A-magasinet

Skitur gjennom arktisk sommerpudder på Svalbard

Det er fra båt du får de beste toppturene.

  • Kristin Folsland Olsen

Junimorgenen er klar og stille. Høy sol, blå himmel, blå fjord, blå brefront. En krans av snødekkede, spisse tinder omringer «MS Origo», som ligger ankret opp i St. Jonsfjorden på vestkysten av Spitsbergen. Ute på dekk står en gjeng ivrige skientusiaster og venter på at besetningen får klargjort gummibåtene som skal frakte dem i land. Det er god stemning om bord. Forventningsfull stemning. Det ligger an til å bli en av de der dagene.

Mens gjestene gnir søvnen ut av øynene, er guide-teamet i full gang med å legge planer for dagen.

Må ha rifle og signalpenn

— Ok, folkens. Vi har som vanlig tre alternativer. En kort, en middels og en lengre tur.

I strandkanten nedenfor Vegardbreen står tindeveileder Marit Svarstad Andresen og forteller om dagens muligheter. Hun og kollegene Henrik Lapp og Stig Løland har sammen med ekspedisjonsleder Vera Simonsson laget en plan.

De 20 deltagerne splittes opp i tre grupper, og med en guide i spissen labber de snart av gårde i hver sin retning.

afp000885056.jpg

— I dag er det ypperlige forhold for å få gnagsår, med varmt vær og fotsvette, sier Andresen.

— Dere si ifra før det er for sent! Så stopper vi med en gang og legger på tape. I fjor var det en fyr som fikk hele reisen ødelagt på grunn av blødende gnagsår på dag to. Det skal vi ikke ha noe av i år!

Hun retter på snusen, solbrillene og riflen, forteller en dårlig vits og fortsetter lattermild oppover morenen. Vi må holde samlet tropp på grunn av risikoen for å treffe på isbjørn. Her nede i steinmassene som isbreen har lagt fra seg, er terrenget uoversiktlig. Guiden må ha øyne i nakken og bære rifle og signalpenn som beskyttelse. Skulle vi møte på en bjørn som blir for nærgående, vil Marit Svarstad Andresen fyre av signalpennen, smellet vil forhåpentlig skremme bjørnen vekk. Skarpt skudd er aller siste utvei - og egentlig et nederlag. Det er vi menneskene som er her på besøk, og det er vårt ansvar å gjøre vårt ytterste for at det ikke skal oppstå konfrontasjoner med kongen av Arktis. Men det ingen grunn til å bli paranoid. Det er større sjanse for å bli angrepet av gnagsår.

Skigåing i solsteik

Isbjørn. Isbre. Pakkis. Isforsterket stålskrog. Hvalross. Topptur. Drømmen om sterke inntrykk og magiske øyeblikk. Nå skjer det, nå er vi her! Midt i smørøyet. Vi er på Svalbard på skitur! Klype seg i armen. Kle av seg vindjakke og ulltrøye. Og snart havner også stillongsen nedi sekken. Solen steker mens vi snirkler oss gjennom morenelabyrinten og opp på den slake breen som ligger som et nystrøket, blendahvitt laken her helt ute ved havet. Det er sommer og vinter på en gang.

— Det er så utrolig vakkert her, sier Karin Flack og kikker seg tilbake i skisporene. Skipet kan skimtes som en liten lekebåt langt der nede i den speilblanke fjorden. Flack er svensk, snekker og bosatt i Henningsvær. Hun er på Svalbard for aller første gang.

— Her er det så mye natur. Det er noe unikt med urørt natur. Det er beroligende for sinnet. Man blir ikke forstyrret i sine egne tanker. Man bare er.

Å stå på ski i Svalbards uberørte natur overgår det meste, synes Karin Flack.

Flack digger å stå på ski. Hun har tilbrakt flere sesonger i Canada, hun har vært i Alpene, hun har turet omkring i den norske fjellheimen. Men ingenting er som dette. Hun fascineres av møtet mellom hav og fjell. Og så synes hun det er kult å bo i båt.

