Kompromissekonkurransen
Sterke meninger er til for å slipes i stykker.
Kompromiss. Se nøye på ordet. Lytt til det. Kompromiss .
Du har sett og hørt det håpløst mange ganger i det siste, det er lov å være lei. Men har du sett og hørt ordentlig på det? Smakt på det, sagt ordet høyt til deg selv?
Er kompromiss et gladord, et honnørord; Eller smaker det mer av dvaskhet, blodfattigdom, unnfallenhet, prinsippløshet, tilbaketog?
Drøftelsen bør begynne på et konferansehotell i Buskerud.
I glasshus
Det var en historisk aften. Gårdsplassen på Sundvolden Hotell var lyssatt i blått. Cateringtjenestene var av det utsøkte slaget. Pressens representanter, selv de mest alminnelige blant bladfyker, fikk de lekreste tapasprodukter stukket opp i hendene mens vi spent tittet inn på politikere fra to blå partier som minglet i all vennskapelighet bak noen lydtette glassvegger i hotellets konferanseavdeling. Som om de aldri før skulle ha mislikt eller mistrodd hverandre.
Det var akvariumsjournalistikk. Vi kunne se, men ikke høre, langt mindre røre. Men snart kom de ut. Erna Solberg, påtroppende statsminister, og Siv Jensen, påtroppende statsråd, forsøkte som best de kunne å brøyte seg gjennom journalistflokken mens de besvarte spørsmål som det ikke kunne ventes med i de fire minuttene til pressekonferansen skulle begynne.
Lang reise fra Saga
Det sterkt historiske i dette opptrinnet var naturligvis ikke at Høyre skulle styre Norge igjen. Partiet har gjort det en haug med ganger før. Det nye var at Fremskrittspartiet skulle slippe til i regjering for aller første gang. 40 år etter at Anders Lange innkalte til folkemøte på Saga kino for å stifte Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, falt det på Siv Jensen, «stolt og veldig ydmyk», å ta det forlengst omdøpte partiet inn i regjeringskontorene.
— Vi vet hvor vi kommer fra, og hvor vi skal, forklarte hun.
Så satt vi der og leste i dokumentet på 75 sider. Fullt av kulepunkter. Regjeringen vil legge til rette for. Utrede. Gjennomgå. Evaluere. Styrke. Sikre. Videreføre. Sette ned et utvalg. Legge frem en sak.
Noen var raske til å telle de hyppigst brukte ordene i dokumentet. 163 ganger «styrke», 24 ganger «satse», 90 ganger «øke», 10 ganger «løfte», 0 ganger «kutte».— Vi skal være ærlige, forklarte Jensen. Vi er et parti som fikk 16,3 prosent av stemmene ved valget. Vi skal ikke late som om det ikke finnes saker hvor vi ikke har fått gjennomslag.
I Frps valgprogram om bompenger sto dette: «Frp vil nedbetale gjelden til bompengeselskapene og dermed fjerne bomstasjoner på norske veier.»
På Sundvolden ble det slik: «Regjeringen vil redusere bompengeandelen i nye prosjekter. Reduksjonen omfatter i hovedsak ikke bypakker og fergeavløsningsprosjekter.»
Høyres helt sentrale valgkampløfte om fritt behandlingsvalg mellom private og offentlige sykehus var eltet ned til dette, takket være dagene med sentrumspartiene i Nydalen:
«Regjeringen vil innføre fritt behandlingsvalg. Ordningen innføres først for rus og helsevern og evalueres, jf. samarbeidsavtalen.»
Frps programkrav om «statlig finansieringsansvar for eldreomsorgen» endte på Sundvolden slik:
«Regjeringen vil ta initiativ til en forsøksordning med statlig finansiering for eldreomsorgen, som kommunene kan søke på. Forsøksordningen skal inkludere et begrenset antall kommuner, vare over tid og evalueres.»
Velbrukte metoder
Vi har vært med på dette før, på konferansehoteller i Oslo og omegn. Der utspilles en avgjørende del av den demokratiske prosess. Det begynner med partiprogrammene. Det slutter med kompromissene. Rutinerte sondører og forhandlere vet om minst fire forskjellige veier dit.
Middelvei: Man finner et mellomstandpunkt i en konkret sak. (SVs ønske om å avskaffe fattigdommen ble på Soria Moria i 2005 redusert til å avskaffe fattigdom i ubestemt form, det ble mindre forpliktende slik.)
Hestehandel: Man bytter sak mot sak, taper én mot å vinne en annen. (Sp fikk gjennomslag for å flytte Veterinærhøyskolen til Ås mot å la SV få verne Trillemarka i Buskerud.)
Trenering: Gjennom løfter om utredning, forsøksprosjekter og tilhørende evaluering er det mulig å skyve ødeleggende uenighet frem i tid, kanskje til over neste valg, da ingen lenger vil miste ansikt.
Enighet om uenighet: EU-saken har aldri vært noen stemningsskaper mellom norske partier. Både på Sem i 2001 og på Soria Moria i 2005 og 2009 ble det enighet om å oppløse regjeringen hvis spørsmålet om EU-medlemskap skulle bli satt på spissen.
Prinsippenes utmarsj
Kompromiss defineres i Store Norske Leksikon som «forlik mellom stridende interesser ved innrømmelser fra begge parter, ofte på bekostning av prinsippene».
Men rent språklig står kompromisset i farlig slektskap med verbet kompromittere , som betyr å stille i dårlig lys, bringe i vanry. Den som har kompromittert seg, har skjemmet seg ut, og egner seg lite til å styre et land, heller ikke som medlem av en koalisjonsregjering.
