Et hjem til jul
Med det samme hun fikk beskjed, løp Anna Olekseienko nedover korridoren på hotell Magic i Bergen. Flyktningkonsulenten hadde kalt det en dårlig nyhet, de var uheldige. Om tre dager måtte de bestemme seg.
Fremme ved rommet åpnet hun døren og sa til ektemannen Denys:
– Vi skal flytte.
Det var i mai. 11 uker tidligere hadde de flyktet fra storbyen Mariupol, en havneby med over en halv million innbyggere.
Stedet de hadde fått utdelt, lå som en liten prikk på kartet ute i Nordsjøen. Norges minste kommune.
De trengte ikke betenkningstid for å svare.
Skeptikerne
Utsira har under 200 innbyggere. Kommunaldirektør May Britt Jensen sov knapt etter at hun fikk høre at de første flyktningene fra Ukraina var på vei.
To grå rekkehus ble gjort klare. Det skulle stå varm suppe og blomster på bordet. Mat i kjøleskapet.
– Vi skal gjøre så godt vi kan, men vi kan ikke trylle, sa Jensen. Hun var nervøs, det var også ordfører Marte Eide Klovning. For få år siden ble små kommuner frarådet å ta imot flyktninger, med mindre jobbmuligheter og kapasiteten ellers var god. Hva vil ukrainerne tenke når det blir høst og alle tar bilen fordi man ikke makter å stå oppreist i vinden?
De ble enige om å invitere hele øya og de nye innbyggerne til et folkemøte.
Før alt dette skjedde
Den første tirsdagen i juni kjørte Denys bilen i land på Utsira. «Da er vi i mål.» Det var det første han tenkte da kona Anna sa de skulle flytte. Han hadde alltid drømt om å bo på en stillehavsøy.
Hjemme i Mariupol var leiligheten deres forvandlet til hauger med knust betong. Hverdagen og byen de bodde i, var sprengt i stykker, i fillebiter, av klasevåpen som åpnet seg i luften over husene.
I februar, da døden kom til hjembyen deres, befant sønnen Roman Olekseienko seg på jobb om bord på et lasteskip. Men da mobildekningen ble borte i den krigsherjede byen, mistet de kontakten.
Trodde alt var over
Utenfor vinduet i lugaren så 19 år gamle Roman bare hav. Østersjøen. Fortvilet forsøkte han å sende meldinger til foreldrene. Han skrollet på mobilen. På et bilde gjenkjente han plutselig huset de bodde i. En grønn lenestol stakk opp av de grå betonghaugene.
Om bord på skipet var de fire russere og syv ukrainere, de hadde helt ulikt syn på krigen. Kapteinen truet med å kaste dem av om de snakket om den. I flere dager ble Roman liggende i sengen, sikker på at han var alene igjen.
Jeg kan ta livet mitt nå, tenkte han og så opp på de brune panelveggene. Men uten å ha oppnådd noen form for suksess?
Drømmen var å bli marinteknolog. Han laget en spilleliste, «Sad», og fylte den med dystre rap-låter. Da den var blitt syv timer lang, ringte telefonen.
Livstegn
Det var faren. Foreldrene og lillesøsteren, to år gamle Sofia, var på vei ut av Mariupol, men det var knapt bensin igjen på bilen.
Det snødde i den ukrainske storbyen den dagen. Om natten hadde de hørt flyene sirkle rett over husene i nærheten. De satt på biter av pappesker i en mørk kjeller og forsøkte å holde varmen.
Flyene tok først én runde. På andre runde falt bomben. Lyden kom stadig nærmere. Da bestemte de seg. Eksplosjonene føltes som trykkbølger i kroppen, under seg kjente de jorden riste. Veiene kunne være minelagt, men da portforbudet ble opphevet klokken 6 om morgenen, satte de seg i bilen.
Denys rakk å gi en kort beskjed til sønnen: «Alt er bra».
Robinson og Fredag
Antallet flyktninger som er kommet til Norge i år, er rekordhøyt. Og det er ventet enda flere neste år. Flyktningkrisen er den raskest voksende verden har sett siden andre verdenskrig.
Den dagen Anna og Denys bestemte seg for å flykte, pakket de ned noen lommelykter, pledd og varme gensere. Det var alt som lå i bagasjerommet da de kjørte ut av fergen på Utsira.
