«Det var første gangen jeg kjente lukten av frykt. Jeg glemmer den aldri»

Filmaktuelle Aksel Hennie takker Magn Muledal og resten av nordsjødykkerne for rikdommen de har vært med på å gi nordmenn.

DYKKERTHRILLER: Aksel Hennie og medspiller Wes Bentley i en dykkerklokke. Filmen Pionér åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund 15. august.
Les også

«En norsk oljehistorievi kan være stolte av»

Filmen Pionér med Aksel Hennie i hovedrollen har première 30. august. Den tar for seg det nors­ke oljeeventyret på 1970-tallet.

Magn Muledal velger seg den arbeidsplassen som ligger i et av verdens mest værharde områder. Han er 25 år gammel og skal jobbe åtte til ni timers skift på bunnen av havet. Han er spent og eventyrlysten der han kikker ut av helikoptervinduet.

Denne junidagen i 1978 er det noe fristende med å jobbe på grensen av hva som teknologisk mulig og medisinsk forsvarlig. Magn vet at det alltid vil være risiko forbundet med dykking. Men livet under vann har noe eget ved seg; måten å tenke på, bevege seg på.

Ennå vet ikke Magn at frykt også har en lukt, at han skal bli sendt ned i dypet for å lete etter omkomne kolleger, og at han nesten vil miste livet fem ganger i løpet av de ti årene han skal jobbe som dykker i Nordsjøen.

Norgespremière

DYKKERDRØMMEN: Magn Muledal på jobb. Han var ferdig utdannet marinedykker som 21-åring, og anleggsdykker fra 1975 til 1978, før han begynte som offshoredykker .

Det er søndag og Aksel Hennie er litt hes i stemmen. Han har en motorsykkelhjelm under armen og hilser blidt på Magn Muledal. De to møtes for å diskutere filmen Pionér, som har première på norske kinoer 30. august. Aksel Hennie spiller hovedrollen i thrilleren, som tar utgangspunkt i det norske oljeeventyret på 1970-tallet. Ifølge regissør Erik Skjoldbjærg er ikke filmen ment som et talerør for nordsjødykkerne eller dykkersaken. Magn har sett filmen kvelden i forveien. Den litt beskjedne dykkeren fra Førde har også fortalt tenåringene i familien hvem det er han skal møte denne søndagen. Aksel bruker dykketekniske begreper og forteller med stor iver om hvordan de har prøvd å gjenskape hverdagen til dykkerne i filmen.– Den største dykkescenen deres var veldig fin, sier Magn.

– Jeg var rett tilbake på jobb! Jeg satt liksom og vred meg i setet og kjente halsen snøre seg litt sammen. Jeg var med dere under vann der …

Aksel har pratet med mange dykkere i forbindelse med researchen til filmen.

– Historien om oljen vår ligger i så nær fortid, likevel kunne jeg altfor lite om den. Det er givende å gjøre dypdykk i historie som ikke bare er tall og harde fakta. Rent bortsett fra at dykkerne var med på å forme og forandre fremtiden vår, var de helt «vanlige gutter». Miljøet var ganske macho og «rampete» til tider. Det kan jeg kjenne meg litt igjen i, sier Aksel og flirer.

Kvelden i forveien har Aksel lagt ut et bilde på Twitter som viser at han har brutt seg inn på Frognerbadet og hoppet fra ti-meteren. Kanskje er han litt rampete. Men på filmsettet er han ekstremt perfeksjonistisk, mener han selv.

– Jeg ville at filmen skulle være realistisk. Det var og er ingen tvil om at disse gutta tok sjanser. Spesielt på de dybdene hvor de opererte. Det var viktig for meg at de som har opplevd nordsjødykkingen, kjenner seg igjen. Helst skulle jeg ha vridd på alle ventiler og knapper i rett rekkefølge hele tiden, men da ville jo filmen vart i fem timer.

Månelanding

Begynnelsen av 80-tallet. Magn bor under trykk i 21 dager, i et dykkerkammer som er plassert over vannoverflaten, på selve dykkerfartøyet. Dykkerdrakten han har på seg, er klumpete, stiv. Gjennom drakten løper tynne, gjennomhullede gummislanger ut til armer og ben. Slangene skal fylle oppvarmet sjøvann ut i drakten for å holde Magn varm når han skal ut i det kalde vannet. Han og dykkerkollegaen skal utføre en jobb som tar flere uker på 110 meters dyp.

