A-magasinet

Da Wikileaks sprang lekk

Aftenposten bader  i tidenes lekkasje. Å ringe til rørleggeren er uaktuelt.

  • Halvor Hegtun
    Halvor Hegtun
    Journalist

Slik ser det ut når medier rundt i verden siterer Aftenposten, "en norsk avis som hevder å ha fått tilgang til 250 000 graderte amerikanske diplomatdokumenter":

Utlendingene kommer. Det svinger i Postgirobygget nå. I Aftenpostens åpne landskaper sitter utvalgte gjester fra innen— og utenlandske medier og leser dokumenter på skjerm: Danske Politiken, tyske Die Welt, Svenska Dagbladet, nederlandske NRC Handelsblad, kringkastingsstasjonen RTL, franske 20 Minutes.

Reportere fra Spania og Estland er underveis. I mellomtiden siteres Aftenpostens egne reportasjer overalt. Om tyske spionsatellitter, fransk industrispionasje, kinesisk stjernekrig, israelske planer før Gaza-krigen, iranske stråselskaper som skaffer materialer til atombombeproduksjon.

Stalin er død. Det tilhører sjeldenhetene at internasjonale nyheter om ikke-norske forhold sendes ut i verden fra Oslo. Men det hender. I mars 1953 gjorde NTBs og senere Aftenpostens Stein Savik tidenes norske nyhetsscoop: Han lyttet til en militærradio i Murmansk og forsto at Josef Stalin var død.Det sto ikke i stjernene at diktatorens bortgang skulle formidles til hele verden fra Rosenkrantz’ gate, flere timer før nyheten var kommet igjennom den sovjetiske sensuren og meddelt av Moskva radio. Ei heller var det å vente at Aftenposten, like oppunder jul i 2010, skulle begynne å sprøyte ut eksklusive nyhetssaker om ting som ikke hadde med Norge og nordmenn å gjøre.

" Nye tyske spionsatellitter kan overvåke ethvert sted på kloden flere ganger daglig, også under jorden. Utad er det omstridte og hemmelige prosjektet skjult som et kommersielt foretak ," skrev journalist Per Anders Johansen, basert på rapporter fra den amerikanske ambassaden i Berlin.

En tysk blogger kommenterte raskt: " Wenn die norwegische Aftenposten deutsche Überwachungssatelliten aus Wikileaks fischt, dann haben deutsche "Qualitätsmedien" versagt ." "Når norske Aftenposten fisker ut tyske overvåkingssatellitter fra Wikileaks, da har tyske "kvalitetsmedier" sviktet."

For menigmann er "lekkasje" et sørgelig ord, ofte nevnt i forbindelse med oljekjeler, vannledninger, oversvømte kjellerstuer og tapte tusenlapper.

For pressefolk forholder det seg helt annerledes. De ringer ikke til rørleggeren. Veien til forsidene og toppoppslagene i radio og fjernsyn går jo nettopp gjennom de deilige lekkasjene. De kan oppstå hvor som helst: En feilsendt e-post, et gjenglemt ark på en kopimaskin, en løsmunnet byråkrat på et gatehjørne, en politiker som ser seg tjent med å la noe sive ut før tiden eller i strid med partiledelsens vilje.

Men én ting er å lirke ut en lekkasje eller to i løpet av uken. Noe annet er det når 251 287 dokumenter kommer rekende samtidig på en fjøl.

Skremmende. Det føltes overveldende og skremmende, sier Per Anders Johansen, selve "dokumentjournalisten" i Aftenposten og norsk presse. Johansen har viet store deler av sitt yrkesliv til å pløye postlister og plage vettet av departementene med sine stadige begjæringer om innsyn, inklusive de systematiske klagene når innsynet blir nektet ham.Den vanlige dokumentjakten vår går ut på å lete etter stadig nye brikker til et puslespill. Men nå er det plutselig som om brikkene bare renner over oss i en evig strøm. Når vi leser Wikileaks-dokumenter til en bestemt sak, dukker det fortløpende opp poenger til stadig nye saker, sier Johansen.

— Hva er det som er så innmari stas med dokumenter?

