San Bernardino, California.

Nolan Brandy står ved siden av læreren sin og leser i en bok, da Cedric Anderson plutselig braser inn i klasserommet.

Det er 10. april 2017. Norske barn har akkurat begynt på påskeferien, men på North Park Elementary i den søvnige forstaden San Bernardino er det en vanlig skoledag.

Anderson tar frem en revolver, en Smith & Wesson Magnum .357. En kule fra dette kraftfulle våpenet har en hastighet på 381 meter i sekundet, og kan gå tvers gjennom store dyr, som bjørn og hjort, på lang avstand, ifølge våpenorganisasjonen NRA.

53-åringen fyrer av ti skudd. Han lader om underveis.

Læreren, Karen Smith, dytter Nolan og klassekameraten Jonathan Martinez bak seg i et forsøk på å beskytte dem. De to går i en klasse for barn med spesielle behov. Nolan er ni år. Jonathan er åtte.

Men Smiths kropp er ikke nok til å beskytte dem. Kulene pløyer gjennom henne og inn i de små guttene. En av dem treffer Nolan i magen. Den streifer lungene og leveren hans og ødelegger flere ribbein. Jonathan blir truffet i hodet.

Den siste kulen setter Cedric Anderson i seg selv. Både han og Karen Smith, som er hans ekskone, dør i klasserommet, foran øynene på elevene.

Få minutter etterpå har luftambulansen hentet de to guttene. For Jonathan er det for sent. Han dør på vei til sykehuset. Men Nolan kjemper for livet.

Engstelige foreldre som venter på barna siden utenfor en angrepet skole har blitt et velkjent syn på amerikanske TV-skjermer. Dette bildet er fra skytingen ved North Park Elementary i San Bernardino i fjor. Rachel Brandy var blant foreldrene som sto utenfor.
Rick Sforza / TT / NTB scanpix

USAs tapte barn

Jonathan Martinez var født med en genetisk sykdom og hadde gjennomgått en stor hjerteoperasjon. Han døde av skadene han fikk under skoleskytingen i San Bernardino. Jonathan ble åtte år gammel.
AP / NTB scanpix

Det er farlig å være liten i USA.

Amerikanske barn dør mye hyppigere enn sine søstre og brødre i andre vestlige land. Allerede i mors liv er de mindre trygge. Dobbelt så mange amerikanske spedbarn dør i det første leveåret sammenlignet med norske.

Etter hvert som de vokser opp er det ulykker og vold som tar flest barneliv. Skytevåpen og biler er det som oftest dreper. En amerikansk tenåring har for eksempel 82 ganger større risiko for å bli skutt og drept enn barn i andre vestlige land.

USAs manglende evne til å beskytte de minste i samfunnet har kostet hundretusener av barn livet. Det er konklusjonen i en ny forskningsstudie som ble publisert i januar i forskningsjournalen Health Affairs.

Studien vakte oppsikt og ble omtalt i USAs største medier. Forfatterne hadde nemlig regnet ut at 600.000 amerikanske barneliv kunne vært spart siden 1960-tallet, dersom USA hadde hatt samme fokus på barns sikkerhet som de øvrige landene. De hadde sammenlignet USA med 19 andre vestlige land, blant dem Norge.

Forskjellene gjør seg gjeldende allerede fra første levedag:

  • Amerikanske spedbarn har 76 prosent større risiko for å dø enn barn i sammenligningslandene.
  • For amerikanske barn mellom 1 og 19 år er risikoen 57 prosent større.

– USA har gjort en dårligere jobb når det gjelder å beskytte barn fra farer, sier lege Ashish P. Thakrar ved Johns Hopkins Hospital and Health System, en av forfatterne av studien, til A-magasinet.

Av sammenligningslandene er det Sverige som kommer best ut. Thakrar mener den store forskjellen skyldes at USA har vært for lite villig til å investere i forebygging. Han peker også på at det er høyere toleranse for fattigdom, dårlig utdanning og svake velferdsordninger.

– Antall barn som lever i fattigdom i USA har økt kraftig på disse tiårene. Samtidig er skoleresultatene blitt dårligere, og vi har et fragmentert velferdssystem. Det er vanskelig ikke å se sammenhengen mellom dette og hvordan det påvirker familier og spesielt mødre, sier Thakrar.

