A-magasinet

Har Kristofer Hivju Norges mest ettertraktede skjegg?

Filmskapere elsker Kristofer Hivjus barske utseende. Da er veien kort fra en loslitt teaterbåt til «Game of Thrones».

  • Tom A. Kolstad
  • Erik Fossen

Skjegget gnistrer, håret står som en fakkel. Joda, det er ham. Østbanehallen blir straks mer glamorøs idet Kristofer Hivju feier inn fra morgenkulden i halvåpen skjorte. Selvtilliten står rundt ham som frostrøyk — først langt ut i praten får vi et glimt av noe annet. I et ansikt så velegnet til å skremme andre, er frykt det siste man venter å se.

- Plutselig sto det en mann på soverommet vårt. Vi hadde innbrudd.

Julefeiringen hadde vært så fin. Team Hivju -  Kristofer, kona Gry, døtrene Noor (8)­ og Sylja (7) - hadde tatt med seg slekten til Spania. I et svært hus utenfor Marbella samlet de seg rundt et bitte lite juletre pyntet med discolys. Et travelt år sto for døren.

Hivju kunne se frem til première på Birkebeinerne , actionfilmen om norgeshistoriens viktigste skitur. Han kunne også glede seg til debuten som en ny, fast karakter i Beck , svenskenes store krimsuksess, samt enda en sesong av Game of Thrones . Som hardhausen Tormund Giantsbane i vår tids største TV-serie bærer Hivju Norges mest berømte skjegg siden Ibsen.

Game of Thrones-feberen:

Les også

«Serien appellerer til oss som mennesker»

Tøff i trynet. Alltid. Tom A. Kolstad

Slikt hjelper lite mot tyver i natten. Mens døt­rene sov i naborommet, ble Hivju vekket av sin kone. Det var en inntrenger i huset. Han var imponert over roen hennes — selv kjente han frykt og aggresjon rase gjennom kroppen. Bevæpnet med en peiskost våget sverdsvingeren fra TV seg ut fra soverommet.

- Det var det nærmeste våpenet jeg fant. Vi visste jo ikke om det var flere der, om han fremdeles var i huset, om han hadde våpen. Vi visste ingenting.

Den spede begynnelsen på båten

Som skuespiller vet man ald­ri hva som venter. Historien om Kristofer Hivjus suksess begynner i en halvtom teatersal i Bjørvika. Strengt tatt var han der ikke selv engang.

I 2004 hadde Hivju gjennomført tre år ved Det statlige russiske akademi for teaterkunst, avdeling Aarhus. Nå hadde klassen vært på turné i flere uker med sine tre avslutningsforestillinger. 16 unge mennesker på busstur gjennom Russland, Finland, Sverige og Danmark. En reise full av nerver og lettelse, buing og applaus.

Til slutt sto Norge for tur. Teaterbåten MS «Innvik» var leid tre kvelder på rad. På den and­re siden av bukten var Operahuset påbegynt. Nå var det alvor. Hivju skulle vise seg frem på hjemmebane. Den første kvelden hadde han imidlertid ingen rolle i forestillingen og dro heller hjem til mor og far. Utpå kvelden fikk han en knusende beskjed: De eneste som hadde kommet for å se på, var noen foreldre.

Da publikum gikk

- Altså, du har jobbet 16 timer i døgnet, slitt og kjempet for å utvikle talentet, men hvis ingen er der, så er det ... waste! Hvis ikke jeg gjør noe nå, tenkte jeg, så er alt forgjeves.

25-åringen satte seg ved foreldrenes gamle fasttelefon. Trakk pusten og svelget litt stolthet. Så tok han opp røret.

- Først ringte jeg alle teaterinstruktørene i Norge. Jeg begynte på A og sluttet på Å. Noen var døde, noen var ikke hjemme, noen fikk jeg ikke tak i, og noen hadde bare telefonsvareren på, men jeg ringte absolutt alle. Så ringte jeg all pressen jeg fant på Gule sider. Så ringte jeg alle venner og alle andre mennesker jeg overhodet kunne få tak i.