— Alternativet er å jobbe med kvernen av halvsannheter og offisiell svada som myndigheter og andre kilder forsøker å få på trykk for å nå sine politiske eller personlige mål.

Saksbehandlingsdokumenter gir en sannere og mer konkret versjon av det som skjer. Mye er informasjon som aldri skulle vært holdt hemmelig. Jeg får en følelse av at vi og publikum blir holdt for narr, sier Johansen.

Kontakter og flaks. Hvordan kunne det skje? Hvorfor skulle akkurat Aftenposten ende opp med denne kvarte millionen med amerikanske diplomatrapporter på avveie?

Det hellige kildevernet gjør det umulig å gå i detaljer. Journalister har rett og plikt til å "beskytte sine kilder" når opplysninger blir gitt i fortrolighet. Ingen skal risikere å havne i fare eller i store ubehageligheter for å ha snakket med den frie presse.

Aftenpostens dokumentfangst hadde selvsagt litt med hell å gjøre, men mest med noen enkeltmedarbeideres årelange nettverksbygging, ikke minst på faglige journalistkonferanser i inn- og utland. Blant annet var en av avisens medarbeidere i fjor med på å lokke den nå internerte og overgrepssiktede australieren og Wikileaks-lederen Julian Assange til Norge for å holde foredrag for SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse.

Assange talte i Tønsberg i mars. Bare et par uker senere gjorde Wikileaks sitt dramatiske internasjonale gjennombrudd: Varslernettstedet publiserte en video fra et amerikansk Apache-helikopter som viste nedskyting av en rekke personer på bakken i Bagdad, deriblant to fotografer fra Reuters, som ble drept. På konferansen i Tønsberg var også medarbeidere fra The Guardian og The New York Times, som senere ble involvert i dekningen av lekkasjene fra Wikileaks.

Kontaktene og referansene fra dette miljøet var nyttig å ha med seg da avisen startet jakten på dokumentene. Men det skulle ta tid. Frem til starten av desember måtte Aftenposten som de fleste andre nøye seg med å videreformidle meldingene som gikk fra et knippe av verdens ledende nyhetsmedier. Wikileaks hadde inngått avtale med Der Spiegel, Le Monde, El Pais og The Guardian, indirekte også med The New York Times, om publisering av den hittil største lekkasjen fra USAs utenrikstjeneste.

Selvfølgelig ble det stoff av det, også i underholdningsklassen. Verden moret seg over hva amerikanske tjenestemenn hadde skrevet i fortrolighet om utenlandske statsledere. Italias statsminister Silvio Berlusconi var forfengelig, svak og glad i å feste, russernes Vladimir Putin ble sammenlignet med Batman, Frankrikes president Nicolas Sarkozy var tynnhudet og autoritær. The Guardian plukket en perle fra Baku: Presidentfruen i Aserbajdsjan, Mehriban Aliyeva, hadde problemer med å vise "et fullt register av ansiktsuttrykk på grunn av et betydelig antall kosmetiske operasjoner som trolig er gjort i utlandet", ifølge en amerikansk diplomatvurdering. Svensk åpning. Tidlig i desember kom det for dagen at Svenska Dagbladet hadde fått tak i en ladning Wikileaks-dokumenter, de fleste fra den amerikanske ambassaden i Sverige. Aftenposten, som har et mangeårig samarbeid med denne avisen, fikk reise med minnepinne til Stockholm og hente 1071 dokumenter, hvorav 717 var fra USA-ambassaden i Oslo.

Mye artig kom for dagen. Tidligere statsråd Terje Rød-Larsen hadde lansert seg selv som kandidat til stillingen som generalsekretær i FN, ifølge et notat fra den amerikanske ambassadøren i Beirut etter en lunsj med den "selvtilfredse og melodramatiske" nordmannen i 2006. (Og dette var altså tre år før Rød-Larsens ektefelle, FN-ambassadør Mona Juul, skulle komme til å karakterisere FNs generalsekretær Ban Ki-moon som en tafatt, uengasjerende, ukarismatisk og maktesløs observatør, ifølge et notat som tilfløt Aftenposten ved en helt annen lekkasje.)