Innbyggertallet på øya økte med 10 denne junidagen, til 196. For i bilen satt også moren til Denys, Nadia Krivosheev, en tidligere sangerinne. Hun hadde satt opp det røde håret i hestehale, lagt på ny leppestift. Rett bak kom Annas søster og familien hennes.
Sønnen Roman hadde mønstret av skipet i Hamburg. Han var skeptisk til hele valget og tenkte på kulden. Men til faren sa han:
– Jeg skal være Robinson Crusoe og du min Fredag.
Nå handlet det kun om å overleve. Et nytt liv hadde startet.
Begynnelsen
Utsira ligger utenfor Haugesund, fergeturen tar én time. Men for en 19-åring kan øya fremstå som uendelig langt unna resten av verden.
– Jeg kan jo ikke bo her i dette lille huset sammen med hele familien min. Jeg må ha litt party, sukker Roman.
Han sitter ved kjøkkenbordet i det grå rekkehuset. Utenfor er det en knaus, og bak den igjen, en halv kilometer unna, ligger nabohuset.
Alt han eier, ligger nedpakket i to svarte bager som forsvant på flyreisen. Lær deg norsk, har faren sagt til ham. Vi må sosialisere oss. Lære oss kodene.
– Men her på øya har jeg ikke sett noen på min alder. Det er jo så stille, så usosialt. Én butikk, det er alt. Hva skal jeg gjøre her?
Faren sitter i en sort skinnsofa inntil vinduet og hører på den norske gruppen Vamp synge om «Tir n'a Noir·: Kom te hud, kom te sinn ifra alt så e grått ...».
Sangen går på repeat, Denys elsker lydene. Norsklæreren har gitt dem i lekse å høre på den, men ordene er umulig å forstå. I stedet har han lært seg et helt annet ord: gåsehud.
Ord man ikke forstår
I en blå bok med stive permer står alle de nye fremmedordene. Det vanskeligste er lydene, synes han. Forskjellen på skjorte og shorts. Kjøtt og skje. Dag og deg.
Det fineste ordet: havregryn.
I Ukraina jobbet han for en matvaregrossist, som salgssjef. Kona Anna var farmasøyt.
– Alt er nullstilt, kommenterer hun.
Egentlig skulle de vært en familie på 11.
Da russerne rykket inn, lå faren hennes innlagt på et sykehus i Mariupol. Det ble bombet, nyheten gikk verden rundt. Gravide ble gravd frem av ruinene.
Hun henter frem et bilde fra mobilen. En mann med smilende øyne og bred nese.
De etterlyste ham overalt da de kom ut av Ukraina og fikk dekning på mobilene igjen. Kanskje noen hadde sett ham i et bomberom?
Én dag fant de navnet hans, Myhail Olekseienko, på en liste fra et sykehus flere mil unna hjembyen. Av en lege fikk de tilsendt en lapp han hadde skrevet. Der sto alt det han savnet, det var åtte ting: te, såpe, sokker, søtsaker, tannbørste, tykke pølser. T-skjorte og underbukser.
Det var i mars, siden har de ikke hørt noe fra ham.
Pynter med paljetter
Hver kveld, når Anna lukker øynene, ser hun for seg leiligheten de nettopp hadde pusset opp. Gråmønstret tapet. Familiebilder i rammer på veggen.
Med store bokstaver står det: Kokeplate. Glassmugge. Bryter.
Svigermoren, rødhårede Nadia, har på seg en rosa genser som hun fikk donert i Bergen. Den har en flekk, men over den har hun sydd et hjerte av skinnende, rosa paljetter.
– Jeg trodde vi skulle komme tilbake, så de fineste klærne lot jeg ligge igjen, ler hun og peker på rødkløveren som stikker opp mellom de store steinene utenfor.
– Kan det virkelig vokse liv opp av gråstein?
Orket ikke hverdagene
Om sommeren pleier turistene å gå begeistret i land på Utsira. De tar bilder av graffitikunsten som finnes overalt på husveggene, og av engene med myrull som velter seg ned i havet fra toppen av fyrtårnet.
Langs hovedveien klumper det seg innimellom noen hus, men få oppdager at det knapt finnes uteplasser foran husene. Veien går tvers over øya og ender i havet i begge ender. Det finnes de som har reist fra øya for godt, noen i sinne etter en uløselig krangel. En mann fordi han ikke kom noen steder da han forsøkte å ta seg en kjøretur. Han orket ikke hverdagene.
