A-magasinet

Nå er de helt alene. Les historien til de ensomme.

  • Anette Aasheim
    Journalist
  • Hilde Lundgaard
    Journalist

Kristine Johansen (46) tok bussen til jobben klokken syv om morgenen den fredagen da skolene stengte. Bussen var tom. Ved Oslo Sentralstasjon så hun folk gå rundt hverandre i store sirkler.

Hun jobber i barnehage. I to dager var hun på jobb, men den tredje dagen måtte hun ta en pause.

Da hadde frisørsalongene og biblioteket stengt. Det var ikke lenger noe som het fredagspils eller kaffeprat.

Med ett husket hun den følelsen hun hadde da hun gikk på barneskolen. Hun sto i skolegården og hørte om bursdagene alle jentene i klassen var invitert til. Alle unntatt henne.

– Jeg gjenkjente plutselig følelsen av å være i veien, sier hun.

– Av ikke å tilhøre noen eller noe.

Under koronakrisen er det mange som brått har kjent på følelsen av isolasjon. Hjelpetelefonene melder at de blir nedringt. Behovet er enormt, sier de.

A-magasinet har snakket med mange som på ulike måter befinner seg i en ny situasjon.

– Jeg kan kjenne meg ensom, men det er nytt at ensomheten kan vare mer enn en kort stund. Vanligvis vet jeg at jeg kan treffe noen i morgen, forteller en aleneboer.

Et annen sier:

– Tenk at vi ikke lenger en gang kan håndhilse, at selv den lille fysiske kontakten blir borte.

På Rodeløkka i Oslo måtte Frelsesarmeen stenge kafeen de åpnet for et år siden på timen. Brukerne mistet det eneste tilbudet de hadde. Nå er det ikke lenger noen som spør: «Hvordan går det? Vi savnet deg forrige torsdag.»

Dagen etter at psykologene måtte finne digitale alternativer, åpnet Landsforeningen for selvskading og selvmord sin chattetjeneste. De så straks et nytt behov: En helt vanlig hverdagsprat. De oppretter derfor nå en helt ny tjeneste. Under #hverdagsprat på Instagram og Facebook kan folk registrere seg. Da vil noen ringe tilbake og si «Hei! Hvordan har du det?».

Akkurat nå kan dagene bli lange når man ikke har noen å dele livet med.

Kristine Johansen sitter i den brune sjeselongen i leiligheten hun bor i på Holmlia i Oslo. I ryggen har hun et lass med puter. Da kan hun akkurat se ut av stuevinduene, hun ser bussholdeplassen og butikken. Men selv i Norges største drabantby står ikke folk lenger og venter på bussen.

Hvor lenge skal dette vare? spør hun seg. Juni?

Den dagen da alt stengte, ringte hun presten. Hun var opptatt.

– Det å være alene, alenefølelsen, er vanskelig å snakke om. Det er så skambelagt, sier Johansen.

På Facebook kan det se ut som hun er en av dem som gjør mye. To kopper med varm kakao, julebord med jobben, padleturer på Nøklevann. En bunke nystekte vafler. Så lett kan ensomhet skjules.

Da byen stengte, fikk hun følelsen av ferietid. Den aller verste tiden, tenker hun. Spesielt påsken.

– Nå er alt stengt. Folk kan ikke treffe hverandre. Da er det lett å kjenne seg enda mer ubrukelig, at du bare er luft. Vi kan ikke engang invitere noen inn på middag. Alt det som var, er borte.

Nesten 1 million nordmenn bor alene, og ensomhet omtales ofte som en slags folkesykdom. Men lite tyder på at følelsen av ensomhet har økt over tid.

Det forskerne vet, er at uønsket ensomhet kan føre til både fysiske og psykiske helseplager. Mange er derfor bekymret for hva koronakrisen kan gjøre med folk som er utsatt fra før av.

– Normalt pleier vi å skille mellom alenehet og ensomhet. Det er kombinasjonen som er vondest. Nå som så mange er tvunget til å være alene, begynner disse tingene å ligne på hverandre, sier psykologspesialist og fagsjef ved Borgestadklinikken hos Blåkors, Tove Mathisen.

