Har verdensrekord på Store Skagastølstind
Jostein Aasens jobb er å klatre Store Skagastølstind. En julimorgen starter den 162. turen mot toppen.
Vekkerklokken brøler 0351. Klokken 0402 lister vi oss inn til frokost, snakker lavt, smører matpakke. Og 0430 står vi på trappen på Turtagrø Hotell (884 moh.) i fjellområdet Hurrungane, vest i Jotunheimen.
Vi skuer oppover mot fjell og tåke og en lang dag. Tauet, hjelmen og isøksen er festet på utsiden av sekken. På innsiden: Stegjern, kaviarskiver, klatresele, nøtter, sjokolade, vann og kaffe.
Verdensrekord.
Vi trekker pusten. Kvelden før har fjellfører og tindevegleder Jostein Aasen instruert oss og fordelt utstyr. Han har sagt at dette bare er en 12-timers tur, rundt 1500 meter stigning, så det blir ikke tid til lunsjpause. Han smilte da han sa det og la til:
- Ha gode saker tilgjengelig og spis jevnlig utover dagen.
Nå spør han om vi er klare. Så går han. Innover Skagadalen, i godt og jevnt driv, oppover. Med staver, gjennom lyng og sommer.- Jeg pleier ikke si så mye før vi er på Bandet, sier Aasen.
Bandet ligger på omtrent 1800 meters høyde, og binder sammen Skagastølsryggen og Dyrhaugsryggen.
Om vi kommer til topps i dag, blir det ny verdensrekord. I dag også. Det vil da bli Jostein Aasens 162. gang på toppen. Den tidligere rekorden var det den legendariske fjellfører Ola Fuglesteg som hadde. Da han døde i 1953, hadde han vært over 150 ganger på Store Skagastølstind, eller Storen, som fjellfolk kaller det.Det ligger 2405 moh. og er Norges tredje høyeste fjell, det høyeste du må klatre på for å komme opp. Hele området er så myteomspunnet, klassisk.
Flere har omkommet.
For 139 år siden, 21. juli 1876, klatret den engelske tindebestigeren, norsk fjellsports far, William Cecil Slingsby til topps, sannsynligvis som den aller første. Det ble både jubel, baluba og ramaskrik. Noen nordmenn surnet fordi en engelskmann snappet toppen først. For noen klatrere ble fjellet pensum, for andre et hårete mål, mens noen bare grøsser ved tanken på det.
For historiene er mange, om folk som dør, om folk som snur, om uvær og frykt og redningsaksjoner. Så denne journalisten har forberedt seg. Lenge. Lest. Trent. Gruet seg litt. Gledet seg mye.
- Du må ikke gjøre dette til en skummel sak, da. Folk kommer jo hit fordi de vil, sier Aasen.
Og det er jo sant. Det er aller mest jubel og luft og utsikt i disse fortellingene.
Et tåkeslør.Vår fjellfører vokste opp i indre Sogn, med Storen som nabo. Første gang han prøvde seg på fjellet, hadde han lungebetennelse. Heldigvis ble det dårlig vær, og følget måtte snu. Første gang han nådde toppen, var han 16 eller 17 år, han husker ikke helt, men han husker at han hadde rød anorakk og rød hjelm. Aasen reiste nordover for å studere, men hjemreisene ble stadig hyppigere — og mer langvarige.
Nå har han passert 40, og bor med familien sin i Jostedalen. Fjell og bre er jobben hans, han jobber delvis som fjellfører, delvis for Norges Vassdrags— og Energiverk. Og han tror ikke han kommer til å bli lei av Storen.- Det er jo nye folk og ulikt vær hele tiden, sier han.
Og da jeg spør om hva som driver ham, svarer Aasen:
— Det er jo en fin jobb, da.
Jeg nikker. For nå kjærtegner tåken fjellene og slipper solen glimtvis inn i sommerdagen. Vi tråkker videre oppover, puster mest, snakker lite. Fyller vann i siste bekken før breen. Klokken er blitt fem over seks.
Nesten på toppen.
Så fortsetter vi i morgenskygge. Men på vei oppover siste stykket mot Bandet slipper tåken taket, og plutselig vipper solen over kanten. Aaaaah.
- Vent, vent, sier fotografen.
Og vi venter. Og så går vi. Fremme på Bandet er det på med klatresele og hjelm, frem med isøksen, gjøre stegjernene klare, og så: Videre. Oppover. Mot det kvasse, skarpe. Og nå konsentrerer jeg meg, bevisst på at jeg ikke må skru alle tankene på for høyt volum. Jeg er redd for at frykten skal ta tak.Men så, på vei videre oppover mot toppen av en ugjennomtrengelig borg, akkurat da kommer dette lette, lette tåkesløret sigende. Så da vi binder oss inn i tauet og skal klatre det siste stykket mot toppen, skjules avgrunnen, de hundrevis av meterne ned mot Slingsbybreen, som jeg har lest ligger der. Jeg smiler stort, fotografen banner lavt. Han ønsker seg kul avgrunn, jeg ønsker meg grenseløs trygghet. Vi klatrer, og Aasens stemme høres fra langt oppi der:
- Tråkk der, ikke der, litt ut til venstre, litt til høyre.
- Akkurat der er det bare bitte små tak, og det blir ikke bedre av at dere står og venter. Der er det ingen alternativ. Bare å komme seg opp, sier han. Og vi puster. Klatrer én og én, Aasen først, sikkerheten selv. Han setter mellomforankringer, lager standplass, trygghet. Så klatrer fotografen, og så jeg.
På 2405 meters høyde. Klokken 11.30, syv timer etter avmarsj, er vi der. Langt over skyene, over trange fjorder, langt over brede bobiler og sommerstress.
Tåkesløret går i oppløsning, viser oss Styggedalsryggen, stup, Turtagrø, så vidt Store Austabotntind, plutselig Ringstind.Så kommer sløret sigende igjen, legger lokk på verden. Og vi står der, med nøtter og sjokolade i munnen. Med jubel, ydmykhet og takknemlighet i resten av kroppen.
Aasen har satt verdensrekord. Igjen. Men han pleier ikke lage mye lyd på fjellene. Han løfter ikke armene engang.
Men det gjør jeg. Jeg klyver helt opp til toppen, løfter armene og roper: Johooooo!
- Mer leselyst? Finn flere saker fra A-magasinet her.