Så er det da også de prinsippfaste, de som ikke kompromisser, som gjerne blir stående igjen som verdenshistoriens virkelige helter. Winston Churchill kunne ikke love sine landsmenn annet enn blod, svette og tårer gjennom kampen mot nazismen. Kong Haakon VII sa blankt nei til den tyske okkupasjonsmakten som ville ha ham til å abdisere.
I et enestående vanry kom til sammenligning München-forliket fra 1938: Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland ble enige om at Tsjekkoslovakia, som ikke var rådspurt, skulle avstå sudettyske områder til Tyskland. Til gjengjeld stilte Adolf Hitler seg bak en erklæring om at europeiske stormakter ikke skulle føre krig mot hverandre. «Fred i vår tid», erklærte britenes statsminister Neville Chamberlain før helvetet brøt løs. Særlig ære ble heller ikke levnet Stortingets presidentskap som sommeren 1940 forhandlet om en minnelig ordning med okkupasjonsmakten — og som sendte en forespørsel til kong Haakon om å abdisere.
Lærdommen er klar: Kompromisset har sine grenser. Med kjeltringer kompromisser man ikke. Men når noen grunnleggende verdier ligger i bunn, et minstemål av toleranse og respekt for andre mennesker, er det mange som vil hylle kompromisset.
— Kompromiss er en sivilisasjonsgevinst, demokratiets kjerneverdi, erklærer professor Bernt Hagtvet, statsviter og idéhistoriker ved Universitetet i Oslo.
— Totalitære ideologier kan aldri kompromisse. Desto mer en ideologi griper deg i din identitet, desto vanskeligere blir det å kompromisse. Derfor er religioner og altomfattende ideologier så farlige for demokratiet.
- Men kan det ikke bli feigt?
— Kompromiss behøver ikke innebære moralsk tap eller ydmykelse. Man kan kompromisse uten å ydmykes. Det store norske kompromiss er 1950-tallets adjø til ideologiene - høyresidens aksept av velferdsstaten, venstresidens aksept av kapitalen, sier Hagtvet.
Thorvalds yndlingsord
Far og sønn Stoltenberg, Thorvald og Jens, , gjorde seg til kompromissets kompromissløse fanebærere da de utga samtalebok under valgkampen i 2009:
— Vi har en tendens til å undervurdere betydningen av å skape kompromisser. Ofte kommer forhandlerne ut og sier: Vi måtte ta et kompromiss. Som om det var et nederlag. Men vi må øke prestisjen og verdien til kompromisset, både lokalt og globalt. Hvorfor forhandler man? Hvis begge sider lover at de ikke skal fire en tomme, er det en lite farbar vei å gå. I internasjonal sammenheng betyr det krig, sa Thorvald Stoltenberg, gammel fredsmegler fra Balkan.
Hadde Høyre og Fremskrittspartiet stilt med Ibsen-figurene Brand og doktor Stockmann ved forhandlingsbordet på Sundvollen, ville det blitt vanskelig å få til en plattform. Presten Brand avviste alle kompromisser i tilværelsen. Og sannhetssøkeren Stockmann ville ha brakt mindretallsregjeringen ut for store problemer med Stortinget, dersom han skulle ha fått gjennomslag for sitt synspunkt at flertallet aldri har rett.
Til gjengjeld kunne Peer Gynt, med sin evne til å styre utenom bøygen, hatt mye å bidra med. I den lange ingenting-er-klart-før-alt-er-klart-fasen, først med fire partier i Nydalen, deretter med to partier på Sundvollen, var Erna Solberg opptatt av å få frem at sondørene og forhandlerne brukte tid på prosjekter de var enige om, vel så mye som å krangle om de åpenbare uenighetssakene.
Kompromiss om det meste
Så hvor står vi nå? Hva er den aktuelle politiske situasjon i Norge?
Vi har fått den blåeste regjeringen noensinne. Men et annet stikkord, vil mange mene, er kompromisset. En Høyre/Frp-regjering, avrundet og neddempet i formen etter sonderinger mellom de to partiene selv og etter forutgående sonderinger med Venstre og KrF, skal samarbeide med Stortinget der en serie av virkelig brede forlik ligger i bunn: Pensjonsforliket, klimaforliket, rovdyrforliket, barnehageforliket, enighet om handlingsregelen. Det eneste partiet som så lenge sto utenfor mye av dette, er nå blitt regjeringsparti og trygt inne i folden med de andre.
Blir det ikke for mye av det gode? Orker folk å interessere seg for politikk og samfunn hvis alle motsetninger slipes ned til et eneste stort kompromiss? — Kompromisser kan avle politikerforakt hvis de visker ut skillelinjer som folk holder for viktige. Det er ikke lett å vite hvor balansepunktet er, sier professor Hagtvet.
— Økonomi kan man kompromisse om. Men det er grenser for hvilke kompromisser du kan gjøre i saker som berører religion eller symbolsaker som preger personligheten og sitter langt inne i den enkeltes identitet, for eksempel språkspørsmål. Tenk bare på den norske målstriden.
- Hva skal vi si etter Nydalen og Sundvolden? Er kompromisskulturen kommet for langt?
- Frp har den korteste erfaringen med å leve med kompromisser. Vi får rett og slett vente og se, sier Hagtvet.
PS: Egennavnet Erna Stoltenberg dukket opp i en faktaramme i Aftenpostens lørdagsavis. Men det var en regulær trykkfeil, ikke et forsøk på kompromissløsning.
