Kristin Oudmayer: Absolutt alle barn kan ende opp som mobbere
Da Kristin Oudmayer oppdaget at datteren ble mobbet, ble hun rasende. Det er mange mobbeofre glade for.
Hun glemmer det aldri.
Kristin Oudmayer er 11 år. Det er familiefest hjemme hos besteforeldrene. Barna er samlet foran TV’n i første etasje, de voksne prater i kjellerstuen. I trappen, på vei opp til de andre barna, hører lille Kristin plutselig sitt eget navn bli nevnt:
— Nei, Kristin blir det aldri noe av, med de problemene hun har.
Jenta med det store bustete håret stivner. Stemmen tilhører en inngiftet tante.
Før hadde hun bare hørt de vonde ordene fra andre barn. Nå kom de fra en voksen som hun kjenner og er glad i. Da må det jo være sant, tenker hun, før hun går opp trappen og blir sittende helt stille sammen med de andre barna.
Der og da tar elleveåringen et valg for resten av livet.
Den vanskeligste talen
31 år senere sitter Kristin Oudmayer i en svart sofa i sin egen stue i Asker og stryker en sofapute av pels. Unicefs mobbeekspert har lagt bak seg noen usedvanlig intense dager i kjølvannet av det tragiske dødsfallet til 13-åringen fra Bærum.
- Trenger du en oppsummering av saken om 13-åringen? Her er det vi vet.
Hun har vært kontinuerlig i mediene, blant annet i diskusjon med Torbjørn Røe Isaksen i Dagsnytt 18 og på direkten i Debatten på NRK (der hun konsekvent ble kalt Oudemajor).
Hun har fått mye kjeft for sitt klare standpunkt om at ingen barn, heller ikke de som mobbes, skal måtte bytte skole.
Men sin desidert vanskeligste opptreden noensinne gjorde hun onsdag i forrige uke. To dager tidligere var det blitt kjent at 13-åringen skulle ha blitt mobbet på to lokale skoler, og dette skal ha bidratt til at hun utviklet spisevegring. Umiddelbart startet rykteflommen og hetsen mot de angivelige mobberne. Trykk-kokeren boblet.
På radioen gikk Oudmayer ut og advarte kraftig mot å drive heksejakt på barn og tillegge dem ansvaret for dødsfallet.
Nå var hele lokalsamfunnet invitert til møte i Lommedalen kirke. Kristin Oudmayer var invitert for å snakke.
— Det var en enorm tillitserklæring. Men også veldig skummelt, fordi jeg måtte prøve å være både trøstende og samlende. Ikke såre noen, sier hun.
Tilsynelatende ble ingen såret. Stemningen blant bevegede foreldre var rolig. Mange hoder nikket da hun formidlet budskapet om at voksne må besinne seg og prøve å stå samlet. Ellers kan hele lokalmiljøet gå i oppløsning.
Etterpå snek hun seg ut og dro hjem uten å åpne mailboksen.
De flinke mobberne
Men både mailboksen og andre kanaler har uansett vært inntatt av sinte mennesker, som ikke begriper hvorfor hun ikke vil flytte mobberne eller stille dem til ansvar.
- Oudmayer fikk mye kjeft — men også støtte. For eksempel fra Aftenpostens Per Anders Madsen.
Hun stryker pelsputen litt ekstra og prøver å forklare.
— Vi mener jo ikke at barn ikke skal ta ansvar for sine handlinger. De har ikke vondt av å kjenne på at de har bidratt til at andre lider og tenke over hva de har gjort. Men vi må snakke når situasjonen oppstår, ikke lenge etterpå, når saken har endt i et dødsfall. Og uansett skal ingen barn måtte flytte for å løse problemet. Barn må få være barn, uansett hvilken rolle de har hatt. De kan ikke lastes for systemfeil, sier hun.
- Men systemfeil er en ting. Hva er det som får barn til å være så slemme mot hverandre?
Oudmayer løfter blikket mot stuetaket. Trekker pusten. Og starter et lite foredrag om alt som kan utløse mobbing: Misunnelse og ønsket om å ramme en som er flink eller har noe du selv mangler. Kulturen i en klasse kan være røff og preget av ironi og utdriting – og bli for drøy for noen. Og gjennomgående: Behovet for å fremheve seg selv.
- Hvem blir mobbere?
— Ikke de vi voksne ofte tenker oss, de typiske urokråkene og bøllene. Disse kan selvsagt også mobbe, men ofte ser vi ressurssterke barn med en sterk posisjon. Barn som spiller aktivt på å fremstå som sympatiske og tilforlaterlige med voksne til stede. Uten voksne viser de helt andre sider, forklarer hun.
- Det er vel ikke lett å innrømme for ressurssterke foreldre?
Hun nikker.
— Når jeg er rundt på skoler har jeg truffet mange foreldre som nekter for at deres barn kan ha vært involvert. Jeg pleier å si at absolutt alle foreldre bør forberede seg på telefonen der de får høre at det gjelder deres barn. Det kan nemlig skje uansett hva slags oppdragelse du har gitt dem.