Hvorfor kan ensomhet gjøre så vondt? Ifølge Tilmann von Soest, professor i psykologi ved UiO, er svaret å finne i urtiden, da menneskene måtte beskytte seg mot naturkrefter, ville dyr og like ville mennesker.

– Det var viktig å være beskyttet i en flokk. Og viktig å få et varsel inni deg når du var alene og det begynte å bli farlig, sier von Soest, og forklarer dermed også hvorfor ensomheten kan være både ubehagelig og skadelig på sikt: Du er konstant på alerten, føler deg truet og kroppen holdes stadig på høygir.

Når det gjelder sosial isolasjon som følge av korona, minner professoren om at følelsen av ensomhet i stor grad er knyttet til forventninger – om du får nok eller for lite. Nå må mange leve med langt mindre kontakt enn de ønsker, og det kan bli ekstra krevende.

I påsken pleier Kristine Johansen å jobbe som frivillig i Oslo domkirke. Da setter hun ut kaffekopper og kaker. Ved bordene der det sitter én, pleier hun å sette seg ned. Før gudstjenesten står hun i døren og ønsker folk velkommen inn.

Da føler man seg litt mindre alene.

Nå har kirken vært stengt i mer enn tre uker. Før, da alt i verden var helt vanlig, var det lett å finne på noe. Men nå?

– Jeg er ikke redd for å bli syk eller smittet av korona. Men jeg er redd for å bli syk av det at vi nå ikke kan ta på hverandre, at vi må bo isolert. Den følelsen veltet over meg da alt stengte. Følelsen av skam. Av å være skitten, en som ingen ville være sammen med, sier hun.

Kristine Johansen har ingen samboer. Begge foreldrene er døde. Søsteren bor 50 mil unna. Likevel hender det at stillheten blir brutt i leiligheten på Holmlia. Johansen har en venninne som pleier å ringe, og den dagen da alt stengte, ringte presten opp igjen. Samtalen varte i flere minutter.

Men så ble det stille igjen. Hun satt i sofaen og så ut av vinduet.

Etter én uke ringte en gammel bekjent. Mens de pratet, stilte hun det spørsmålet som for Kristine Johansen er et av de aller fineste i krisetider:

«Skal vi gå en tur? I morgen klokken 14?»

Sonja Alberte Johansen (58)

Fra: Kvaløya, utenfor Tromsø. Ufør.

– Det å være alene er veldig tungt. Du har bare deg selv. Nå kan vi ingenting lenger. Vi må bare være.

Alt er så usikkert. Jeg kan ikke engang stikke over til naboen, de bor fem meter unna. Før kunne jeg ringe på og spørre: Er det noen hjemme? Ja, kom inn, svarte de. Vil du ha en kopp kaffe?

Jeg skjønner veldig godt hvis folk blir frustrerte. Det kan oppstå sinne, alle mulige ting, i en slik situasjon. Du har ikke kontroll. Jeg vet mye om det. Man må være sterk.

Jeg er ufør. Etter at mannen min døde, ble jeg veldig ensom.

«Vi skal dra til Kjeldebotn. Jeg skal ta med telt og vi skal fiske. Da skal vi få tid til å bare være kjærester,» sa han like før han sovnet.
Det ble ingenting av. Jeg våknet opp til at han var død.

Den tomheten jeg har følt siden, er nesten umulig å forklare.

Jeg følte meg helt lammet. Jeg lå bare under pleddet på sofaen og gjorde ingenting. Det verste med ensomhet? Det er å ikke ha en skulder å lene seg mot.

Ensomhet er som å være innestengt i en boble. Det er ingen andre der, og det eneste du har lyst til er å legge deg ned å sove.

Den følelsen har jeg kjent på mange ganger. Hodet vil, men ikke kroppen. Mange ganger har jeg dratt kroppen ned i gangen der ytterjakken henger, men kroppen er som en trassig treåring. Den vil ingenting, du har bare lyst til å forlate alt.