Den overlevendes byrde

– Jeg sliter med skyldfølelse. Skyldfølelse fordi sønnen min er i live mens noen andre har mistet sitt barn.

Rachel Brandy sitter i stuen sin i San Bernardino, en time øst for Los Angeles, og forteller om den verste dagen i sitt liv. Om hvordan hun ventet utenfor skolen sammen med andre bekymrede foreldre. Om øyeblikket da Nolans navn ble ropt opp i gymsalen, der foreldrene etter hvert ble samlet. Om den blinde frykten som nesten kvalte henne da politiet kjørte henne til sykehuset. Om hvordan hun gjentok for seg selv, om og om igjen, at hun hadde vært en god mor.

Nolan viser Aftenposten arret etter kulen, men han vil ikke se på det selv. Det har han ikke gjort siden han kom ut av sykehuset. Ren flaks gjorde at kulen fra Magnum .357-revolveren ikke gjorde større skade på den lille guttekroppen. Den var borti flere organer, og knakk et par ribbein, men det var ikke nødvendig å operere.
Klaudia Lech

Det er gått ett år siden Cedric Anderson angrep barneskolen. Marineveteranen kom dit for å drepe sin ekskone, så seg selv.

En klukkende melodi flyter inn fra TV-rommet, der Nolan spiller Super Mario. Den ene sofaen er proppfull av kosedyr. De strømmet inn fra hele landet etter at nasjonale TV-kanaler dekket skoleskytingen.

– De fleste var fra folk vi overhodet ikke kjente. Vi fikk hundrevis av kort og hilsener mens Nolan lå på sykehuset, forteller Rachel Brady.

Niåringen tilbrakte en knapp uke på Loma Linda Hospital før han ble skrevet ut. Utrolig nok hadde kulen gått tvers gjennom ham uten på gjøre alvorlig skade. Det er verre med de psykiske påkjenningene. Nolan går fortsatt i terapi. Det gjør også Mr. Biggins, Blue Frosty, Jellybean og de andre kosedyrene.

– Han tar med én av dem hver gang han går til psykologen. Det er kosedyrene som snakker for ham om det vanskelige som skjedde, forklarer moren.

Hver kveld må hun og mannen Leon Brady forsikre sønnen om at alle dørene er låst og at ingen kan komme seg inn. Den grufulle opplevelsen har satt dype spor i gutten, som nå er ti år.

– I fjor ble han invitert på basketballkamp. I pausen skjøt de opp fyrverkeri. Da fikk Nolan panikk. Vi måtte skynde oss å få ham hjem.

Rachel Brandy sto lenge utenfor skolen sammen med de andre foreldrene. – Det var en helt uvirkelig følelse, som om man er utenfor seg selv på et vis, forteller hun.
TT / NTB scanpix

En hjerteløs nasjon

Det er ikke én enkelt årsak til at USA har en mye høyere barnedødelighet enn andre rike land. Det handler om fattigdom, svake tilbud for gravide og spebarnsforeldre, farlige trafikkforhold og utbredt tilgang til våpen. Men det handler også om manglende politisk vilje til å gjøre noe med situasjonen, skriver kommentator David Leonhardt i The New York Times:

«USA er blitt en hjerteløs nasjon når det gjelder barns liv. Vi sørger over dem når de dør. Men det er en tom sorg, for det medfører ikke noe som kan forhindre mer lidelse – inkludert innlysende tiltak som alle andre rike land har gjennomført.»

Massakren ved Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland i Florida i februar, har de siste månedene tvunget USA til å snakke om barns sikkerhet. Elevene har forlangt at deres «rett til å leve» skal komme foran retten til å bære våpen. Det har for første gang åpnet en debatt om hvem som tar ansvar for barns sikkerhet. Det har også lagt sterkt press på politikerne om å handle.

Nolan hadde ikke lyst å gå på skolen den dagen han ble skutt, men moren sendte ham likevel. - Da jeg satt i politibilen på vei til sykehuset, sa jeg til meg selv at jeg har vært en god mor. Jeg gråt hele veien, sier Rachel Brandy.
Klaudia Lech

Men amerikanerne har mye å ta igjen før de kan kvitte seg med statusen som det farligste rike landet å bli født i. Langt flere dør i trafikken i USA, og landet blir stadig verre sammenlignet med andre nasjoner, ifølge trafikkforsker Leonard Evans.