Om tidligere statssekretær Liv Monica Bargem Stubholt hadde en ambassademann på Drammensveien skrevet at "selv hennes egen stab lurer av og til på hvorfor hun er medlem av Senterpartiet, som er kjent for å være mest populært blant drikkfeldige Nei til EU-bønder fra Midt-Norge".

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er en mann som tror han er smartere enn de fleste, og veldig opptatt av å markere sin egen person, ifølge amerikanske diplomatrapporter. Men ting som dette hadde Støre selv aldri hørt under besøk i Washington, poengterte han.Også VG hadde i disse desemberdagene tilgang til endel Wikileaks-dokumenter. Det pågikk et kappløp mellom de to Schibsted-avisene i Oslo.

Kan få alt. Så var det, midt i dette racet, at en medarbeider i Aftenposten lot mumle til sine nærmeste omgivelser i kontorlandskapet:

"Jeg skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Men det er mulig at vi kan få tak i alt."

Journalisten hadde mange kontakter i inn— og utland. Men replikken ble hengende i luften, uten at særlig mange trodde på den, og snart var det jul.

De datakyndige ble likevel grundig orientert og konsultert. Var avisen i stand til å håndtere denne ordkvernen av amerikansk diplomatpost på en måte som gjorde det umulig for uvedkommende å få tak i det?

En natt lå alt inne på en sikker og nyopprettet dataserver i Aftenposten, frakoblet Internett. Nyhetsredaktør Ole Erik Almlid ble vekket og varslet pr. tekstmelding, uten at han på denne tiden av døgnet var våken nok til å utbryte et høyt hurra. "Flott," skrev han kort tilbake.

KORTFATTET: Nyhetsredaktørens førstereaksjon var kort, men positiv.

Ved 12-tiden samme formiddag var hele materialet bearbeidet som en database som var søkbar på stikkord. Ildsjeler i IT-avdelingen fikk stjerne i boken for sin ekstraordinære innsats. Enkelt og greit kunne utvalgte journalister få logge seg på med eget passord og starte søkingen på "Norway", "Oslo", "Mr. Stoere", "Afghanistan" -— i grunnen absolutt alt.For nyhetsredaktør Almlid, som egentlig er en ganske jordnær fyr fra Verran i Nord-Trøndelag, var det starten på noen internasjonale og ytterst anstrengende uker. Døgnet rundt ble han tilskrevet og nedringt av pressekolleger fra en svært stor del av verden, Nepal og Botswana innbefattet. Oftest dreide det seg om gratulasjoner som mer eller mindre umerkelig beveget seg over i bønner om samarbeid og dokumentinnsyn.

— Så mye spyttslikking har jeg aldri opplevd før, sier Almlid. En av henvendelsene, tilsynelatende fra en medarbeider i et TV-selskap i Japan, viste seg å være et dataangrep mot PC-en hans. Saken er for tiden under granskning av et firma som steller med datasikkerhet.

A-lag og B-lag. Spøkefullt blir det nå sagt at det rent prestisjemessig er i ferd med å utvikle seg et skille i Aftenpostens redaksjon: A-laget graver i Wikileaks-dokumenter. B-laget slår opp i Wikipedia. Men også A-laget må erkjenne at Wikileaks-dokumentene har sine klare begrensninger.

Betraktninger skrevet av amerikanske diplomater, ofte på underordnet nivå, må ikke utlegges som sannheten om internasjonal politikk.

— Det er også noen slående hull i materialet som vi ikke kjenner grunnen til, sier Aftenpostens researcher Alf Endre Magnussen, en av krumtappene i arbeidet med ambassadeposten.

Det eldste av de 250 000 dokumentene er fra 1966, skrevet i USAs ambassade i Praha. I de påfølgende år, helt frem til 2002, er samlingen av veldig løsrevet karakter, bare noen ganske få meldinger pr. år. Fra 2002 øker det veldig på, og fra 2005-2006 er samlingen kolossal, helt frem til det ferskeste brevet fra februar i fjor.

Grusomt hemmelig og spennende er det ikke alt sammen. Veldig mye er ugradert stoff, på engelsk "unclassified". Men ofte er de ugraderte papirene påført tilleggspåskriften "Noforn", en forkortelse for "not for foreigners", ikke for utlendinger. Alminnelige møtereferater er kodet "konfidensielt", mens diplomaters vurderinger av politikere, embetsmenn og politiske forhold rubriseres som "hemmelig."