- Hvorfor behøver populære barn å plage andre?
— De kan ha dårlig selvfølelse og trenger bekreftelse på sin verdi og posisjon. De styrker selvfølelsen ved at andre ser dem som kule og tøffe, og at de har makt til å definere hvem som er innenfor og utenfor. Det er en trygg rolle som gir dem næring til å fortsette. Mobbing kan også være drevet av redsel for å bli den neste som blir plaget.
Annerledesbarnet
Så avanserte motiver hadde trolig ikke førsteklassingene på Tranby utenfor Drammen som fikk en ny jente i klassen tidlig i skoleåret 1980. Jenta med det ravnsvarte bustehåret hadde levd sine første år i en slags bohemfamilie på Grünerløkka.
Mye var fint. Men den lille jenta været også skumle hemmelige ting som aldri ble snakket om: Faren var psykisk syk og hadde rusproblemer.
Hun hadde akkurat rukket å starte på Grünerløkka skole og finne ut at skole var kjempegøy da moren forlot faren og flyttet på landet med datteren.
Med sin firkantede, mørkegrønne nylonransel, lappete bukser, utstående tenner og store hår fikk hun umiddelbart merke at hun var annerledes. I timene skjønte hun like raskt at det ikke var populært å stille for mange spørsmål, rekke opp hånden for å bli hørt eller ligge foran faglig. Latter, høylytte sukk og himlende øyne ble den normale responsen i klasserommet – også fra læreren.Hun begynte å føle seg brysom og stygg. Skammet seg over utseendet og klærne sine. Sluttet å smile. Og tenkte at hun var en ingen kunne like.
— Jeg ble veldig usikker på meg selv og turte sjelden spørre om noen ville leke med meg. Det ble vanskelig å stole på andre.
Hun ser mot taket igjen.
— Alt dette jeg har kjent igjen hos så mange andre som er blitt mobbet. Som sitter så dypt.
Nesten verst var det da noen barn som bodde langt unna spurte om det var hun som var Tranbyheksa.
— Erkjennelsen av at fremmede snakket om meg var sjokkerende. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt.
Et løfte for livet
Slik var livet hennes da hun fire år senere sto i trappen på festen hos besteforeldrene og overhørte tantens spådom om at hun aldri ville bli til noe. Moren hadde alltid sagt at hun kunne bli hva hun ville, og akkurat det trodde hun på.
Nå fikk hun kjenne hvor lett ord river ned.
Forvirret og såret satt hun taus sammen med de andre barna. Så ga hun seg selv et løfte:
"Hun skal aldri få rett. Det skal ikke skje. Jeg skal klare meg!"
— Som voksen har jeg tenkt at jeg kanskje gjorde det for ikke å skuffe moren min. Men det ble faktisk et livsvalg for meg. Jeg har tenkt på det mange ganger når livet har vært tøft.
Historien gjentar seg
Men lenge ble livet stadig mindre tøft. Hun begynte på ungdomsskolen. Fikk nye lærere og venner, og til og med spesialundervisning i norsk fordi hun var så flink.
Hun giftet seg, fikk hus og barn, studerte pedagogikk og begynte å jobbe i psykiatrien med ansvar for barn som var pårørende til psykisk syke. Hun sørget for at de fikk kunnskapen og tryggheten hun selv aldri opplevde da hennes far var syk.
Mobbing var ikke et tema hun var spesielt opptatt av.
Helt til dagen da hun kjørte datteren Henriette i bursdag og syvåringen fortalte at hun gruet seg. Etter litt lirking kom en lang og detaljert historie om utestenging og til dels grov mobbing på skolen.
— Og dette hadde hun båret på alene, uten at vi merket noe. Da hun fortalte hvorfor, var det som å få en kniv i hjertet, minnes moren.
Datteren ville ikke at moren skulle bli lei seg eller se på henne som mislykket.
— Syv år gammel hadde hun kjent på forventningspresset om å ha venner, være populær og fikse alt. Virkelig en tankevekker for alle oss foreldre som soler oss i glansen av vellykkede barn.
Mindre tankevekkende er det ikke at syvåringen, Henriette Oudmayer Simensen nå er blitt 15 og denne uken debuterte som en av syv jenter i TV2-dokumentaren Sykt Perfekt. Et program moren på det varmeste anbefaler foreldre å se sammen med ungdommene sine. Og snakke om hvordan de egentlig har det.
Verdens sinteste mamma
Da hun i sin tid kontaktet datterens skole, erfarte hun at det var svært vanskelig å bli trodd og enda mer krevende å bli enige om hva som måtte gjøres. Først da nye lærere overtok, opplevde familien at situasjonen snudde.
I mellomtiden hadde Kristin Oudmayer blitt verdens sinteste mamma. I sin desperasjon leste hun alt hun kom over om mobbing og konstaterte at det var svært lite konkret hjelp å få.