Det ble langt på natt før han ga seg. Da Hivju entret scenen neste kveld - stående på hodet på et skateboard - var salen stappfull. Det kokte i den gamle båten.

Så begynte enkelte å gå.

- Den første som gikk, var Lars Øyno.

Hivju mimer teatermannens tunge steg over dørken: Bom, bom, bom!

- Han gikk etter mine første ti minutter. Den neste som gikk, var Bentein Baardson.

Her, ved operakaia, lå Teaterbåten MS «Innvik». Tom A. Kolstad

Et smil bryter gjennom skjegget. Gamlekarene gikk ikke i misnøye, men fordi de allerede hadde bestemt seg.

- Den første som ringte meg etterpå, var Lars Øyno, som hyret meg til Grusomhetens Teater i et år. Og den andre som ringte, var Baardson, som ville ha meg til Trøndelag Teater for å spille Erlend i Kristin Lavransdatter .

Hivju flirer.

- Noe som endte med at jeg fikk seks år der, to kids og en kone!

Lettelsen står ennå å lese i ansiktet hans.

- Jeg tror hele klassen ble hyret. Om det var på grunn av den forestillingen, vet jeg ikke, de ble i alle fall sett. Men jeg gjorde det jo bare for min egen del!

En overtent ung mann

Én ting har han lært av sine foreldre, skuespillerne Erik Hivju og Lieselotte Holmene:

- Du sitter ikke og venter på en telefon. Hvis du vil gjøre noe, så gjør det.

Scenedebuten kom tidlig. Fra åtteårsalderen løp han hver sommer rundt på Stiklestad, hvor faren hadde hovedrollen i Spelet om Heilag Olav . Som tenåring skulle han bli rockestjerne, inntil skuespillerdrømmen våknet for alvor i en skoleoppsetning av Hamlet . Teatret ble et være eller ikke være for den langhårede fyren med syttitallsklærne. Hivju var høyt og lavt i friteatermiljøet, men innså etterhvert at håndverket ikke satt helt. Etter tre intense år med russisk teaterutdanning var ballasten på plass og entusiasmen påtrengende.

- Jeg var en overtent ung mann som øns­ket å lage litt liv.

- Du hadde selvtilliten i orden?

- Altså, selvtillit kommer i etterkant, det er min erfaring. Først må du være dumdristig eller modig, så kommer selvtilliten. Som skuespiller begynner du alltid på null, for hver nye oppgave. Så begynner du å forberede deg — du satser, hopper og klinker til! Første tagning, andre tagning, tredje tagning - hvis det funker, da kommer selvtilliten. Den er som et timeglass uten bunn, hvor sanden renner rett gjennom og du stadig må fylle mer på toppen, sier Hivju.

- Selvtillit er ikke en app du får på telefonen din, det er noe du må tilkjempe deg hele tiden. Og så blir det lettere etterhvert, selvfølgelig.

Familie og forløsning

Noe av det første Hivju gjorde i Trondheim, var å manne seg opp til å prate med NRK-profilen Gry Molvær. Kanskje snakket de om «Innvik», hvor hun selv fikk sin første smak av teater som ungdom. Teaterbåten er hugget opp, men samtalen pågår fremdeles - ti år, to barn og et bryllup senere. Døtrene kom med kun ett års mellomrom.

- Da Gry kom til meg, mens det lå et spedbarn og sov, og sa «Jeg er gravid igjen» - du tror jo ikke at det er sant. Naturen må jo forsvare seg mot slike ting! Nå er det helt fantastisk, jentene er bestekompiser, men den gangen ... Det var tre år i en sånn tørketrommel av effektivitet - bare unger, bleieskift, mating, kos og litt jobb på siden, sier Hivju.

- Skuespillermaset ble ikke så viktig lenger, man får en annen skala for hva som betyr noe her i livet. Samtidig ble jeg jo ikke forløst som skuespiller før jeg fant Gry og fikk to unger. Det var da jeg senket skuldrene, sier han.

- Det er greit å brenne, men det er jo de som brenner, som brenner ut, ikke sant? Vilje kan få deg jævla langt, men det er ikke viljen som forløser skaperkraften. For meg var det egentlig å få to barn og bli tvunget til å spille barneteater et helt år.

