To ganger har hun vært utro, og hele tiden har hun hatt mer selvmedfølelse enn skyldfølelse.

Psykolog Frode Thuen: Hun angrer ikke

Jeg har vært utro. Twice! Lærte ikke første gang, liksom. Den første gangen følte jeg meg alene og var redd, den andre gangen ville jeg selv forlate og klarte ikke å finne et språk for det. Fellesnevneren: Jeg hadde det veldig vondt.

Sjansen er stor for at også du som leser dette, har vært utro. Omtrent halvparten av oss har det. Samtidig liker vi jo ikke utroskap. Vi fordømmer det og setter det ofte på drittsekk-kontoen. For begjæret vårt burde vi kunne temme, og vi vet også at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Like fullt – noen ganger kommer begjæret på avveie, og noen ganger håper vi kanskje på en større kjærlighet.

De som har vært utro, beskriver gjerne en forhistorie av savn og ensomhet i parforholdet, eller redsel for ikke å være god nok, eller for å bli forlatt. Kona som bare har fokus på barna, og mannen som bare er opptatt av jobben, for eksempel. Veldig stereotypt og kjønnsdiskriminerende, så klart, men ikke så uvanlig likevel.

Jeg var desperat

Og nå kommer det som jeg gruer meg mest til å skrive, men som jeg samtidig har lyst til å formidle: Nemlig at jeg hele tiden har hatt mer selvmedfølelse enn skyldfølelse. Ikke på grunn av manglende respekt for parforholdet jeg inngikk i, eller mangel på empati, eller evne til anger. Jeg bare husker hvor vondt jeg hadde det i forkant – det sitter liksom i kroppen, og jeg gjenkjenner min egen desperasjon.

• Les Frode Thuens svar lenger ned: