A-magasinet

Hedvig Landre sluttet å snakke da hun var tre år. Det tok 17 år før hun kunne ha en samtale igjen.

  • Ingunn Røren
    Journalist

Lærerne til Hedvig Landre har knapt hørt stemmen hennes. På skolen var jenta fra Namsos taus. En sjelden gang hvisket hun ja, nei og vet ikke. Ellers var det helt stille. Lærerne spurte, Hedvig svarte ikke. Inne i hodet hadde hun setningene klare, men det kom ikke en lyd.

– Det gikk hardt ut over mamma, jeg tok ut all frustrasjon på henne når jeg kom hjem. Først da fikk jeg sagt alt jeg hadde båret inni meg hele dagen, sier Hedvig Landre (24).

For hjemme kom ordene som de skulle, hun kunne snakke med moren, faren og broren. Alle andre steder var det umulig å si noe.

– Folk trodde jeg var tilbakestående, siden jeg ikke svarte. De snakket til meg som om jeg var dum.

Hun het ikke Hedvig da hun gikk på skolen. For et par år siden byttet hun navn. Det er for mange vonde minner knyttet til Hege, som hun het før.

Landre sitter avslappet i en sofa hos Kulturpatruljen. Nav-tiltaket i Namsos hjelper folk med å komme i aktivitet. Hun fleiper med to røslige menn, prater og ler. For noen år siden ville dette vært en utenkelig situasjon.

Da hun først kom hit for to år siden, var hun et mysterium for de ansatte. Hva skulle de gjøre med den tause, unge kvinnen med en diagnose de aldri hadde hørt om? Selektiv mutisme, sto det i papirene.

Prosjektleder Lars Ove Moe googlet. Han leste alt han kunne finne om diagnosen, og kombinerte det med trøndersk fornuft, utradisjonelle arbeidsmetoder og enorme mengder tålmodighet.

– Uten Lars Ove hadde det aldri gått. Han er som en reservepappa, han er trygg og lett å bli glad i, sier Hedvig Landre.

Nav er en etat som vanligvis ikke får særlig mye skryt. Spør du Landre, vil hun fortelle om en etat som har reddet livet hennes.

– Alle kommuner skulle hatt en Lars Ove, sier mor Gunvor Landre.

Selektiv mutisme er en tilstand der barn er helt tause i mange situasjoner, selv om de har normalt språk og kan snakke. De fleste snakker hjemme med familien, men sier ikke ett ord i barnehagen, på skolen eller i sosiale sammenhenger.

– Det er som en lås i halsen som gjør det umulig å få frem et eneste ord, selv om du gjerne vil si noe, beskriver Hedvig Landre.

Lidelsen rammer rundt 1 prosent av befolkningen, like mange som autisme. Men kunnskapen og oppmerksomheten rundt autisme er mye større, selektiv mutisme er fortsatt en ukjent diagnose for mange.

Den viltre, aktive yngstejenta i familien Landre pratet som andre barn til hun var tre år. Så sluttet hun brått å snakke i barnehagen. Det kom ikke ett ord uansett hva de ansatte prøvde på. Hedvig kunne ikke si fra om hun måtte på do, hadde slått seg eller var lei seg.

Moren husker hvor forbauset hun ble på foreldresamtalen da ansatte i barnehagen tok opp at Hedvig var fullstendig taus. Hedvig? Som skravlet som en foss hjemme?

– Det var som vi snakket om to forskjellige barn.

Hedvig kunne snakke til de kom til barnehageporten. Da forsvant mimikken fra ansiktet, kroppen ble anspent, og hun ble stille. Først når hun kom hjem igjen, løsnet alt opp, og ordene rant ut.

Hun var åtte da hun fikk hun diagnosen. I en av mange kartlegginger av Hedvig som barn står det at «hun har valgt ut skolesituasjon til å være taus i». Men Hedvig opplevde det ikke som om hun hadde noe valg:

– Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg snakket som andre barn, sier hun.

Hun får full støtte av sosionom Aslaug Kristine Vøllestad, en av Norges fremste eksperter på selektiv mutisme. Hun har jobbet med tause barn i 25 år.

– Ingen barn velger å være tause. Selektiv mutisme handler om at fryktsensorene i hjernen overreagerer i en situasjon der det er forventet å tale. Kroppen går i frystilstand, det er ikke fysisk mulig å få frem et ord, sier Vøllestad.

Hun jobber ved Klinikk for psykisk helsevern for barn og unge (PBU) i Helse Bergen.

Fryktsensorene er der for å varsle om fare. For personer med selektiv mutisme slår sensorene full alarm i feil situasjon. Personene hyperventilerer, pulsen øker. Den fornuftige tanken forsvinner. Signalene til hjernen er at hvis man unngår å snakke, så vil det kroppslige ubehaget forsvinne.

– Angstlidelser har en fryktelig ubehagelig side som begrenser livsførselen. Men den gode siden er at det går an å bli kvitt dem, sier Vøllestad.