— Båten blir som et hjem, som en livbøye der ute i havet. Det faktum at vi er alene, gjør også at opplevelsen kjennes unik. Det oppleves eksklusivt i seg selv bare å være her. Sånn kjennes det for eksempel ikke i Alpene. Der handler det jo mer om å ta den heisen med minst kø. Det er sjarm i det også, men det går ikke å sammenligne.

Små kahytter og nystekt brød

Vi har fin takt oppover Vegardbreen. Det er dag tre på den ni dager lange skireisen, og rutinene begynner å sitte. Om morgenen kryper vi ut av våre små kahytter og går ned til frokostbuffeten. Mens nystekt brød går ned på høykant, presenterer ekspedisjonsleder Vera Simonsson en kort oversikt over det som skal skje de neste timene. Det finnes ikke en bestemt ukeplan. Simonsson har selvsagt en formening om hvor ferden skal gå, men det er til enhver tid de rådende forholdene som avgjør. Er det is på fjorden, er det sikt eller snødrev? Kan vi komme i land på stranden? Er det sprekker i breen, og hvordan er egentlig skredforholdene i den fristende fjellsiden?

På dagtid er vi ute på topptur, eventuelt kajakktur. Om ettermiddagen venter kald pils, varm dusj og kanskje en ørliten cowboystrekk før middagen serveres og historier deles.

Når lårmusklene trenger hvile etter lange skidager, er det fint å padle blant isfjell.

50 år tilbake i tid

— Svalbard er ikke et veldig vanlig reisemål for å stå på ski, sier Karin Flack.

— Dette er ikke bare en skireise, men heller ikke bare en kulturreise. Man får alt i ett. Det gir en uvanlig kombinasjon av inntrykk. Kultur, natur, historie, dyr og skikjøring.

Både Longyearbyen og Barentsburg blir besøkt i løpet av reisen.

— Det er et interessant aspekt at vi reiser rundt og står på ski og nyter naturen, og så finnes det helt andre innslag i samme miljø. Å komme inn i Barentsburg er som å reise 50 år tilbake i tid, i et fattig land. Det er som å gå inn i et museum, nesten en kulisse, men det er et levende samfunn. Snekret sammen med politisk interesse fra Russlands side.

Lykkelige nedover breen

Terrenget blir brattere. Vi sluker høydemeterne som Obelix sluker villsvin. Det er isbreer nesten over alt. Fjellene stikker opp som små øyer fra de snødekkede ismassene. Fjell bak fjell bak fjell. Luften er krystallklar. Vi får ørneblikk og kan se nesten til verdens ende. I nord vet vi at isen ligger. Det er tidlig på sesongen, og ingen båt har gått rundt øya ennå. Hvor langt nord vi kan komme får vi se om noen dager.

— Hva tror dere folkens? Skal vi gå til toppen og kjøre ned på baksiden. Kanskje finner vi tørr snø der?

Klikk, klikk. Fellene rives av, støvlene spennes og festes i bindingen. Det er bare å bikke utfor kanten.

Lykken ligger latent i hver snøkrystall, i hver solstråle, i hvert kjølige oksygenmolekyl som svever over breene. Når skiene trykkes ut i en perfekt bue under foten, og du kjenner den myke - men likevel faste - responsen fra underlaget, da oppstår en slags rytmisk fjellsalsa. Og så bobler det over. I smil og latter og kanskje en gledeståre. Høylytt jubel gir gjenklang i bergveggen, og før snøspruten har lagt seg fra siste stoppsving, så vet vi at det ikke er noe å lure på: Klart vi tar et fjell til i dag!

— Skulle ikke du egentlig vært på skolen nå, sier Snorre Sulheim til sin 17 år gamle lillebror Torgeir. Begge ler. Og så går vi. Mot nye høyder.

Afterski i badestampen

Lyden fra den tykke ankerkjettingen som vinsjes opp, skjærer i ørene. Vi legger St. Jonsfjorden bak oss og setter kursen nordover i Forlandsundet. Klokken nærmer seg ni på kvelden, men solen viser ikke det minste tegn til trøtthet. På dekk er det afterski i badestampen, i friskt sjøvann som varmes opp av båtmotorens kjølevann. Slitne lårmuskler mørnes i det varme vannet. En makeløs avslutning på en allerede perfekt dag.