– Men når det er vanskelige tider, så trår folk sammen, sier Marit Klovning.
Hun er moren til ordføreren og pensjonert lærer. I år droppet hun sommerferien, hun ville heller undervise ukrainerne i norsk, lære dem å lage kjøttkaker og kringle.
Levereglene
Selv kom hun til øya da hun var 16 år. Hun skulle på en fest, samme kveld ble hun forelsket i en øyboer.
Da bodde det nesten 400 mennesker på Utsira.
– I alle de årene jeg har bodd her, har vi lurt på om øya vil overleve, sier hun.
– Så vi er jo veldig glad for at det kommer noen som vil bo her. De fleste vil jo ikke det.
Selv er hun en ordrik person, sier hun. «Outspoken.» Og dessuten god på hverdager. Det er nøkkelen, tror hun. Å være seg selv nok fungerer ikke.
– Du må by på deg selv. Fortelle. For hvis ingen vet, kan jo heller ingen hjelpe deg.
Øya har en butikk og en frisørsalong. Vind i håret heter den og drives av Marianne Eggum. Hun har lilla hår og elsker når det blåser, helst liten storm. Det er fire år siden hun og ektemannen Lars flyttet fra Lørenskog. De besøkte øya og falt pladask. Nå eier de et hus med brygge rett utenfor stuedøren.
Ekteparet fant fort ut av den viktigste leveregelen på øya:
– Du må hilse på folk, se folk i øynene når du går forbi, sier de.
Og enda viktigere:
– Det er lett å få hjelp her, men du får ingenting i en lukket hånd.
Et vendepunkt
Folkemøtet ble arrangert tre uker etter at de ti ukrainerne kom til øya. Ordfører, Marte Eide Klovning, sto den kvelden og så forbauset utover forsamlingen. De hadde satt ut 50 stoler. Litt i overkant mye, tenkte hun, for med mindre det er snakk om vindmøller, pleier det ikke å komme noen på folkemøtene.
Nå var ikke en eneste stol ledig.
Roman satt kledd i en sort hettegenser ved siden av faren. Han tenkte på kompisene. De var spredt over hele Europa nå. Berlin, Bremen, Praha.
Før, da alt var vanlig, pleide de hver jul å leie en leilighet i sentrum av Mariupol.
Når familiemiddagene var over, snek de seg ut for å drikke øl. De kastet snøball på hverandre under gatelyktene. En juledrøm, kaller han det.
Moren hans, Anna, tar først ordet og reiser seg. Mens Roman viser bilder av utbombede boligblokker på en storskjerm, forteller hun om flukten. Det var noen hundre meter mellom hvert sjekkpunkt. En soldat utstyrt med håndvåpen ba dem slette alle bildene de hadde tatt. Etterpå tok han vinterskoene til Denys og ba dem snu. De gjemte seg i stedet i en landsby, der fant de en bonde som hadde bensin skjult i store vanntanker under huset.
Anna peker på et bilde: Hjembyen deres før krigen. Julelys store som stjerner lyser opp gatene. Det går et sukk gjennom forsamlingen.
Nadia har på seg den rosa genseren med paljetter og reiser seg. Hun vil ikke si så mye sier hun.
– Jeg håper alt sammen snart tar slutt.
Så setter hun seg.
Da møtet er over skjer det Roman ikke hadde sett for seg.
Møtet er over, og nå er de omringet av folk. De står i kø, med mobilen i hånden. Hva heter du? Hva trenger du hjelp til?
De taster inn setningene på mobilen, en oversetterapp forvandler ordene til russisk. Uten å spørre gir de bort en klem.
Roman står midt i lokalet, med et bredt smil. En mann har lovet å hjelpe ham med å spore opp eksamenspapirene fra skolen som ikke eksisterer lenger. En annen, som jobber i oljebransjen, har kontakter og vil også hjelpe. Han vet om en skole.
– Hva tenker du nå?
– Jeg har bygget det første trappetrinnet mot min nye fremtid.
Han fortsetter å smile.
– Jeg tror jeg vil bli her i Norge. Jeg elsker dette landet, det er nesten perfekt.