MOT DYPET: Dykkerklokken på «Phillips SS» er på vei ned i havet. Den fraktet dykkerne ned til arbeidsstedet og opp igjen til overflaten.

De to karene krabber inn i dykkerklokken og gjør seg klare til å senkes ned i Nordsjøen. Bunndøren lukkes. – Isolert fra omverdenen, som i en liten sardinboks, tenker Magn.Nå går all kommunikasjon, pustegass og varmtvann via hovedumbilicalen, en slags «navlestreng», til dykkerklokken de to sitter i. Dykkelederen, som sitter tørr og trygg i kontrollrommet, gir beskjed om å starte nedblåsning. Det hveser. Klokken fylles med en komprimert helioxblanding. «Have a seal» ropes det i klokken. Så er klokken tett. Trykket stiger. Det blir ubehagelig varmt i drakten til Magn. Han og kameraten holder seg for nesen. Prøver å blåse ut for å utligne trykket i ørene og bihulene. Så skjer det noe som ikke skal skje. Magn blir kald i hodebunnen og i ansiktet. Atmosfæren i klokken har ikke blandet seg skikkelig, heliumet blir liggende oppunder taket. Magn og kameraten følger trykkøkningen på dybdemåleren; 50 meter, 60 meter, stadig dypere. Fortsatt befinner klokken seg på land, på selve dykkerfartøyet. De to vifter kraftig med hvert sitt håndkle for å få gassen til å blande seg bedre. Det hjelper. En svak risting idet de treffer vannoverflaten. Så senkes klokken ned i sjøen.

Utenfor de små klokkevinduene ser Magn vannet skifte fra blått til lysegrønt. Enda dypere, og vannet blir mørkegrønt. De to dykkerne veksler blikk. Så blir det helt mørkt rundt dem. «All stop» roper en stemme i klokken. De er fremme på 100 meters dybde, og døren under dem åpnes med et lite slurp. Sakte lar han seg gli ned gjennom vannspeilet i den lille åpningen i bunnen av klokken. Han stopper noen sekunder på vekten, som henger fast under klokken. Orienterer seg. Skimter arbeidsstedet sitt i det spinkle lyset fra klokken.

Magn sjekker at pusteventilen er ok og at varmtvannskoblingen til drakten sitter som den skal. – Ikke akkurat badetemperatur, tenker han idet han slipper seg ut fra klokken og ned til bunnen av Nordsjøen. Vannet rundt ham holder mellom tre og fire grader. Gassen han puster inn, består av en blanding av helium og oksygen. Helium leder varme fortere ut av kroppen enn vanlig luft, kroppen blir raskt ganske frossen. Føttene hans treffer havbunnen. Slam hvirvler opp rundt ham, en sky av grå røyk. – Jeg kunne like gjerne landet på månen, tenker Magn.

På bunnen av havet

Livet under vann skildres i flere bøker, blant annet i Nordsjødykkerne. Her forteller Karl Jørgensen om hvordan han fisket i en pause i arbeidet med en rørledning. Vannfølelsen var ifølge ham helt fantastisk, dykkerne kunne miste sikten helt på grunn av all fisken.

– På klare dager kunne man få noen utrolige naturopplevelser, forteller Magn. – Men store deler av tiden var det dårlig sikt, noen ganger ingen.

– Arbeidsmiljøet var ganske spesielt. Jeg var blant annet med på dykk til 360 meters dyp. Da føles det som om du drar en våt klut opp og ned gjennom halsen når du puster. Det gjør at man ofte balanserer helt på grensen til panikk.

IKKE BARE DYKKING: Nordsjødykkerne måtte også kunne bruke sveiseutstyr og utføre reparasjoner under vann.Her en dykker som bruker en såkalt CP-reader for å sjekke at alt er som det skal.

Dykkerne måtte også kunne bruke sveiseutstyr, skjærebrenner og annet verktøy. Arbeidsoppgavene varierte fra inspeksjoner til reparasjoner. Etter endt økt klatret de slitne og dehydrerte inn i dykkerklokken. Da ventet tre til fire døgn i dekompresjon, i samme trykkammer som de bodde i, før de igjen gikk tilbake i dykkerklokken og ble senket ned. Denne måten å dykke på kalles metningsdykk, og ble introdusert på Ekofisk allerede i 1970.

Hvem var de?

Dette spørsmålet har Aksel Hennie forsøkt å finne ut av under forberedelsene til filmen.