De aller fleste barn som får behandling for selektiv mutisme, blir friske.

Frem til hun var 12 år, hadde Hedvig én venninne hun var trygg på, og som hun kunne snakke med. Etter at venninnen flyttet, husker hun skoledagene som endeløs ensomhet. Lærerne sa hun måtte forsøke å bli med på leken. Hun prøvde et par ganger, men ble avvist.

– Har du først fått stempelet som den tause raringen, er det ingen som vil være med deg, sier hun.

Hun ble ignorert og frosset ut, noen ganger plaget. Elever samlet seg rundt henne, sa hun var dum, spurte og maste. «Er du stum, eller?» Hedvigs eneste svar var total taushet.

Familien opplevde at det var lite hjelp å få.

– Kommunen ville hjelpe, men de manglet kompetanse. Ingen visste hva de skulle gjøre med Hedvig, sier moren Gunvor Landre.

Hun blar i en tykk bunke med rapporter om datteren. «Hun blir stadig observert alene i skolegården», står det. Skolen prøvde å hjelpe henne. Hun fikk tildelt timer med egen assistent på barneskolen og ble tatt ut av klassen i en del timer. Innimellom ble hun plassert i en gruppe med utviklingshemmede elever.

Ingen av tiltakene hjalp. Hedvig gikk ut av ungdomsskolen med «fritatt for karakter» i de fleste fag.

– Barn med selektiv mutisme bruker mye krefter på å holde kontroll på angsten. Da er det ikke så mye kapasitet igjen til å lære, sier Vøllestad.

Hun beskriver det enkelt: Hvis du er vettskremt, er det ikke lett å ta til seg ny informasjon.

– Det er trist å høre Hedvigs historie, men Namsos kommune mener vi gjorde det vi kunne for å finne løsninger og engasjere riktige instanser, sier kommunalsjef for oppvekst og opplæring, Roger Nilsen Sæthre.

Sæthre opplyser at det var et stort og ektefølt engasjement for å hjelpe henne, men at kommunen ser at det er forbedringspunkter. Kommunen var kjent med diagnosen hennes fra 2005.

– På bakgrunn av det vi visste på det aktuelle tidspunktet, fulgte kommunen opp med flere tiltak. Skolen peker på at man forsøkte alt man kunne, men i ettertid ser vi at noen av tiltakene ikke har fungert etter intensjonen, sier Sæthre.

Kommunen opplyser at de ikke kjente til at Hedvig ble mobbet. Familien sier at de varslet rektor om dette.

Om du får hjelp til barn med selektiv mutisme, er helt avhengig av hvor i landet du bor, ifølge pedagogisk-psykologisk rådgiver Kathe Lundahl i Oslo kommune.

«Sammensatte lærevansker.» Det var konklusjonen fra PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) da Hedvig søkte videregående skole på spesielle vilkår. Hun gikk der et halvt år, så maktet hun ikke mer. Hun sluttet og isolerte seg fullstendig hjemme.

– Hun lå bare i sengen og skrek at hun aldri kom til å fungere. Det var hjerteskjærende, sier moren.

Hedvig tenkte de hadde rett, alle som hadde sagt til henne at hun var dum og ubrukelig. Hun tenkte ofte at hun ikke ville leve mer.

I fire lange år snakket hun bare med moren, faren og broren. Hun lagde musikk på PC-en, gråt og tenkte at hun var det mest ensomme mennesket i mils omkrets.

I 2017 fikk Hedvig Landre tilbud om å begynne hos Kulturpatruljen. Hun hadde ingen forhåpninger, men møtte opp én time i uken, slik hun hadde fått beskjed om. Hun trakk hettegenseren godt rundt hodet, så ned og sa ikke et ord.

– Vi ante ikke hva vi skulle gjøre med henne. Det var ingen kommunikasjon, ingenting. Hun satt bare der og stirret inn i PC-skjermen, sier prosjektleder Lars Ove Moe.

De ansatte landet på at det beste var å la Hedvig bare være der, sammen med dem, uten å presse henne for mye.

Hun husker det som skummelt, men la merke til én ting: Hun ble snakket til som en likeverdig, selv om hun ikke svarte.

Moe har sett det før. Folk som har mye i bagasjen, kommer inn med ryggen mot fremtiden. De forventer at folk ikke skal like dem. Da er det de ansattes jobb å bygge trygghet.

– Alle som kommer her, har utfordringer, men da sier vi: «Ja vel, da har du det. Hva kan vi gjøre med det?»

Kulturpatruljen holdt til ved siden av ungdomsskolen, et sted med vonde minner for Landre. Da de flyttet til nye lokaler, løsnet det langsomt. Hun begynte å føle seg trygg, som om hun var en person noen kunne like. Snart møtte hun opp hver dag i stedet for én ukentlig time. Etter en stund var hun alltid førstemann på plass.

– Jeg satte meg et mål: å ha en samtale der jeg sa mer enn ja, nei og vet ikke. En ordentlig samtale med andre enn familien min, forteller Hedvig Landre.