Faren gløtter bort på ham og sier:
– Men husk: I morgen klokken ni er det norskkurs. Reglene er like for alle.
Drømmejobbene
Øya var nå blitt som en frivillighetssentral. Én banket på døren med en sjokolade i en bærepose, en annen inviterte på pannekaker.
Rådvill sto en dag onkelen til Roman, Artyom, i butikken og kikket på utvalget av fiskestenger.
– Bli med meg, vinket Lars Eggum, han med brygge utenfor stuedøren.
I boden hadde han et dusin fiskestenger stående. Ville han låne? Artyom nikket, så dro de på fisketur og kom hjem med bøtter med torsk, sei og lyr som de renset sammen uten å utveksle ord på et språk de begge forsto.
Artyom elsker å fiske, og da Marit, midt i en norsktime, spurte hva drømmejobben hans var, kom svaret kontant, på stotrende norsk:
– Eie egen fiskebåt.
Grep sjansen
Marit fortalte det til datteren, som fortalte det til ektemannen da de spiste middag. Anders Myklebust reiste seg umiddelbart fra kjøkkenbordet. Han hadde en gammel sjark stående og fikk en idé. Båten hadde behov for litt kjærlig pleie. Nytt gulv og en overhaling av motoren. Kanskje det kan bli en business ut av det, havfiske med turister?
Allerede samme kveld dro Myklebust over til naboen for å legge en plan.
Pensjonister ble spurt om å hjelpe, en mann med kranbil også. Kort tid etter sto sjarken i en garasje nede ved brygga, der det var plass til å jobbe.
Anders Myklebust tror én ting var avgjørende.
– Øyeblikket på folkemøtet. At de orket å stille opp, våget å fortelle. Sympati og medfølelse fører jo til enda større velvilje, sier han.
Før ukrainerne kom, var de 198 innbyggere, det er et kritisk antall.
– Vi trenger arbeidskraft for å drive øya, forklarer varaordfører Tove Helen Grimsby.
– Konsekvensen av at folk flytter, er jo dysfunksjonalitet.
Hvor er Myhail?
Det var bare ett problem som virket uløselig. Hvor var faren til Anna?
En onsdag i slutten av juni sitter hun med bøyd hode over norskbøkene. Timen er over, men Marit får overtalt henne til å bli med bort til barnehagen, de er invitert på vafler.
Anna setter seg på den røde sykkelen hun har fått i gave av kommunen. Fremme ved barnehagen ringer telefonen. Stemmen i den andre enden er ukrainsk, det er en lege hun kjenner. Han har noen som vil snakke med henne.
Det er faren.
– Hvor er dere? Kan dere hente meg?
Samtalen er kort, faren er fortsatt på sykehuset i Donetsk, men er sliten og har hverken klær eller penger.
– Jeg skal hente deg, er det Anna klarer å si, før hun avslutter:
– Elsker deg.
Da kommer tårene. Datteren Sofia, som har vært i barnehagen hele dagen, smyger seg bort til moren og inn i armkroken.
– Vi klarer jo ikke å hente ham. Han ligger på et rom på sykehuset, helt alene og har ikke noe annet hjem, sukker Anna.
Sorgen er felles
Før dette livstegnet hadde Anna spurt Røde Kors om hjelp, den ukrainske ambassaden også. Men sykehuset lå i en by som var okkupert av russere. De kunne ikke hjelpe.
Marit kommer bort til Anna, som sitter på plattingen foran huset. På en liten øy er det fort å se når noen sliter, sier hun. På Utsira nytter det ikke å gjemme seg bak en fasade.
– Vi fornemmer hverandres sorg, den er felles.
Klovning ser for seg at de på Utsira lever på grunnfjellet av livet.
– Vi har ikke mer enn tre ting å spille på: menneskene, naturen og maten. Så disse tingene er vi nødt til å ta vare på.
Allerede samme dag begynte Anna å ringe dem hun kjente i Russland og Ukraina, men alle sa nei. Ingen ville påta seg å kjøre en syk, gammel mann ut av et krigsherjet land. Putin hadde begynt å mobilisere og beordret nå alle menn og potensielle sjåfører ut i krigen. De få som kunne kjøre, ville heller gjemme seg.
