A-magasinet

Hvem har det best i forholdet?

Har menn det bedre i samlivet enn sine kvinnelige partnere? Ja, ifølge feministisk teori.

  • Tekst: Frode Thuen Illustrasjon: Åshild Irgens

FRODE THUEN. Samlivsekspert og professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.

Kvinner har tradisjonelt vært mer avhengige — og ofte også undertrykt - av sine ektemenn. I tråd med dette, finnes det undersøkelser som viser at stabile samliv synes å ha noe større effekt på menns helse og livskvalitet enn på kvinners. Også det faktum at kvinner oftere enn menn tar initiativ til både parterapi og samlivsbrudd, kan tyde på at kvinner er mindre fornøyde med samlivet enn deres mannlige partnere er. Forskjellene er tydelige: I ca. syv av ti tilfeller er det kvinner som tar initiativ til å oppsøke profesjonell hjelp ved samlivsproblemer. Når det er mannen som tar kontakt med en terapeut, er det ofte på oppfordring - og noen ganger som et ultimatum fra kvinnen. Minst to av tre samlivsbrudd skjer dessuten på initiativ fra kvinnen. Dette er godt dokumentert, blant annet gjennom min egen forskning.Det er altså mye som tyder på at samlivet jevnt over er bedre for menn enn for kvinner. Men er det virkelig slik, eller er det en myte? En omfattende undersøkelse som ble publisert tidligere i år om kjønnsforskjeller i partilfredshet, kan gi oss et svar. Her har en amerikansk forskergruppe foretatt en såkalt metaanalyse av hele 226 enkeltstudier av kvinner og menns partilfredshet fra forskjellige land, med tilsammen over 100.000 informanter. En metaanalyse innebærer at man gjør statistiske beregninger på tvers av ulike undersøkelser innenfor samme forskningsområde for å se hva som er det generelle bildet. Dette gjør man fordi ulike enkeltundersøkelser ofte viser litt varierende og gjerne sprikende resultater. Gjennom metaanalyser derimot, kommer det frem et mer overordnet bilde, hvor variasjoner på tvers av enkeltundersøkelsene utligner hverandre. Slike analyser gir derfor den mest solide vitenskapelige kunnskapen på feltet.

Det man fant, var at det bare er små forskjeller i kvinner og menns partilfredshet. I de aller fleste parforhold var det ingen systematiske forskjeller i det hele tatt. Kvinner og menn vurderte forholdet ganske likt, og i de tilfellene de hadde ulike vurderinger, var mannen like ofte som kvinnen den minst fornøyde. Først når forskerne undersøkte en undergruppe av par, nemlig dem som gikk i parterapi, var det mulig å påvise en forskjell. Blant disse parene var kvinnene gjennomsnittlig litt mindre fornøyde med parforholdet (uttrykt gjennom en såkalt effektstørrelse på 0,22, som regnes som en svak effekt). Like fullt, i hele 45 prosent av tilfellene var de faktisk mer tilfredse enn sine mannlige partnere. På den annen side var 55 prosent av mennene mer tilfredse enn sine kvinnelige partnere. Ingen stor forskjell, akkurat.

Kvinner flest ser altså ikke ut til å være mer ulykkelige i sine parforhold enn hva menn er, til tross for at det vanligvis er kvinner som tar initiativ til å oppsøke terapi og tar initiativ til de fleste brudd. Hvordan kan det ha seg? Det kan tenkes at de ulykkelige kvinnene allerede hadde avsluttet sine parforhold da de ulike undersøkelsene som inngikk i metaanalysen, ble foretatt. Og at de som var igjen, stort sett har hatt det bra. For når en kvinne først kjenner at parforholdet butter, vil hun ikke bli værende i forholdet for all fremtid. Før eller siden vil hun gå. Derfor er det mulig at den manglende kjønnsforskjellen skyldes en seleksjonseffekt, hvor de mest ulykkelige kvinnene systematisk har forsvunnet ut av sine trøblete samliv. I så fall kan det ha maskert det som faktisk er en reell kjønnsforskjell.

Levesammen2-COfNdX70lq.jpg

Hvorfor er det så klar overvekt av kvinner som søker hjelp for samlivs— problemer og kvinner som gjør det slutt?

En seleksjonseffekt vil eventuelt kunne ha gjort seg gjeldende de siste par-tre tiårene, hvor skilsmisser og samlivsbrudd er blitt stadig vanligere. Men neppe tidligere, da det ikke var vanlig å skille seg og hvor relativt få levde sammen uten å være gift. Så dersom resultatene fra metaanalysen skyldes en seleksjonseffekt, ville vi forvente at bildet varierer noe fra de første undersøkelsene som ble foretatt tidlig på 1970-tallet, til de aller nyeste undersøkelsene. Men en slik variasjon over tid, fremkommer ikke. Kvinner og menn vurderer sin partilfredshet temmelig likt, uavhengig av når de ulike undersøkelsene ble gjennomført.

Det tyder på at vi faktisk har det like bra, eller like ille, i våre parforhold, enten vi er kvinner eller menn - og at det har vært slik de siste 40 årene. Men hvorfor er det likevel en så klar overvekt av kvinner som søker hjelp for samlivsproblemer og kvinner som gjør det slutt? Når det gjelder å søke hjelp, er det en tendens til at kvinner oppsøker lege, psykolog og andre behandlere oftere enn menn. At de også tar initiativ til parterapi, er derfor bare del av et større bilde. Skal vi tro resultatene fra metaanalysen, er det ikke fordi de har det mye verre enn mannen, men fordi terskelen for å be om hjelp er lavere. Kanskje kvinner også har større tiltro til de hjelpetilbudene som finnes, mens menn i større grad vil finne ut av det på egen hånd, eller de overser signalene på at noe er galt. For å bruke forfatteren Ray Kluun sin treffende formulering: «Kvinner går til lege - menn går på by’n». Underforstått, kvinner og menn takler livets vanskeligheter på ulikt vis . Samlivsproblemer er i så måte ikke noe unntak.

Men hvorfor velger kvinner så mye oftere enn menn å avslutte samlivet? Er det fordi kvinner flest gjerne opplever at mannen ikke kommer henne i møte, at han ikke er villig til å gjøre det som må til for å redde forholdet? Eller er det mest av alt uttrykk for at kvinner føler seg mindre forpliktet til å bli værende i forholdet, at de lettere gir opp? Eller skyldes det at de har høyere forventinger til samlivet enn det menn har? Og har de kanskje urimelig høye forventninger? Dette kan vi ikke lese ut fra meataanalysen og heller ikke fra andre undersøkelser, så vidt jeg vet. Ett er iallfall sikkert, svaret vil bero på hvem du spør - kvinner eller menn. For her er nok kjønnsforskjellene tydelige - i tråd med hvem som forlater og hvem som blir forlatt.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Leve sammen