A-magasinet

Denne uken forandret rettssaken seg. «Anders», sa vennene hans som vitnet.

Da vennene kom til retten, fikk massemorderen navnet sitt tilbake. De gjorde gåten enda større.

  • Kjetil Østli

Kapittel 7 av 11: Anders

Denne uken forandret rettssaken seg. Tiltalte fikk navnet sitt tilbake. Anders, sa vennene hans som vitnet.

I seks uker har vi hørt om ridderen, den militante nasjonalisten, om massemorderen som sprengte mennesker slik at foreldre, barn og kjærester måtte hente dem til begravelser i biter, som lurte dem frem på øya, skjøt dem i ryggen og gjennom hendene de beskyttet ansiktene med.

Nå er det er over. Nå er han Anders, slik han var før 22. juli 2011.

Vennene sa «Anders», men så ham aldri i retten

Hvis ingen anker saken, er ondskapen (for oss publikum) tilbakelagt, kanskje for godt. Nå er scenen atter klar for den veltalende unge mannen i de pene dressene som har et budskap å selge. Slik er rettens dramaturgi. Det er urovekkende, men nødvendig. Selv ikke de verste er kun et monster.

Men viktigst: Bruken av fornavn er som en hemmelig dør inn til sinnet hans. Kan vennene kaste lys over noe? Kan de røpe «hvorfor»?

Vennene sa «Anders», men så ham aldri i retten. Tiltalte måtte sitte på bakrommet. De ville ikke være i samme rom som ham mens de snakket. Kanskje ble det for personlig. De så sin venn falle, og ta med hundrevis i fallet. Og forut så de ingenting. Gjorde ingenting. For de visste trolig ingenting.

Vennene fortalte om en lojal venn. En rar, spesiell, men snill, kunnskapsrik venn.

Venn 1: «Han var ... han var jo ... ganske oppegående og smart. Mot meg har han alltid vært snill og hyggelig. Jeg likte å være sammen med ham. Han har vært litt annerledes ... Han har hatt litt sånn ... vanskelig å sette fingeren på det ... spesiell. Alt fra klesstilen til ...»

Så vanskelig kan det være å beskrive en venn.

Les hele saken med abonnement

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!