A-magasinet

Vi er 800.000 pårørende i Norge. Her er noen billige og lite tidkrevende råd fra én av dem.

Historien om mor er ikke spektakulær. Det er det alminnelige som er skremmende.

  • Guro Hoftun
    Forfatter og journalist
  • Lars Fiske
    Illustratør

Jeg hadde som mål å få med mor ut i sommer. Kanskje en tur til fjells? Jeg har stadig slike planer med mor, men de blir sjelden noe av. Det er for anstrengende, for smertefullt, for komplisert for henne. Det er lenge siden mor var i et selskap eller i en begravelse, flere år siden hun var på kafé.

På feriens andre dag ringer hun. Mor har falt. Igjen. Det er brudd i armen. Igjen.

Moren min er 84. Etter undersøkelse på legevakten, blir hun henvist til sykehuset 12 mil unna. Hun kunne tatt taxi, men jeg kjører. Det er sen ettermiddag da vi kommer frem. Hun er smertelindret med morfin og mer ustø enn noen gang.

Jeg innser at det er mitt ansvar å få henne inn. De tre rullestolene som finnes, er alle falleferdige, jeg skjønner ikke om bremsene fungerer og de mangler fotbrett. Mor klarer ikke å holde bena løftet gjennom lange sykehuskorridorer.

Les hele saken med abonnement

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!