A-magasinet

Den siste rypejakten

Jeg trekker av nesten før jeg er klar over det, og ser at den ene rypa ruller i luften.

  • Torolf Kroglund

Været gjør meg usikker. Det blåser. Likevel ligger skyene som tykk grøt rundt høene. Det er kommet flere lag med snø, men mye er blåst vekk fra fjellrabbene. Jeg snører sekken, kompasset er med. Hag­la over skulderen. Baser meg oppover i en blanding av snø og kjerr. Det er tungt, men vinden blåser så kaldt at svetten lar vente på seg. Det er sent i sesongen, og jeg vet at dette blir siste tur i år. Terrenget er velkjent, og jeg aner sånn omtrent hvor rypa ligger. Det er november. Men jeg har ikke tenkt å gi meg helt ennå. Små snømenn topper seg på fjellskoene. Det blafrer i jakkeforet, og rundt meg er alt hvitt og grått. Det ser nesten ut som om det blåser røyk opp fra fjelltoppene. Det bekymrer meg litt, for det er dit opp jeg har tenkt meg.

Magre år

Rypejakten starter 10. september hvert år og varer flere steder ut februar. Men de færreste jakter noe særlig etter at snøen har kommet. På fjellet betyr det gjerne allerede i november. Det er 45.000 rypejegere i Norge. Etter mange magre år har denne sesongen vært en liten opptur. På Dovre har det vært år med fredning og mer restriktivt med utdeling av jaktkort. I mitt favorittområde er det dessuten forbudt med hund. Jegeren må finne rypa selv. Dermed sopes ikke terrenget rent for fugl hvert år.

Sist skjøt jeg to ryper i en stor flokk der oppe. Da var det sol og fint vær. Sånn er det ikke nå. Røyken fra fjellsiden velter nedover landskapet og kommer meg i møte. Jeg drar kompasset opp av sekken og legger det i brystlommen. Snart har snø— og tåkelandskapet innhyllet meg. Det er ikke så tett, jeg har sikt lenger enn hundre meter frem, bak og til sidene. Jeg kjenner på en liten skjelving som bobler innenfra, fra mellomgulvet og opp til brystet; skal jeg gå helt opp i dag, i dette været?

Ja! sier jeg høyt, for å trosse været og angs­ten. Jeg klapper demonstrativt på kompasset i brystlommen, det gir meg en slags trygghetsfølelse. Den siste turen skal ikke ende med at jeg må snu her på Gråhø, uten noen som helst glede, uten jakt.

Nasjonalfjellet. Dovre har spilt en rolle i norsk historie i århundrer.

Kulden biterDet brer seg en isnende smerte rundt neglene og nedover fingrene. Men jeg har ikke lyst til å ta på meg hanskene, for det gjør det vanskeligere å skyte, og enhver som jakter alene, uten hund, vet at en må være klar hele tiden.

Og plutselig er det der: flaksing med hvite vinger. Og da gjelder det å være rask og uhindret hvis en i det hele tatt skal ha noen sjanse. Turene tidligere på høsten, da solen fortsatt varmet, har gitt flere ryper i fryseren. Mye av hemmeligheten ligger i å finne den rytmen som passer deg. Det må være automatikk i hvordan hagla finner skulderen. I år sitter det som det skal, og ingenting må forkludre den selvtilliten som jaktresultatet bringer.

Det er alltid godt å være her på Dovre­fjell. Det er ikke langt til hytta der Johan B. Steen bor. Han som blir kalt «rypeprofessoren», og som har skrevet selve sakprosaklassikeren om ryper og rypejakt.

Jeg går. Over det lange, slake strekket og videre oppover den jevne, kjerrkledte fjellsiden av Haustgravhø. Det er nok sikt til å løsne skudd hvis det skulle fly opp et kull eller to.

Men det gjør det ikke. Det er helt stille og ikke en eneste bevegelse i naturen som kan minne om liv. Konsentrasjonen svikter i takt med troen på rypekullene.

Håpet stiger

Men så, endelig, kommer jeg over spor. W-er i snøen. Rypetråkk overalt. Inn og ut av det høye kjerret. Jeg fester grepet rundt hagla. Går gjennom kjerret, kjenner de små grenene presse og slå mot buksebena. Hele tiden klar til å skyte. Det er ferske spor. Plutselig eksploderer det i hvitt; flappflappflapp, overalt. En flokk på nærmere hundre ryper. Men dessverre altfor langt unna. Flokken har mange årvåkne vakter. Jeg løsner et skudd, men det er nesten bare en refleks, for jeg skjønner med én gang at det er altfor langt hold. Fug­lene forsvinner inn i tåkeskyene og vinterfjellet.

Jeg sitter urørlig i snøen og tåken. Jeg føler ingenting. Og det er et faresignal som får meg til å romstere etter matpakken og kaffen. Kjevene er som gravd ut av snøen. Brødskiven er frossen, og det er vanskelig å vite om jeg tygger eller ikke, om det er skiven eller meg selv jeg biter i. Det prikker i leppene da blodet strømmer tilbake.

Jeg tenker på turene jeg har gått her oppe tidligere på året, badet i farger og varmt lys fra høstsolens siste stråler av sommer. Hvordan jeg kunne ligge i den tørre lyngen med en rype eller to ved siden av sekken. Og hvordan kaffen og kjøttpålegget fylte meg med smak og lukt. Tenker på at dette er selve nasjonalfjellet. Dovrefjell. Siden tidenes morgen har det vært en manndomsprøve å gå over her. Pilegrimer og vikingekonger. Selve ur-nordmannen, som fulgte viltet idet isen trakk seg tilbake, som fangs­tet villrein i store fangstgroper som fremdeles står her mot vind og vær.

Steggen letter

Jeg henter frem de siste kreftene og går nedover igjen. Tilbake på Gråhø er tåkeskyene borte, men dagen skumrer, og det blåser hardere. Idet jeg skal gå ned, hører jeg rypeskratt. Et stykke over meg, i snøfylte steinurer, flyr en rypestegg med stive vinger og et ertende blikk vendt mot meg. Dæven, som jeg skvetter! Plutselig tilbake i rollen. Nå går jeg med raske skritt mot ura. Klar med geværet, og alle sansene i spenn. Jeg får tårer i øynene av den sterke vinden. Værsåsnill, tenker jeg.

Ofte er det flere fugler i området som steggen sitter i. Ganske riktig; flappflappflapp, tre vinterhvite ryper rett ovenfor meg. Jeg svinger rundt med hagla allerede klistret til skulderen. Jeg trekker av nesten før jeg er klar over det, og kjenner rekylen mens jeg ser at den ene rypa ruller i luften. Den går i bakken mens de to andre flyr videre oppover og rundt fjelltoppen.

Jeg holder blikket fokusert på den falne rypa, mens jeg i øyekroken registrerer at steggen flyr skrattende. Og så springer jeg bort til fjærbylten, kneler ned — med andakt - og plukker den opp. Jeg står med en varm og myk rypekropp i hendene. Blodet fra vingene renner over rue og kalde fingre. Og den altfor harde vinden sørger for at tårekanalene holder seg åpne.

Jeg står en stund før jeg pakker rypa i sekken og rusler nedover, med vinden i ryggen.

Flere artikler fra A-magasinet:

Les også

  1. Intervju med Thomas Bye (32), Norges yngste teatersjef

  2. Overbeskyttende foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, mener forskere

  3. Businessguruen Bikram Choudhury

  4. Har de løst "lykkepillegåten"?

  5. Ukens mattips: PhỞnetikk - vietnamesisk nudelsuppe

  6. Ukens vintips: Den trendy amaronen

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!