– Hva var det som gjorde at disse gutta var villige til å presse grenser som de fleste av oss vil oppleve som absurd drøye? Jeg tror personlig at svaret ligger i et usynlig press, en ganske tøff machokultur.

– Usynlig press?

– Alle menn som har sittet i en badstue med andre menn forstår hva jeg snakker om. Ingen vil være førstemann til å trekke seg, ingen vil være den som «feiger ut». Det handler om konkurranseinstinkt, selvfølelse, stolthet.

Ifølge forfatterne av boken Nordsjødykkerne, Helge Ryggvik og Kristin Øye Gjerde, hadde nordmennene som fikk seg jobb på de første leteriggene, likhetstrekk med anleggsarbeidere. I tillegg til en brennende interesse for dykking hadde mange også bakgrunn som marinedykkere fra Forsvaret. Her var nåløyet trangt, og de som kom igjennom, var topptrent og toppmotiverte. Denne utdannelsen svarte likevel ikke til utfordringene i Nordsjøen.

Aksel lener seg forover mot Magn, ivrig. Han har en revolveraktig stil når han stiller spørsmål:

– Alle jeg har snakket med, forteller at dere ble behandlet som rockestjerner på byen i Stavanger? Hvordan var den følelsen?

Magn drar på det.

– Rockestjerner og rockestjerner …

Aksel gir seg ikke, flirer.

– Kom igjen’a! Dere tjente jo kanskje tre ganger så mye som alle andre på den tida, og gjorde noe nesten ingen andre gjorde. Dere må ha dratt damer som bare det.

Magn humrer.

– Jo da, det var ålreit på byen. Det er sant det, det var litt stas. Du vet, det var ekstra deilig å ha fri etter lange skift.

Dykkerhverdagen

TRANGT OM PLASSEN: Dykkerne bodde i metningskammer før og etter selve dykket. Her spiste de, sov, og hadde fritiden sin. Hver gang de kom opp etter et dykk, ventet dekompresjon.

Livet i dekks-kammeret var trangt. Køyeplass for fire til seks, og nesten ingenting mer. Her sov og spiste de, og her tilbrakte de fritiden. Mat og drikke ble servert gjennom sluser i kammerveggen. Klær og utstyr ble sluset ut, vasket og kom rent inn igjen. Ryggvik og Gjerde beskriver dykkerhverdagen som den tidens «Big Brother». Dykkerne levde i en isolert verden, men var likevel under konstant videoovervåking fra kontrollrommet – selv på toalettet. De kunne høre på musikk og radio, lese ukeblader og spille kort. Men omgangskameratene var alltid de samme. Og forholdene tøffere enn for nåtidens realitydeltagere. Pustegassen og det høye trykket forvrengte stemmene deres. Lydbåndene høres underlige ut, som en gjeng rasende Donald Duck’er. Trykkamrene var dessuten varme. Temperaturen holdt ofte rundt 29 grader, og bakterier trivdes godt i all fuktigheten. Dykkerne var plaget av ørebetennelse og fotsopp når de var i metning, det vil si i trykkamrene. Noen ganger ble det så ille at dykkene måtte avbrytes. Kamrene måtte vaskes ned minst én gang i uken. Lengden på dykkene varierte, men vanligvis varte de mellom 21 og 30 dager. Time etter time, dag etter dag, uke etter uke. Grensen for hvor dypt og hvor lenge dykkerne kunne arbeide i vannet, ble stadig tøyd, med oljeselskapene og de internasjonale dykkerselskapene som pådrivere. Oljeprisene var stigende. Det samme var etterspørselen etter oljeleveranser fra politisk stabile områder. Det hastet med å få opp oljen. Mangel på regulering av dykkingen og tydelige dykkerforskrifter gjorde ikke arbeidshverdagen tryggere. Først den 1. juli i 1978 kunne dykkerne forholde seg til et «midlertidig regelverk». Da hadde det gått 12 år siden dykkingen startet, og 11 år siden den første alvorlige ulykken.

Likevel fikk selskapene nesten systematisk unntak fra reglene. Dessuten var ikke arbeidsmiljøloven gjort gjeldende på dette tidspunktet, noe som også var med på å undergrave regelverket.

– Vi hadde trua på at det skulle bli bedre da Oljedirektoratets dykkeavdeling overtok tilsynsmyndighet fra Arbeidstilsynet i -78. Det ble det etter vår mening ikke, sier Magn. – De skrøt av et godt norsk regelverk, som de samtidig ga dispensasjoner fra over en lav sko.