Anna var i ferd med å gi opp. For å slippe ut av et okkupert territorium må man ha spesielle papirer. Det kan kun skrives ut av russiske militære, flere hadde rapportert om torturlignende avhør i forkant.
– Kom og hent ham selv, skrek en kvinne til henne på russisk.
Det var i august.
Da startet Utsira med en innsamlingsaksjon. På kort tid fikk de samlet inn 20.000 kroner til uthentingen.
Tiden var knapp, men nå øynet Anna håp igjen. Da hun jobbet som farmasøyt, ble hun kjent med flere leger. Mange ble hun nære venner med, blant annet en kirurg. Han jobbet med å lappe sammen sårede soldater.
– Jeg kan prøve, lovet legen.
Han kjente en mann i det russiske militæret, en tidligere soldat som han én gang reddet livet til på operasjonsbordet.
Anna sier ingenting om noe av dette, hverken til moren eller svigermoren. Hun vil ikke skuffe dem.
Varm suppe
En onsdag i september kikker moren til Anna, Olena, ut av vinduet. En bil kommer kjørende opp foran rekkehuset, en fremmed mann kommer ut. Tomt blikk. Innsunkne kinn. Olena stusser og åpner døren ut til gårdsplassen. Da først ser hun det.
Det er Myhail, ektemannen.
Hun legger armene rundt ham, stryker hendene over hodet hans for å forsikre seg om at øyeblikket er sant.
Så kommer tårene.
Det var Roman som, sammen med faren, dro for å hente ham. Kjøreturen ble holdt hemmelig.
De ventet utenfor et hotell i Riga i Latvia. Sjåføren kom som avtalt. Myhail satt i forsetet ikledd en skitten, gråhvit skjorte. Sandaler på føttene.
Da sjåføren så papirene den russiske soldaten hadde forfalsket, sa han til slutt ja til oppdraget.
Det første Roman gjorde, var å kaste klærne bestefaren hadde på seg. Så spiste de frokost. Varm suppe med brød. Og kaffe.
– Da begynte han å smile. Han smiler fortsatt, ler Roman.
Han står utenfor Karmsund videregående skole i Haugesund. Klokken har akkurat passert syv, himmelen er fremdeles mørk. De eneste skoene han har, et par svarte joggesko, er våte av alt regnet.
Da sommeren var over, begynte han på skole for å lære seg norsk. Han flyttet også på hybel, et lite rom midt i sentrum. Venneflokken er stor, men ting ble ikke helt som han trodde.
Vil tilbake
Han slenger sekken over skulderen og gjør seg klar for å gå inn til timen.
– Da jeg kom til Utsira, hadde jeg ingen valgmuligheter. Jeg måtte lete etter en grunn for meg til å leve der, forklarer han.
I starten ville han flytte til en by med det samme.
– Men jeg merket at hele øya gjorde noe med meg.
Nå savner han stillheten på Utsira og vil bare tilbake. Henge med kompisen Sivert. Mekke på scooteren hans.
– På Utsira fant jeg ro. Frykten jeg hadde i kroppen, forsvant.
Han leter etter ordene. Alt det innbyggerne på Utsira har hjulpet dem med, overrasket ham.
– Jeg er ikke vant til at fremmede folk hjelper meg. Det er det jo familie og venner som pleier å gjøre, sier han
– Men det forandret alt.
På Utsira har kafeen fått noe nytt på menyen: Ukrainsk rødbetsuppe, borsj. Den gamle skolen er nymalt. Denys påtok seg jobben.
– Sånn er livet, man må prøve seg, sier han.
Anna jobber på kafeen når den er åpen, andre dager på skolefritidsordningen.
Det er ikke så viktig, sier hun, hva slags jobb hun har.
– Bare det gir en inntekt. For da får man mulighet å realisere drømmene man har.
Ved siden av henne i sofaen sitter faren, Myhail.
Før krigen startet fikk han slag. På det ukrainske sykehuset han lå på, ba legene ham om å lukke øynene. Men det var så mange lemlestede mennesker rundt ham. Pasienter uten armer. Avrevne benstumper. Han var omgitt av blod. Skader. Drønnet fra granatene. Det var umulig å beskytte seg mot det.
– Da jeg lå på sykehuset, så jeg ingen løsninger. For hvordan skulle jeg redde mitt eget liv?