Tyvegods . Strengt hemmelige dokumenter, top secret, finnes ikke i materialet. Men navn blir nevnt overalt. Amerikanske myndigheter er allerede i gang med å flytte på mennesker som kan komme til å leve utrygt dersom Wikileaks-materialet havner på nett og blir til allemannseie.

Så hvor etisk er det egentlig at Aftenposten skal pøse ut opplysninger som avisen ikke skulle hatt? Spørsmålet er reist, også av avisens egne medarbeidere, på et godt besøkt møte med redaktørene. Hva ville avisen ha gjort dersom en lastebil med ukjent eier stoppet utenfor med et tonn av stjålne dokumenter? Ville man ha tatt imot og brukt det?

-Svært mye av den avslørende journalistikken som har endret samfunnet, har vært basert på "utro" tjenere innenfor systemet. Det er folk som har opplevd noe de har reagert på.
Harald Stanghelle, politisk redaktør

Til dette sier Harald Stanghelle, politisk redaktør, at det prinsipielt ikke er noen forskjell på å ta imot ett dokument og en kvart million dokumenter. Forskjellen er mengden, og det alene: -Svært mye av den avslørende journalistikken som har endret samfunnet, har vært basert på "utro" tjenere innenfor systemet. Det er folk som har opplevd noe de har reagert på. Hver eneste uke gjennom mine snart 40 år i bransjen har jeg hørt og sett ting som i prinsippet ikke var tenkt for mine ører eller øyne. Å si prinsipielt nei til å bruke slikt stoff er for journalister enda verre enn for norske biskoper å fornekte Gud, sier Stanghelle.

Prat med Assange. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd føler at det er pressehistorie, det kollegene nå er med på. I de senere dager har hun også hatt et par telefonsamtaler med journalisten, internettaktivisten, hackeren, dataprogrammereren og Wikileaks-sjefen Julian Assange, mannen som av leserne var ønsket som "Årets navn" i Time Magazine for 2010, men som ikke nådde helt til topps i konkurransen med Facebook-gründeren Mark Zuckerberg.

Diplomatisk uttrykt var Assange eitrende forbannet over lekkasjen fra lekkasjen som førte til at de 251 287 ambassadepapirene havnet i Aftenposten, uten Assanges vitende og vilje. Avisen ble den eneste i verden som satt med alt materialet uten å ha noen form for avtale med varslernettstedet. Samtalene med Haugsgjerd foregikk i en ryddig tone, men var dog såpass krevende at Haugsgjerd følte behov for å sende ham et brev i etterkant.

— Han prøvde ikke å blande seg borti journalistikken vi driver. Han virket også like bevisst som meg på at det er navn og opplysninger her som ved uforsiktig bruk kan sette menneskers sikkerhet i fare. Men i brevet gjorde jeg det helt klart for ham at vi bruker dette materialet i full frihet, og følger våre egne journalistiske retningslinjer. Dessuten forsikret jeg ham om at dokumentene ligger trygt hos oss, sier Haugsgjerd.

Europa rundt bordet. Rundt et møtebord i Posthusets syvende etasje sitter reportere fra flere land og forteller hverandre om planer og funn. Nederlenderne graver mest i Afghanistan-stoff, tyskeren har funnet stoff om Siemens som til amerikanernes bekymring har eksport computere fra Kina via Dubai til Iran. Franskmannen søker på franske gisler i Afghanistan.

Det kan ikke fortsette i evighet på denne måten. Før eller senere går Aftenpostens og andre bladers lesere trett av å lese om stoff som er avdekket gjennom lesning av dokumenter fra amerikanske ambassader. Stoffet må settes i sammenheng og sammenholdes med det som kommer fra helt andre kilder. De rene "Wikileaks-sakene" blir færre. At materialet vil komme til nytte som faktabank til et vell av saker i lang, lang tid fremover, er likevel på det rene.

— Av de 250 000 dokumentene har vi hittil ikke rukket å gå igjennom mer enn et par tusen, anslår Per Anders Johansen.

Hold ut.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!