlig er jeg ikke noe bedre selv. Til slutt sa jeg: «Kanskje vi skulle flytte fra hverandre litt, for å få litt avstand. Sånn at vi ikke bryter opp, men flytter ut og inn, og lar barna ha det mest mulig stabilt mens vi får tenkt oss litt om. For nå har vi havnet på et sted som er kjipt.»

Hedvig: Det var ditt forslag?

Tone: Ja, men jeg oppfattet at hun var enig i at det sikkert var det riktige å gjøre. Men jeg går med en konstant følelse av at vi aldri får snakket ut.

Kona sier ting i sinne som hun ikke mener

Hedvig: Rent praktisk: Bor dere sammen nå, eller har dere begynt med denne rulleringen?

Tone: Vi har begynt med rullering. Det har vært veldig vondt, jeg var ikke forberedt på hvor vondt det ville bli å være borte fra barna. Og slett ikke med så dårlig dialog mellom de voksne. Jeg vet ikke hva vi ser for oss fremover. Vi må ta én dag av gangen. Jeg prøver virkelig, men det som bekymrer meg, er det som skjer når jeg ikke er der. Cecilie blir mye sint og guttene fanger opp at hun ikke er så imponert over meg. Jeg vet ikke om det er ungene eller jeg som har det verst akkurat nå.

Hedvig: Dette er en skikkelig livskrise ...

Les hele saken med abonnement

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!