Etter en fabelaktig skidag, nytes en øl i badestampen på soldekk.

Marit Svarstad Andresen leder an i en yoga-økt i snøføyka ute på dekk.

Skjærer som kniv i marsipankakeVi våkner opp i en ny fjord, til nye gedigne brefronter. Til nye fjell og nye turmuligheter. Vi går topptur i midnattssol, og vi besøker en gammel fangsthytte. Vi har grillfest på stranden foran Lilliehöökbreens ti kilometer lange brefront. Vi prøver lykken nordover, men må gi oss ved Nordvestøyane. Det er for mye is. Men det er fascinerende å befinne seg i det oppsprukne ishavet. Se baugen på skuta skjære seg gjennom isflakene, som en kniv i en marsipankake. Høre lyden av isen som knuses mot skutesiden. Få litt Nansen-følelser. Og våkne opp fra dagdrømmeriet når en av passasjerene kommer opp med en rykende kaffekopp og nystekt vaffel med brunost.

Tett på dyreriket

— Bjørn! Bjørn!

Ryktet eksploderer som en bombe nede i messa. Halvspiste middagstallerkener forlates skamløst, og det blir nesten panisk stemning for å komme seg først ut på dekk.

En liten gulhvit prikk skimtes på den svarte stranden. Gjennom kikkerten ser Karin Flack at bjørnen spiser av et gammelt hvalrosskadaver som er skyllet opp på land.

— Selv om den er langt borte, oppleves det veldig sterkt at den er her. Man blir ydmyk av å se et så kraftfullt dyr.

Det skal bli flere fine dyremøter de nærmeste dagene. Det er tidlig på sesongen, men allerede yrende liv i fuglefjellene. En polarrev rasker over isen. Den holder på å skifte til sommerdrakt. Under den tykke, hvite vinterpelsen kommer den gråbrune sommerhabitten til syne.

Så går dyre-alarmen på båten igjen. Klokken er seks om morgenen idet besetningen hamrer på lugardøren.

— Hvalross! En hel flokk rett utenfor båten!

Hvalrossene er nysgjerrige, stikker hodet opp av vannet og glaner minst like mye på oss som vi glaner på dem. Så dykker de ned og sveiper værhårene over havbunnen før de slurper i seg store mengder næringsrike muslinger. Favorittmåltidet.

Etter frokost tar vi gummibåtene i land på Poolepynten, hvor hvalrosskolonien holder til. Det er bare hanner her, hunnene lever sitt eget liv helt på andre siden av Svalbard. Vi beveger oss rolig og lavt, snakker ikke. Så setter vi oss ned i sanden og bare ser på gutta boys der de ligger og drar seg. De fiser og klør seg på brystet. Åler seg enda litt nærmere kompisen for litt male-bonding.

Nysgjerrig hvalross på Poolepynten kommer for å hilse på.

Trist, takknemlig og lykkelig

Slitne lår, brune kinn og velfylte minnekort vitner om opplevelsesrike dager. Lave skyer har lagt seg som et lokk over fjellene. Marit Svarstad Andresen står ute på dekk og suger inn de siste inntrykkene. Hun er takknemlig, lykkelig og litt trist på en gang.

— Det er så mye fjell her, sier hun og sukker.

- Hva får det deg til å føle?

— Jeg føler meg utilstrekkelig.

Hun puster dypt, rister av seg vemodet og går tilbake til festen som er godt i gang nede i messa. Nå skal det danses på bordene! Vi kommer jo tilbake.

  • Svalbard er ikke alltid idyll. Sebastian Plur Nilssen ble angrepet av isbjørn - og overlevde

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Stedsnavnen som forteller Svalbards historie

  2. A-MAGASINET

    Feriene som gikk skeis

  3. A-MAGASINET

    Er vi blitt en nasjon av mathysterikere?

  4. A-MAGASINET

    Gammeldags værsyke

  5. A-MAGASINET

    - Vi er bare sammen og koser oss. Er ikke det god nok ferie, da?

  6. A-MAGASINET

    «Rosenborg var et nitrist lag å komme til»