I begynnelsen jobbet mange på uklare arbeidsavtaler, gjerne på kortere kontrakter for utenlandske selskaper. Sa du ikke ja, var sjansen for å bli ringt opp neste gang dårligere. Den første fagforeningen kom i 1977.

TUNGT UTSTYR: Magn Muledal i arbeid under vann på en såkalt «raiser».

— Alle som driver med dykking, vet at det innebærer en viss risiko. Mange av oss hadde bakgrunn fra Dykker- og froskemannskolen i Marinen. Annen opplæring fantes ikke. Det er klart vi visste at det vi gjorde, var farlig. Mange ting kan gå galt under vann. Blir dette mitt siste dykk? Tanken var der flere ganger. Men den ristet du fort av deg. Det måtte du bare. Det vi ikke visste om, var langtidsskadene, forteller Magn. – Hva var det som gjorde at du var villig til å ta så store sjanser?

– Jeg var fascinert av dykking. Jeg var ung og «udødelig» og følte at jeg hadde kontroll. Dykking handler om tillit. Og så er det klart, det var fristende med forholdsvis gode lønninger.

– Må man ikke regne med at det koster å være blant de første på sitt felt?

– Jo, men det gjorde vi. Til en viss grad. Problemer som kunne oppstå der og da, arbeidsforhold og risikoen involvert ved hvert enkelt dykk, tok vi selvstendige vurderinger rundt. Vi var der frivillig. Men visste ikke at mange av oss skulle slite så mye i ettertid som det vi har gjort.

– Dere jobbet under ganske tøffe forhold. Tanken på at dette ikke kan være bra for helsen, må ha streifet deg?

– Så klart. Etter uker i metning med mye oksygen svei det i lungene. Men vi var stolte av den jobben vi gjorde også. Det var etterspørsel etter dykkere, og få som kunne utføre den jobben vi gjorde. Jeg hadde jobbet målrettet for å få den posisjonen jeg hadde.

I pionértiden forholdt de fleste selskapene seg til dykketabeller basert på forskning fra den amerikanske marinen. Dykketabellene skulle sikre at dykkerne unngikk dykkersyke, såkalt bends, eller trykkfallssyke. Problemet var bare at de amerikanske tabellene var utarbeidet med tanke på dykkingen som en transportetappe i en krisesituasjon. Ikke for skiftarbeid over flere timer. De var også utarbeidet med tanke på hva som var mulig å overleve i en akutt evakueringssituasjon, ikke nødvendigvis med tanke på hva som var helseskadelig på sikt. Forfatterne Kristin Øye Gjerde og Helge Ryggvik peker på at flere internasjonale selskaper ofte konkurrerte om å presse tabellene ytterligere. Og det ga status å slå rekordene. Effektivitet ga penger i kassen.

Magn mener Oljedirektoratets dykkeavdeling satt stille hele 80-tallet. – Det var først utpå 90-tallet, da metningsdykkingen hadde begynt å avta, at dekompresjonstabellene ble standardisert. Altfor sent, sier han.

Lukten av frykt

ORKAN. Bildet av plattformen «Tor» er tatt av Magn Muledal, den natten han og ni andre dykkere var sperret inne i et dykker-kammer mens «Phillips SS» holdt på å kollidere med «Tor». Magn anslår at bølgene var ca. 15 meter høye da bildet ble tatt.

Natt til 25. november 1981. Det er full orkan sør i Nordsjøen da plattformen «Phillips SS» sliter seg fra ankerfestene. Den driver i rask fart mot plattformen «Tor» på Ekofisk. «Tor» er i full produksjon, og om bord på riggene følger vantro mannskap med. Noen frykter et utfall verre enn Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom. Inne i trykkammeret på «Phillips SS» sitter Magn og ni andre. De er til dekompresjon, fortsatt med et trykk som tilsvarer dybden de har arbeidet på. Dersom de tas ut av trykkammeret, vil de dø. Magn og de andre kan føle at riggen krenger, noe man vanligvis aldri merker fra kammeret. En svak uro brer seg. Mistanken blir bekreftet da de ti får beskjed om å bevege seg inn i livbåtkammeret, som er ment for fire personer. Utenfor dekkammeret er det hektisk aktivitet, mannskapet forbereder seg på å dumpe det med dykkerne ut i sjøen. Men kammeret er påmontert ekstrautstyr. Ingen vet om det vil flyte. Innvendig er det i tillegg fylt med fire mann ekstra, med den vekten og det gassforbruket det medfører.