— I et øyeblikk av overmot skrev jeg på Twitter at jeg hadde en genial bokidé og etterlyste kontakt med et forlag, ler hun.
Fem dager senere hadde hun signert kontrakt med Humanist forlag.
Ideen var å få frem stemmer som kunne fortelle om mobbing i eget liv. Invitasjonen gikk åpent ut på Facebook, Twitter og Oudmayers blogg. Og de vonde historiene veltet inn fra mobbeofre og mobbere fra 16 til 66 år.66 åringen, en kvinne, hadde aldri fortalt mannen sin at hun ble mobbet som ung. Hun skammet seg stadig.
— Det sier noe om stigmaet som fortsatt er knyttet til mobbing i samfunnet vårt, konstaterer forfatteren.
Men ikke meg!
I leiligheten i Asker ringer det på døren. Det er katten Smiley som vil inn fra snøværet og har fått hjelp av en snill nabo.
I sofaen blir pute byttet ut med katt, mens matmor rekapitulerer hvordan bokutgivelsen har endret livet hennes. Først ble hun bedt om å holde foredrag, så hanket Unicef henne inn og tilbød etter hvert fast jobb som fagansvarlig. I 2014 ga hun ut en ny bok med praktiske råd rundt mobbing, før sommeren kommer en mobbebok for ungdom.
Hun er en gjenganger i mediene og har forlengst mistet oversikt over antall foredrag eller hvor mange fortvilte foreldre hun har snakket med.
Men hun husker svært godt dagen på kontoret i fjor da hun nettopp hadde takket ja til et foredrag og lest en mail fra en desperat mor.Uten forvarsel måtte hun kaste opp. Fikk akutt hodepine. Og klarte ikke slutte å gråte.
Den kvelden skrev hun et langt brev til fastlegen. Hun syntes det var for flaut å fortelle ansikt til ansikt at hun ikke klarte mer.
Hun kunne holdt foredrag om de klassiske signalene hun hadde valgt å overse: Dårlig søvn. Stadig kortere lunte. Følelsen av at alt ble uoverkommelig. Forkjølelsen som aldri slapp.
Mannen hennes hadde sagt hun måtte roe ned. Men snart var det ferie. Snart vil det bli roligere, først bare …
— Etter mange år i psykiatrien kan jeg jo alt dette. Jeg ville bare ikke at det skulle gjelde meg.
Nederlag å gi opp
Fastlegen ga klar beskjed: Nå er det nok. Det var både skummelt og godt å overlate styringen til en annen. Samtidig skammet hun seg.
- Hvorfor? Vi kan jo få inntrykk av at å ha ”møtt veggen” nesten er noe du bør ha på cv’en?
Hun gransker taket.
— Jeg følte det var et nederlag å ikke kunne leve opp til bildet av min egen enorme kapasitet.
Kort nøling.
— Også møtte jeg mine egne fordommer. Vi hører jo om at alle er så utrolig slitne hele tiden. Jeg har vært bekymret over utviklingen der folk bare gir opp og ikke orker mer. Det var tøft for meg å innse at jeg faktisk ikke kunne mer.
- Du hadde jo til og med lovet deg selv å aldri gi opp?
Hun nikker langsomt.
— Ja … Men også løfter kan bli tolket for bokstavelig.
Hun brukte lang tid på å komme seg. I tillegg til jevnlig kontakt med fastlegen, tok hun et kurs i stressmestring hos en psykolog.
Før jul valgte hun etter nøye overveielse å fortelle hva som hadde hendt på Facebook. Den gamle dronningen av Facebook og Twitter deler nemlig stadig mindre av privatlivet på sosiale medier.
— Responsen og gjenkjennelsen fra kjente, ukjente og kjendiser var enorm. Det er tydeligvis stadig behov for å sette ord på dette. Ikke minst fortelle at det er hjelp å få.
Når alt revner
Selv har hun begynt å takke nei til både foredrag og mediehenvendelser som blir for krevende, og oppdaget at ingen forventer noen detaljert begrunnelse.
Men to foredrag på Vestvågøy i Lofoten før jul, hadde hun med glede takket ja til.
Alt var klappet og klart da hun på hotellrommet hørte den umiskjennelige lyden av spjærende tekstiler og kunne konstatere at buksebaken var revnet. Hun hadde ingen i reserve.
På scenen i den gedigne hallen der hun skulle snakke, innså hun at kroppsspråket hennes ikke var forenlig med å stå fastlimt på scenen.
Hun åpnet foredraget med å si at hun ville bekjenne noe som nettopp hadde skjedd. Så snudde hun baken til publikum.
Stemningen ble usedvanlig god, og i pausen sto folk i kø for å tilby seg å lappe buksen eller låne henne en ny.
Etter forestillingen ble hun med en dame som hadde sybutikk og fikk profesjonell reparasjon.
— Det kan vel bare bli en konklusjon på dette, ler hun.
— Vær åpen!