Man kan se på TV. Høre på musikk. Sykle. Gå en tur. Men over lengre tid?
Jeg forsøker å rydde og vaske for å unngå å bli sittende og bare se på TV. Jeg vasker en og en vegg av gangen, slik at jeg ikke bruker opp alle mulighetene med en gang. De små tingene gjør at dagen ikke blir så tung, om kvelden er du trøtt og får sove godt om natten.

I dag skinte solen da jeg våknet. Da satte jeg meg ut på verandaen med kaffekoppen. Dette øyeblikket skal jeg utnytte, tenkte jeg.
Jeg håper viruset dør ut og at alle blir friske, slik at vi får gjøre det vi vil.

Som å gå på kafé. Da blir hverdagen alltid litt lysere.

«Arne» (39), bor i en by på østlandet. Jobber på hjemmekontor. Har delt omsorg.


– Jeg har vært skilt i halvannet år. Før bruddet hadde jeg fulle dager med jobb, barna, deres fritidsaktiviteter. Jeg hadde nok å tenke på og var ikke så sosial utenom familien. Jeg så ikke nødvendigheten av å holde kontakt med folk den gangen, og laget en avstand. Slik er nok mange menn.

Nå kan jeg ikke være på jobben, og barna er hos ekskona. Plutselig står jeg uten alt. Et voldsomt tomrom.

Jeg våkner tidlig, surrer rundt, sender noen jobbmail. Merker at jeg blir irritabel og amper. I en normal hverdag får jeg avbruddene som får meg ut av de negative tankene og hindrer at jeg går for mye inn meg selv. Bare det å møte folk ved kaffemaskinen ... Det er skremmende å se hvor fort det føles mørkt, og vite at dette kan komme til å ta flere måneder. Jeg kan ikke tenke meg at jeg kommer til å be noen om hjelp. Jeg er ikke en sånn person. Å hjelpe andre er gøy, jeg stiller gjerne opp. Men jeg klarer ikke å be om det selv.

Nå innser jeg at jeg har druknet meg i arbeid, og at å isolere seg er en veldig dårlig måte å takle livet på. Innerst inne vet jeg jo at det beste er å ta kontakt. Men først gjelder det å komme gjennom det. Å ikke gå inn i en depresjon. Det som holder meg oppe nå, er å prøve å få en tur i skogen hver dag. Vi får bare håpe vi fortsatt får lov til å gå ut.

Arne vil være anonym av hensyn til barna.

«Anne» (43). Bor i kommunal leilighet i Oslo. Tidligere rusmisbruker. Jobben er stengt, er selv i karantene. Lever helt isolert.

Jeg har vært rusfri i tre år og jobber fem dager i uken på et tiltak. Der treffer jeg folk og har fått et slags liv. Nå er alt snudd opp ned.

Før påske skulle jeg legges inn på en psykiatrisk avdeling. Men der var det oppdaget smitte, og jeg ble sendt rett hjem i karantene.

Fastlegen min er i karantene, psykologen er syk, og jeg har ingen nær familie igjen etter at broren min tok livet sitt. Jeg treffer ingen. En venninne satte noe brød utenfor døren min. I morgen kommer Frelsesarmeen med mat.

Å ikke være sammen med noen er veldig tungt. Aller mest savner jeg familie, å ha noen helt nære. Jeg sliter med søvnen og får masse tanker om livet. Hvor lenge skal dette vare, hvor lenge vil jeg holde ut?

Jeg har vært deprimert før, og kjenner at depresjonen begynner på nytt nå. Fordi jeg har vært så aktiv og gått på jobb har jeg vært ute av det. Men nå er jobben stengt. Det jeg ønsker meg aller mest, er å kunne gå dit igjen og treffe folk.

Jeg skjønner faktisk ikke hvordan jeg skal overleve. Jeg er undervektig, har kols og er i risikogruppen. Folk råder meg til å ikke se for mye nyheter og bli skremt. Men det er ikke korona jeg er redd for. Jeg er redd for at jeg ikke skal holde ut.

Anne ønsker å være anonym av hensyn til en slektning.

Les hele saken med abonnement