Hivju og Hermann Sabado spilte «de galeste utgavene av Karius og Baktus som har eks­istert».

- Jeg ga selvhøytideligheten og viljen på båten, bare sto på en scene og prøvde å glede kidsa i salen. Da fant jeg klovnen i meg selv, jeg fant spillegleden, improvisasjonen, kreativiteten i øyeblikket. Ved å spille for et så intuitivt publikum ble jeg på en måte sluppet fri. Det handlet ikke om at det skulle være alvorlig eller dypt - du måtte få de kidsa til å le, hvis ikke var det fiasko!

Applaus? Nei, surleppe og gråt

Barn er et nådeløst publikum. Ifølge døt­rene er jobben til Hivju å «late som han er tøff». Blant alle actionscenene i Birkebeinerne er det et fornøyelig øyeblikk hvor Hivjus karakter Torstein Skjevla desperat prøver å få kongssønnen Håkon til å smile, bare for å bli møtt med surleppe og gråt.

- Jeg så ikke helt rekkevidden av prosjektet før vi kom på settet, det var storm i fjellet og vi hadde med oss en unge på halvannet år. Da skjønte jeg hvor vanvittig vanskelig birkebeinernes ferd var. Igjen måtte jeg legge vekk all tøffhet og kulhet, nå handlet det om én ting: Redd guttungen, som også er konge! Redd Norge!

Kontrasten mellom macho-ideal og virkelighet kom også godt til syne i den svenske suksessen Turist . Hivju vant en Guldbagge for rollen som hovedpersonens kompis, en mann som heller skriker mot fjellene enn å gå i terapi. Selv er han glad for å tilhøre en generasjon menn med et nært forhold til sine barn, men har også uttalt at maskuline egenskaper står lavt i kurs. Nå sutter han på snusen og drar seg i skjegget.

Aftenpostens anmelder ble begeistret av filmen:

Les også

Turist leker med biologi og kjønnsroller

- Altså, man går jo ut i et minefelt idet man mener noe om dette. Ting er veldig siviliserte nå, det er blitt en klarere balanse mellom kjønnene. Hvis balansen blir så jevn at det ikke er lov å være mann og kvinne lenger, så blir vi intetkjønn, og spenningen forsvinner. Hvis det går utover menneskets muligheter til å utfolde seg, er det ikke fruktbart.

- I Turist ble det vel stilt spørsmål ved hovedpersonenes mandighet?

- Ja. Kvinner har jo tilkjempet seg retten til å være menn — være ute i arbeid, ha høye stillinger, agere ambisiøst og aggressivt. Da skjer også det motsatte - menn får retten til å være feminine, ikke sant? Så den rollen spilte jeg som om jeg var en furten kvinne, hahaha! Alt sammen finnes jo i oss, vi er jo yin og yang hele gjengen.

Fra Trøndelag Teater til HBO

Selv var Hivju på sitt aller mykeste da han hentet frem urmannen i seg.

Som småbarnsfar i tidsklemma måtte han tenke igjennom hva han ville i livet. Svaret var å spille film og fjernsyn. De neste årene satset han hardt på kortfilmer og audition-muligheter. Omtrent som å sette seg ned ved telefonen og ringe til hele teater-Norge, men nå var målgruppen casting-sjefene i Hollywood. Veien fra Trøndelag Teater til HBO viste seg å være kortere enn man skulle tro, i alle fall for en kar med flammende hår og galskap i blikket. Først kom en rolle i nyinnspillingen av The Thing , med flere andre nordmenn. Så en opptreden i Will Smith-prosjektet After Earth . Så fikk Hivju sitt livs sjanse, rollen som villmannen Tormund i Game of Thrones .

Til våren sendes hans fjerde sesong i fantasy-serien. Når Hivju stiller seg foran kamera, kan det stå flere hundre mennesker klare og svære pengesummer på spill. For en som nyter nervøsiteten før teaterpremièrer, er dette bare mer av det samme.

- Jeg elsker det presset, det gir meg kraft!

