A-magasinet

Christine Koht: Gjenforeningen med hundene ble ikke helt slik jeg så for meg

Jeg hadde gledet meg til hunder i krigsdans og vill begeistring. Men nei.

  • Christine Koht
    Komiker og foredragsholder

Jeg skal ha med masse sykeutstyr, rullator og intravenøst og apparater, det er et mas med den utslitte kroppen min, så jeg må prøve først. Et par timer hjemme, en natt, en natt til. Og så, hjem for alvor.

På sykehus gjelder det å spare på kreftene, og tanken på ­hunder jeg ikke får kost med, har vært uutholdelig, så jeg har skjøvet den unna.

Forsiktig ankomst

Men nå: Myk pels. Små labber, tass, tass, tass. – De kommer til å bli helt gale når du kommer tilbake, sier Pernille, – så vi må passe på at de ikke velter deg eller spiser opp de slangene som stikker ut.

Jeg har jo vært borte fra hundene før, pakket kofferten og dratt av gårde for å være morsom. Og når jeg kommer tilbake – oi! To kokko dyr, først stumme av lykke før de gjennomfører en slags krigsdans og til slutt skriker av begeistring.

Christine Koht

– Hun er her igjen! Jippi! Herregud, jeg tisser på meg! Hvis jeg er borte lenger enn en helg, depper Pipp. Pipp er gammel, hun har kreft hun også, hun sovner tett inntil meg hver natt. Og nå har jeg vært borte i tre måneder, hun tror vel jeg er død.

Pernille åpner døren til leiligheten sakte, sakte.

– Forsiktig nå, sier hun da jeg tøfler inn med rullatoren.

– Bare ta det helt rolig.

  • Christine Koht (52) forberedte et show om sin innbilte sykdom. Så dukket den opp på ordentlig.
  • Her kan du høre podkasten som følger Christine Koht. Du finner også «Koht vil leve» i Itunes, Spotify og andre podkast-apper.

Hvem er du?

Men nei. Ingen krigsdans. Ingen hyl. Bare to små hunder som så vidt kaster et blikk på meg og ­ellers ser ut som de er veldig opptatt med noe annet. De ser bort. Tusler litt rundt. Klør seg bak øret. Gjesper.

– Å, hei. Har vi møtt deg før?

De er sjenerte. De kan ikke ­stole på meg.

– Du lukter sikkert annerledes, sier Pernille for å trøste meg, – det går over.
Og det gjør det selvsagt, på sikt. Og jeg trenger ikke trøst heller. De har ikke hatt det fælt, de har klart seg uten meg, og det er helt i orden. Utpå kvelden lar Pipp seg aller nådigst overtale til å legge seg nederst i sengen min. Hun stirrer strengt på meg.

– Hva er det? spør jeg.

– Vi vil hjem, stirrer Pipp.

– Vi vil ikke være her mer. Vi vil hjem til bestemor og bestefar.

For en gjeng

Mens jeg har vært på sykehus, har nemlig Pipp, Lille og Pernille bodd hos svigermor og svigerfar, og de har hus med hage.

– EGEN TOMT, stirrer Pipp, – OG LEVERPOSTEI. HVER DAG. – Vi kan jo ikke bo der, sier jeg, – men om en stund kan jeg bli med på tur.

Og det blir litt av et syn. Svigermor og svigerfar drar på årene, akkurat som Pipp, så de har vondter her og der og går omtrent i hennes tempo, altså skikkelig sakte, men foreløpig for fort for meg.

Men bare pass opp, snart ankommer vi parken: svigermor på krykker, svigerfar med stokk og jeg med rullator. Og en lykkelig, kjempetreig, gammel hund. For en gjeng!

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Siste ord
  2. Christine Koht
  3. Dyr
  4. Sykehus
  5. Kreft
  6. Tur
  7. apop