Han liker å sitte her og se ut av vinduet, forteller han. Se på de vidstrakte gresslettene. Havet helt i enden.
Kona Olena pleier å ta bilder av alle sauene på øya og vise ham.
– Familie er det viktigste man har, sier Myhail før han forsvinner inn på rommet igjen for å sove.
Nytt håp og nye drømmer
Anna er glad hun aldri ga opp.
– Nå føles alt så fredelig. Jeg gjenkjenner følelsen av å ha lyst til å leve igjen.
Få har rukket å forske på hvordan det har gått med ukrainere som har kommet til Norge i år. Men en rapport fra Oslo Met i sommer slo fast at én av fire ikke vil hjem. De trives og føler seg velkomne i Norge.
Alle ukrainere har fått midlertidig kollektiv beskyttelse. Hva som skjer når den oppheves, er det ingen som vet. Så da forskere fra Fafo i høst snakket med flyktninger som hadde kommet hit, spurte alle: Får vi bli?
Mye er fremdeles uklart for familien på Utsira.
– Men jeg ser lyset som en liten prikk i enden av tunnelen. Og den prikken har begynt å få farger.
Artyom står hver helg i garasjen og pusser på den gamle sjarken. Nede ved brygga har han satt noen teiner, oppi dem har det krøpet tre svarte hummere.
Sammen med en av øyboerne drar han ofte ut på sjøen. Planen er å fange nok hummere til festmåltidet på julaften, forteller han på norsk.
For på Utsira er det ingen som spiser ribbe til jul.
I fjor, hjemme i leiligheten i Mariupol, pyntet Anna juletreet med kuler i rosa, gull og sølv, med engler og ballerinaer og i toppen: en stor, glinsende blomst av gull.
Så kom 24. februar, og ingenting var noe mer.
I det de nå kaller et hjem, på en øy uti havgapet, lå det ingen julekuler i en eske og ventet da det ble desember. Men en dag sto plutselig et lite juletre pyntet i stua, og foran der igjen to røde nisser. Julepynten hadde øyboerne samlet inn og donert.
En tredjedel av ukrainere som har kommet til Norge, er menn. Roman har ikke dårlig samvittighet, sier han, for at han ikke dro tilbake for å forsvare hjemlandet sitt.
– Det var jeg ikke klar for. Jeg var redd for livet mitt.
Artyom og Denys mener de ikke hadde noe valg, kamphandlingene gjorde det umulig å kjøre inn i Ukraina da de flyktet.
Det hender Roman blir deprimert av å tenke på alt som er ødelagt i byen han vokste opp i. Men da prøver han å lukke øynene. Så ringer han faren, som er blitt hans mentor. Hans Fredag.
– Gå ut, gjør noe. Møt noen venner, tren, pleier han å minne meg på. Og det hjelper.
Drømmen hans nå er å studere.
– På Utsira har folk gitt meg en sjanse til å leve. De har gjort drømmene våre mye større enn vi hadde sett for oss.
Lykken i livet
Av presten har bestemoren hans, sangerinnen Nadia, fått nøkkelen til menighetshuset. Et hvitmalt, gammelt trehus som ligger midt på øya. Hun låser opp døren og setter seg på krakken, foran det blankpolerte, svarte pianoet i enden av rommet.
I Mariupol drev hun og ektemannen en restaurant. Nadia elsket å synge for gjestene, helst de sangene som handlet om kjærlighet.
Hun lar fingrene gli over tangentene mens hun nynner.
– Jeg spiller for at hendene og hodet ikke skal glemme.
Hver uke er hun innom for å øve, forteller hun. Da tenker hun på alt de har vært gjennom, og på alle som har hjulpet dem.
– Nå vet vi at det er mulig å gå gjennom all verdens utfordringer. Vi kan klare alt.
Så reiser hun seg fra pianokrakken, griper båndopptakeren vi har tatt med, og beveger seg syngende over podiet.
– Utsira er min lykke i livet. Dette er øya for glede.
Høy latter.
– Det blåser mye her?
– Ja, men vinden er jo selve livet. Det må være bevegelse i livet vårt, det er nødt til å røre på seg.
Saken er basert på tre reiser til Utsira, den første i juni i år. Samtaler er også gjort via telefon og videolink. Tolk og oversetter-apper er blitt brukt. De siste intervjuene ble gjort delvis på norsk.