Så gjelder det å vite, som min mor sa, at det er bare teater, det er bare tull og tøys.

- Blir det rom for lek med så mye penger på spill?

- Ja!

Han slår i bordet så kaffekoppen skvetter.

- Det er det jeg får betalt for: Når kamera går, skal jeg leke til kamera slutter å gå. Hvis jeg ikke finner leken, gleden, galskapen og improvisasjonen, så er det ikke verdt noen ting. Produsenten kan ta ansvar for at været ikke stemmer og vi ikke rekker alt vi skal den dagen. Min oppgave er at når kamera ruller, da skal jeg leve.

Kristofer Hivju og konen Gry Molvær Hivju stiller gjerne i norske designklær på den røde løperen. Her fra en sesong-première på «Game of Thrones» i New York. Privat

Når presset er som verst, kan erfaringene fra ekstremsport være gode å ha. Hivju har testet grensene som klatrer og vindsurfer.

- Når du ligger ute ved havet, bølgene slår over deg, du har revet opp seilet ditt og ikke kommer deg til land, det er ingen båt som kan hente deg, du er dødstrøtt og skjønner at du holder på å fryse ihjel ... da kan du finne sånne krefter som du ikke visste eksisterte. Du kommer deg inn på land likevel, fordi du må. Du kan komme i kontakt med sånne overlevelsesinstinkter som er ganske mektige.

Som overveldet småbarnspappa, i skvisen mellom barnegråt og manuspugging, hentet han krefter fra det samme reservoaret. Kanskje er det derfor han trekkes mot roller hvor det mest grunnleggende står på spill? I Game of Thrones kjemper Tormund for å redde sitt folk fra en skjebne verre enn døden. Birkebeineren Torstein risikerer livet for å bringe kongesønnen i sikkerhet. Mens Olav den hellige, som Hivju har spilt flere ganger og drømmer om å få lage film om, slåss for å sivilisere både viking­landet Norge og seg selv.

Så er spørsmålet, hva ville Hivju selv kjempet for?

Det veldige forsvarsinstinktet

Det er nå vi ser frykten i de blekgrønne øynene.

- Altså, vi var i Spania i julen.

Hivju forteller om kona, som våknet av at en fremmed mann sto over dem. Om hvordan hun satte blikket så hardt i innbruddstyven at han flyktet ut fra soverommet. Om sjokket da han selv ble vekket. Om redselen og sinnet da han løp ut i den mørke korridoren med et improvisert sverd.

Først sjekket Gry jentenes soverom, så gjennomsøkte han huset og varslet slekten. Inntrengeren var søkk vekk, det ble ingen slåsskamp. Kristofer Hivju var klar til å kjempe.

- Jeg hadde gått ganske langt for å forsvare familien min.

Han smaker på ordene og nikker.

- Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor langt jeg kunne gått.

Her er flere fine intervjuer fra filmverdenen:

Om å være på jobb med Leonardo DiCaprio

Les også

Kristoffer Joner tilbragte et halvt år på filmsettet. Det resulterte i 30 sekunder på lerretet.

Da filmskaperen selv søkte hjelp av Joralf Gjerstad

Les også

Regissør Margreth Olin var nesten ferdig med filmen om Snåsamannen, da livet hennes brått ble snudd på hodet.

En superstjerne letter på sløret:

  1. Les også

    Michael Caine (82) ble målløs da han møtte en naken miss Universe i bassenget.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Kristofer Hivju løp rundt i Ekebergskogen og skremte barn på skoletur

  2. KULTUR

    Anmeldelse av «Twin»: Lover så mye, men blir flat som havet på en vindløs solskinnsdag

  3. A-MAGASINET

    – Jeg har vært veldig flink til å hele tiden liksom dytte lykken foran meg.

  4. A-MAGASINET

    Ok, de hører ikke. Da brenner jeg institusjonen ned.

  5. A-MAGASINET

    I flere år bar Kristines venninne på en mørk hemmelighet

  6. A-MAGASINET

    Hvor mye er du villig til å ofre for kjærligheten? Pikej Mahanandia syklet fra India til Sverige