Hun var stille til stede, i uke etter uke. Prosjektlederen ventet. Det hadde gått over fire måneder da de to en vinterdag i 2018 satt alene på et rom. Han spurte hva hun hadde lyst til å få til. Plutselig svarte den tause, unge kvinnen. I hele setninger. Lars Ove Moe blir fortsatt blank i øynene når han forteller om det øyeblikket.

Hun fikk formidlet at hun ville lære dataprogrammer for å lage egen musikk. De pratet i vei, og Landre klarte å sette ord på alt hun tenkte.

– Lykkerusen etter den samtalen kan ikke beskrives, sier hun.

Brått gikk hun fra å være taus til å være den som spurte og lurte på alt. Alle spørsmålene som hadde vært låst inne i alle de stille årene.

Forsiktig begynte de å eksponere henne for alt hun var redd for. Si «ja» på spørsmål om hun ville ha pose i butikken. Gå gjennom kjøpesentre fulle av folk. Bestille lunsj. Små mål som ga store resultater.

En dag spurte Landre om de ikke kunne dra til Oppdal. Hun ville hoppe i fallskjerm.

Lars Ove Moe og Gunvor Landre sto litt engstelige på bakken mens hun forsvant opp med flyet. Via en radiosender hørte de et høyt jubelbrøl i det hun kastet seg ut i luften.

– Hun eier ikke grenser, er fullstendig uredd, sier Moe.

Fleipen sitter løst hos Kulturpatruljen, men ingen turte å fleipe med Hedvig. Ikke før hun ga klar beskjed om at de ikke skulle være forsiktige med henne.

Hun ler hjertelig da de forteller om den gangen hun limte fast et lydhorn under kontorstolen til Moe, og da han endte med en sugekopp i pannen.

Moren kan ikke få fullrost Kulturpatruljen nok.

– Spesielt Lars Ove, han har vært tilgjengelig døgnet rundt i flere år. Han har vært uvurderlig for Hedvig.

Inne i kampsportklubben er det en svak eim av gammel svette. De to på matten enser bare hverandre. Landre er et par hoder lavere og mange kilo lettere enn motstanderen sin, men hun vil ikke tas på med silkehansker.

– Boksing er en god måte å få ut mange års frustrasjon på, sier hun.

Treningen kom i gang da hun ville lære kampsport, som Lars Ove Moe har drevet med i årevis.

– Jeg er ingen liten kar og tenkte at jeg måtte være forsiktig. Det ville hun ikke ha noe av, sier han.

Gunvor Landre ser på, hun fryder seg når datteren roper høyt på matten. Utviklingen hennes de siste to årene har vært ekstrem. Ingen trodde det skulle gå så bra.

Mest uvirkelig er dette: I mai skal den tidligere tause jenta stå på scenen i Oslo for å holde foredrag for Foreningen for selektiv mutisme. Det heter «Veien ut av tausheten». Sammen med Lars Ove Moe skal hun stå på scenen i en time og gjøre det hun tidligere fryktet mest av alt: snakke. Høyt, foran en stor forsamling. Hun grugleder seg.

Hun har allerede øvd seg med foredrag for kommunalt ansatte i Namsos. En stolt prosjektleder var til stede i salen og så at samtlige tilhørere satt med tårer i øynene. Det gikk «steikbra», som han sier.

Drømmen er å reise rundt for å forklare hvordan selektiv mutisme oppleves for den som har det. «Ikke gi opp», vil hun si til barn som ikke klarer å snakke.

– Det går an å komme seg ut av det. Men det krever beinhard jobbing og at du finner folk du er trygg på, sier hun.

Gjennom Kulturpatruljen har Hedvig Landre fått jobb på kinoen og i Kulturhuset. Hun selger billetter, tilrettelegger og organiserer. Skravla går, hun klarer nesten ikke å tie stille.

I en alder av 24 har hun begynt å ta opp igjen fag fra ungdomsskolen. Målet er studiekompetanse. Kvinnen som ble sett på som tilbakestående, leverer oppgaver som er så gode at læreren lurer på om hun hadde skrevet dem selv.

– Jeg blir lei meg og forbannet når jeg tenker på hvor feil hun er blitt oppfattet, og alle ressursene hun ikke har fått bruke, sier Lars Ove Moe.

Hedvig Landre selv synes det er enkelt å lære nå som hun kan kommunisere med læreren.

I høst leverte hun en oppgave der hun beskrev en vond periode med selvmordstanker. Hun avsluttet teksten slik:

«Jeg skal vise verden at jeg faktisk kan. Jeg er verdensmester i å nå mål, det skal alle få se. Folk har hatt et feil bilde av meg. De har bare antatt, de har ikke prøvd å bli kjent med meg engang. Det blir som å dømme ei bok ut fra omslaget. Du vet ikke hva den har å gi deg før du har lest den.»

Les hele saken med abonnement