Det ringer inn på barneskolen. Allerede virker det som en lyd fra fortiden.

Kirken måtte stenge. I natt drømte prosjektlederen at hun åpnet kirkedørene og slapp de hjemløse inn igjen.

Den faste «ett glass etter jobben før fredagstacoen»-baren er stengt. Det er bare å komme seg hjem.

Korona-dagboken: «Det er tomt her. Ut av ingenting vokser det frem en følelse av savn.»

Vi tok alt for gitt. Så kom en torsdag i mars.

De fleste dager glemmes. De strykes fra minnet med samme letthet som en vindusvisker fjerner regndråper fra et bilvindu. 27. januar 1997? Ingen anelse om hva som skjedde. Den sjette dagen i september for åtte år siden? Ikke peiling.

Men noen få dager står igjen. Kanskje er dette en overdrivelse, men den i utgangspunktet anonyme torsdag 12. mars 2020 føles som en dag hjernen aldri kommer til å sortere bort.