«Trafikkulykker blir ikke sett på som et helseproblem som bør håndteres av offentlige myndigheter. I stedet blir trafikksikkerhet sett på som en irriterende komponent ved transport,» skrev Evans i en artikkel i American Journal of Public Health i 2014.

Til tross for den stygge statistikken har mange delstater i USA fortsatt usedvanlig høy toleranse for promillekjøring og høye fartsgrenser. En av syv amerikanere bruker ikke setebelte. I USA kan dessuten tenåringer kjøre bil fra de er 16.

I Norge har antallet døde barn i trafikken stupt siden 1970-tallet, da opp mot 100 barn omkom hvert år. I 2015 var tallet 3. Norge innførte påbud om sikring av barn i bil i 1988, og i 2006 ble reglene skjerpet ytterligere.

New York Times-kommentator Leonhardt mener de høye ulykkestallene i USA handler om amerikanernes forhold til frihet:

«Den politiske utfordringen med å gjøre noe med disse tingene er at de innskrenker friheten, og vi amerikanere liker frihet. Men for meg er ikke friheten til å drikke tre øl før jeg setter meg bak rattet, verdt mer enn 30 liv om dagen.»

– Colby hadde så mye liv i seg. Han var helt vidåpen for verden, sier moren Tracey Anderson. Colby døde i februar.
Klaudia Lech

Colbys siste biltur

I North Carolina setter Tracey Anderson den blå capsen på hodet til sønnen for siste gang. Han ser ikke lenger ut som Colby. Ansiktet er oppblåst og misfarget. Det hjelper litt å få på ham luen med den lille cowboyen på.

Hun har fått beskjed om ikke å røre hendene hans. De ble knust i ulykken og er satt forsiktig sammen igjen.

Én etter en kommer vennene frem for å ta farvel. En av dem kollapser ved synet av den døde klassekameraten. Han faller gråtende i bakken og blir liggende. Minnestunden varer i over fem timer i det lille kapellet i Randolph County.

– Det var en utrolig sterk og vond og fin opplevelse. Dette er noe som har påvirket hele lokalsamfunnet, sier Tracey Anderson.

Colby Haithcock var 16 år da han døde 12. februar i år. Bilen han satt i kjørte inn i et tre. Både han og føreren var alkoholpåvirket.

A-magasinet er med første gang moren drar for å se stedet der sønnen endte sine dager, fire uker etter den fatale ulykken. Hendelsen får alvorlige etterspill. 16-åringen som kjørte bilen, bestekompisen til Colby, er siktet for uaktsomt drap. Flere andre er i politiets søkelys for å ha skjenket alkohol til mindreårige på festen de to guttene var på, da de la ut på kjøreturen. En av vennene har sluttet å spise og orker ikke gå på skolen.

Fire våte capser henger i buskaset langs den smale veien. Kamerater har hengt dem opp for å markere stedet der GMC Sierra-trucken smalt sidelengs inn i et tre. Tracey Anderson skjelver lett i det iskalde regnet.

– De sier at Colby døde momentant, sier hun, så stille at vinden nesten visker bort ordene.

Tracey Anderson betrakter åstedet der sønnen Colby ble drept i en bilulykke i februar i år. Hjulsporene fra trucken er fortsatt lett synlige. Det er første gang hun er her. - Jeg trenger å se det, sier hun. Ektemannen David Anderson og moren Wanda Thornberg er med.
Klaudia Lech

To generasjoner, to døde sønner

Om noen uker, eller noen måneder, vil brevene begynne å komme. Noen vil takke for at de har fått Colbys hornhinner. Andre vil kanskje takke for huden eller hjerteklaffene. Moren var ikke et øyeblikk i tvil om at legene skulle få høste det de kunne fra sønnens kropp.

Det paradoksale er: Tracey Anderson har vært her før. Broren hennes Shane døde også i en bilulykke. Han var også 16 år gammel da han gikk bort i 1988.

– Noen fikk Shanes hjerte og nyrer. Jeg har fortsatt brevene jeg fikk den gangen, som takket for en ny sjanse til livet. Nå er vi her igjen, sier Wanda Thornberg (68), Traceys mor og Colbys mormor.

Hun finner frem bilder av Colby på mobilen. Forteller hvordan barnebarnet likte å gå på jakt og være ute i skogen. Hvordan han var redd for å skitne til skoene sine og hvordan han elsket alt som hadde dieselmotor.

