A-magasinet

Frank Kjosås: - Jeg har en hang til det mørke og mystiske.

Det tvetydige blikket hans får regissører til å smelte.

  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen

— Du skal spille Sweeney Todd, en barberer som skjærer halsen av kundene sine og lager pai av dem. Skal dere gjøre mord morsomt?

— Det blir forhåpentlig morsomt der det skal være morsomt. Vi bruker skygge- og dukketeater til å antyde drapene, så kan hvert et sykt sinn i salen lage bildene selv. Skyggene skal også vise forløpet til hvorfor Sweeney har vanvittige hevntanker. Han vet at kona ble gjengvoldtatt av en gjeng aristokrater, han tror hun er død, og han har bare forakt igjen for menneskene i London. «Det er en pøl her på Jorden, den er full av dritt, og verdens verste avskum søker hit», synger han. Nå forsker vi på tvilen han har før og etter drapene. Det er interessant.

- Du får stadig større og mørkere roller. Tidligere spilte du smågutter, homofile eller prostituerte?

— Du tenker nok spesielt på et par profilerte roller, men man skjønner hvordan jeg er blitt karakterisert. Ung, pen og barneprostituert.

- Hvor henter du mørket fra?

— Jeg tror det finnes i alle roller, hvis ikke er den kjedelig. Jeg må finne et mørke, en hemmelighet eller en mystikk, og jeg tror jeg har en hang til det mørke og mystiske.

- Hvorfor?

— Jeg er så opptatt av å være lys i mitt eget liv. Jeg liker å ha det godt rundt meg. Komfortabelt. Det er rett og slett gøyere å være glad enn mørk. Men på scenen er det deilig å ta ut det mørke og desperate. Alt som ikke har plass i mitt eget liv.

- Dine karakterer går ofte til det ekstreme. Kunne du tydd til vold under gitte omstendigheter?

— Oi, det tror jeg ikke. Jeg er glad jeg slipper.

- Har du aldri slått noen?

— Nei, jeg prøvde en gang på ungdomsskolen, og det gikk dårlig. Vi ble gode venner. Men jeg er blitt slått ned selv, og jeg vet at det er ubehagelig. Jeg liker ikke vold. Kanskje jeg hadde slått hvis jeg hadde vært nødt, men jeg tør ikke svare ja på om jeg noensinne ville brukt vold.

- I Kampen om tungtvannet spiller du Knut Haukelid, som har fått ordre om å senke passasjerfergen «Hydro». Har du reflektert over om det var en riktig handling?

— Det har jeg tenkt mye på, og mange har spurt: Hva syntes Knut om dette? Men det aner jeg ikke. Han har ikke snakket om det. Det som er sikkert, er at han var den med mest soldattrening i gruppen, han var eldst - og at ordren kom fra Winston Churchill. Er du soldat, så følger du ordre. Sønnen til Knut Haukelid sa at farens største kamp var å måtte rettferdiggjøre senkingen av «Hydro». Så til spørsmålet ditt: Det var nok både riktig og ikke riktig. Begge deler på en gang. Så må man velge fordi man er i krig.

- I motsetning til de andre motstandsmennene i TV-serien virker det ikke som om din rollefigur liker seg i krigen?

— Det har å gjøre med hvordan historien går: Jeg skyter meg i foten, får ikke kommandoen over gruppen og blir forbigått av Rønneberg - en jypling på 23 år. Det tror jeg plaget Haukelid.

- Hva tenkte du da du fikk rollen?

— Jeg ble selvfølgelig veldig glad. Regissør Per-Olav Sørensen sa rett ut at de trengte en joker i gruppen, og at jeg er den fødte joker. Etter innspillingen sa han noen ord om oss alle. Om meg sa han: «Frank er den fødte antagonist, han har noe i blikket som gjør at du tenker at det finnes ondskap i ham. Han finner alltid noe i rollene som gjør dem fandenivoldske.»

- Tror du på ondskap?

— Det er bare å se på verden rundt oss. Soldater skal ikke mange hundre meter unna før de glemmer at det er et annet menneske de skyter på. De skyter mot munningsild, ikke mennesker. Jeg tror ikke på ondskap, hvis du skjønner hva jeg mener, men jeg tror at den finnes. Men hvis man begynner å tenke for mye på dette, så blir man bare deprimert.

afp000844219.jpg

— Samtidig med Sweeney Todd har du store roller i Hamlet, Shockheaded Peter og Det merkelege som hende med hunden den natta. Hvordan er det å være Frank når du har så mye å gjøre? - Det er overraskende bra. Jeg har funnet ut at repertoarspilling er noe som passer meg godt. Etter å ha tatt over hovedrollen i Det merkelege som hende med hunden den natta på fire dager, så er jeg blitt nummen når det gjelder frykt for å gå på scenen. Jeg har ikke nerver uansett hvor heftig det er.

- Da det var skoleforestilling i hjembygda Øystese, gjemte du deg bak sceneteppet?

— Sceneskrekken kom på grunn av Bolla Pinnsvin. Låten jeg skulle synge, var for lav for min lyse stemme. Jeg fikk ikke til å synge om Bolla Pinnsvin, jeg har aldri vokst opp med Egner, og jeg syntes det var kjedelig. Dessuten var jeg ikke vant til å stå på scenen. Når du skjønner at forestillingen ikke handler om deg, blir det enklere. Hvis ikke tenker man: Kommer de til å dømme meg? Synes de jeg er stygg? Pen? Alle disse forfengelige tingene. Men teater handler om å fortelle en historie, og ikke om den som står på scenen.

- Hender det fortsatt at du får et Bolla Pinnsvin-øyeblikk, der du bare vil gjemme deg?

— Nei, ikke i profesjonell sammenheng. Men jeg har hatt øyeblikk der jeg var redd for at pub­likum skulle avsløre at en forestilling ikke var ferdig. Det er derfor det er så deilig at teater er forgjengelig. Det er der og da, og så skal det forsvinne. Teateret får bare evig liv fordi noen husker det de har sett. Bolla Pinnsvin-situasjonene er blitt til kampøyeblikk for meg. Première blir det uansett, og du må enten kjempe for det du elsker, eller det andre kommer til å hate.

- Det må være en fysisk utfordring å spille tre timer musikal?

— Ja, det koster masse. Jeg er tenor, men her skal jeg synge bass, så jeg må legge stemmen ned. I tillegg må jeg ha god kondis, for jeg skal løpe opp og ned et ni meter høyt tårn. Derfor trener jeg en time hver dag. Men vi har også det psykiske aspektet ved Sweeney Todd . Nå jobber vi med å finne stedene der de moralske dilemmaene kicker inn og Sweeney bevisst tar vekk sine menneskelige egenskaper.

- Hva gjør du når du har fri?

— Jeg prøver å få hodet vekk fra teater. Lese bøker, se filmer og spille dataspill. Akkurat nå leser jeg Odysseen og Trass alt , den store historieboken om Det Norske Teatret. Og så må jeg holde varm teksten til Det merkelege som hende med hunden den natta .

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!