Mannskapet utenfor øker trykket på dykkerne til litt mer enn bunndybde for at de ikke skal drukne dersom de synker. Synker kammeret, vil sjansen likevel være minimal for å bli hentet opp før oksygenet er brukt opp. Flyter det, vil det i verste fall oppføre seg som en vasketrommel i de høye bølgene, med omfattende slagskader på dem som sitter der.

Dette har dykkerne inni kammeret nå gjettet seg til. De kan bare vente og håpe. «Phillips SS» driver stadig nærmere «Tor». Helikoptrene har meldt pass. Kastene blåser med 110 knop i timen, en fart som tilsvarer omkring 200 kilometer i timen. Da morgenen kommer, er de største bølgene over 25 meter høye.

– Det var første gangen jeg kjente lukten av frykt. Jeg glemmer den aldri, sier Magn. Den hadde noe metallisk over seg. Det var en heftig bruk av toalettet. Folk var livredde, og vi var stuet trangt sammen.

Magn peker på at mennesker i en slik situasjon reagerer helt forskjellig.

– Noen får munndiaré og snakker som en foss, andre skal på død og liv endre testamentet sitt, noen blir galgenhumoristiske, og til sist kommer de som resignerer og blir triste og apatiske.

– Hvordan reagerte du selv?

– Jeg var blant dem som ble stille. Jeg husker jeg tenkte: Nå har du havnet på feil sted til feil tid, Magn.

Året før hadde Magn vært en av dykkerne som ble sendt av gårde for å lete etter og hente opp omkomne etter «Alexander L. Kielland»-ulykken.

Minnene sitter friskt i. Dårlig nattlys. Hvordan han skvatt når en tom kjeledress kom flytende. Hvordan båten han var festet til plutselig dro av gårde med ham på slep, i en slange under vann, på ryggen uten sjanse til å snu seg rundt for å se bedre. Tunge gjenstander som suste forbi og sneiet ham.

Nå, knapt halvannet år etter, kan han nesten ikke tro at livet hans igjen er i fare. Profesjonelle kammeroperatører på dekk forsøker å holde motet til dykkerne oppe. Men dykkerne forstår at de utenfor ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem dersom kollisjonen blir et faktum. Slepebåten «Tender Power» forsøker gjentatte ganger å skyte en slepeline om bord på «Phillips SS». Gang på gang blåser den vekk. Avstanden mellom de to plattformene er nå 100 meter. Men den siste linen henger seg i en radioantenne på «Phillips SS». «Tender Power» gir full gass, unngår så vidt flammetårnet, og greier utrolig nok å dra Magn og resten av mannskapet på «Phillips SS» unna. Da er avstanden til «Tor» rundt 70 meter.

Flere slike nesten-ulykker og de generelle arbeidsforholdene har ført til at Magn i dag er ufør. Som 36-åring leverte han fra seg dykkersertifikatet på grunn av kols. I tillegg har han nedsatt hørsel og sliter med dårlig korttidshukommelse.

Desserten

– Mamma og pappa vokste opp i en helt annen økonomisk tid, sier Aksel. Jeg kan spise dessert hver dag, om jeg vil. All den rikdommen som oljen har gitt oss, har forandret en hel generasjons fremtid. Det er ingen tvil om at dere er mye av grunnen til at vi alle har det så godt som vi har det nå. Tenker du noen gang på det? At Norge er et av verdens beste land å leve i på grunn av et arbeid du var med på å utføre?

– Nja. Jeg kan vel ha tenkt det, men jeg greier likevel ikke å se det helt på den måten … Jeg føler ikke at vi har fått noen anerkjennelse for det vi gjorde.

– Men når du ser tilbake på det … Historien viser jo at dere på mange måter var helter?

– I så tilfelle er jeg en helt med kols, nedsatt hørsel og dårlig korttidshukommelse.

– Var det verdt det?

Aksel kaster spørsmålet kjapt ut.

– Ville du gjort det igjen? Hvis du visste om alt som kom etterpå?

Magn tenker seg om.

– Jeg tror … Jeg er stolt av jobben vi gjorde, det er jeg. Men med tanke på hva jeg sitter igjen med, om det var verdt det … Jeg må nok svare nei.