– Crazy, sier hun og rister på hodet mens tårene triller.

Colby Haithcock ble 16 år. Han hadde nettopp åpnet sin første bankkonto. Der skulle han spare pengene han tjente på ekstrajobben på en gård i nærheten. Klokken 02.15 10 februar i år endte livet hans langs en landevei i Randolph County, North Carolina.
Klaudia Lech

Tracey og mannen hennes, Colbys stefar David Anderson, håper sønnens død skal øke oppmerksomheten rundt promillekjøring. De har satt i gang en kampanje og ønsker å drive informasjonsarbeid på skoler.

På en tur gjennom distriktet dukker det stadig opp kors, blomster og minnesmerker langs veiene. Trafikkdøden tar mange unge liv i USA.

– Det skal mye til å endre på dette. Det handler både om kultur og oppdragelse – at man ser gjennom fingrene med alkoholforbruk og setter et dårlig eksempel ved å kjøre i alkoholpåvirket tilstand selv, sier David Anderson.

Flere farer truer

USA har ikke alltid vært en sinke når det gjelder å beskytte barn. Tidlig på 1960-tallet var det tryggere å vokse opp her enn i andre vestlige land.

Men på slutten av tiåret begynner barnedødeligheten å falle kraftig hos de andre nasjonene, mens USA sakker akterut. Innen 1970-tallet starter er bildet snudd. Trenden forsterker seg de neste tiårene, og USA synker til bunns på de fleste målestokker for barns velvære. I en rapport fra UNICEF om barn i rike land fra 2013 havner for eksempel USA på 25. plass av 29 i kategorien «helse og sikkerhet».

– Alle barn fortjener å leve i trygghet. Men vi ser ut til å være for sneversynte og for lite villig til å endre oss til å gjøre noe med situasjonen vår, sier legen Ashish P. Thakrar.

Nye utfordringer kan gjøre utsiktene enda mørkere. Narkoepidemien som har herjet i USA de siste årene rammer barn ekstra hardt. Mange blir foreldreløse eller vokser opp med narkotikamisbruk i hjemmet. Antall spebarn født med narkotikaabstinens har firedoblet seg de siste 15 årene.

For de aller minste amerikanerne blir situasjonen forverret av økende forskjeller og fattigdom. I dag lever ett av fem barn under fattigdomsgrensen, ifølge National Center for Children in Poverty ved Columbia University.

– USA har mulighet til å forhindre at barn dør, men mislykkes på grunn av et svakt velferdssystem og sosiale forskjeller som påvirker barns og mødres helse, sier Lindsay Stark, som er professor i familiehelse ved senteret, til CNN.

– Så lenge folk har våpen så kommer vi til å oppleve vold. Det er ingen mening i at folk som ikke er politi eller militære skal være væpnet, sier Nolans far Leon Brandy (tv). I bakgrunnen er søstrene Kaitlyn og Sammy. Nolan og moren Rachel i midten.
Klaudia Lech

Ord som kan gi fred

Det tok fire måneder før Nolan Brandy klarte å gå tilbake til skolen. Han satt på fanget til moren hele den første dagen. Den andre dagen gikk det litt bedre. Etter et par uker kunne han være der alene.

Flere av de andre barna har fått senskader av opplevelsen. Fire av elevene returnerte aldri. Foreldrene valgte å skifte skole.

Rachel Brandy har ennå ikke møtt foreldrene til Jonathan Martinez, klassekameraten som døde. Jonathan hadde en sjelden sykdom, og hadde blant annet overlevd en stor hjerteoperasjon.

– Jeg håper jeg får en sjanse til å møte dem en dag. Det blir ikke lett, sier Brandy.

– Men jeg har lyst å holde rundt dem og si noe som kan gi dem fred.

Leon Brandy har ikke vært i terapi siden hendelsen. Han forteller at han bearbeider opplevelsen ved å være enda mer på vakt etter farer.

– Jeg har alltid vært en pessimist. Jeg har alltid vært forberedt på det verste. Hver gang barna mine går ut, kysser jeg dem og tenker at det kan bli siste gang jeg ser dem.

Christina Pletten er Aftenpostens korrespondent i USA. Har du spørsmål, kommentarer eller innspill til tema du gjerne vil lese mer om kan du ta kontakt med henne på Facebook.