A-magasinet

Tracey Emin: – Selvsagt har jeg en fuckings skjult agenda!

Det klikket for henne da hun så Munchmuseet innvendig. Men nå har Tracey Emin (58) i alle fall sørget for at Munch får en mor.

  • Helle Aarnes
    Journalist
  • Dan P. Neegaard
    Fotograf
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

– God morgen. Jeg ringer for å si at Tracey gjerne vil utsette intervjuet. There are health issues.

Det er Harry Weller, Tracey Emins creative director, som ringer. Han spør hvor vi er. Svaret er at vi er i flyet, på vei til England, og at vi akkurat taxer ut på rullebanen.

– OK, sier han, med et lite sukk.

Han mumler noe om at «for når hun er sånn, så ...» før han tar seg sammen og lover:

– I’ll get her rested.

Med innsiden ut

Tracey Emin er kunstneren bak «The Mother», den 9 meter høye bronsekolossen som 4. juni avdukes i Bjørvika. Hun er en av verdens mest kjente samtidskunstnere. Hun er også kjent for å være ... ganske følelsesstyrt.

Emin har på en måte alltid hatt innsiden ut. Kunsten har hun basert på nærmest ekstrem åpenhet rundt eget kaos, eget liv – for ikke å si underliv. Sexpartnere, aborter, voldtekter, skitne truser, you name it, Tracey Emin har laget kunst av det.

Intervjuer med samtidskunstens enfant terrible kan gå både hit og dit. En gang stilte hun full på BBC, avbrøt og sjanglet ut av studio på direkten. Andre ganger er hun bare litt vrang. Eller sliten. I dag er det altså health issues. Helt reelle, alvorlige helseproblemer, for all del. Men før en audiens hjemme hos Emin er det ikke fritt for at man stålsetter seg.

Ingen mann. Ingen barn. Men Tracey Emin (58) har vendt tilbake til hjembyen med en briljant plan.

Emins imperium

Så der står vi da. Ved den glitrende stranden i Margate, en sliten, men lett gentrifisert badeby, sørøst i England. Hit har hun altså vendt hjem, alene, etter år med superstjerneliv i London, New York og Sør-Frankrike. Ingen mann, ingen barn, men rik nok til å kjøpe ubeskjedne 3000 kvadratmeter eiendom.

Det var her i Margate hun ble voldtatt to ganger som 13-åring. Det var her hun samme år oppdaget Edvard Munch da hun tyvtittet i en bok i byens eneste bokhandel.

Harry Weller (31), Emins høyre hånd i alt og ett, har reddet avtalen. Da han møtte henne for 13 år siden, var hun professor og han student.

Og mens vi venter på at sjefen skal bli i humør, viser han oss det som ligner et lite imperium spredt rundt i byen: Traceys nye utstilling, Traceys nye studio, Traceys produksjonsrom og ikke minst via Traceys nye – og virkelig ganske rause – ombyggingsprosjekt: sponsede studioer for 40 kunstnere. Traceys ombygging av et bitte lite murhus (et tidligere likhus for lik funnet i sjøen) til kokkeskole for Margate-ungdom i trøbbel.

Til slutt ledes vi, via Emins påfallende varme, helt hvite og ganske gigantiske studio, ned en trapp og inn en dør. Og der! Endelig åpenbarer hun seg!

Emin har leiligheter i London, New York og Sør-Frankrike. Etter kreften er livet blitt stille. – Alt jeg trenger, er Bach, kunst, skjønnhet og kortreiste epler, sier hun.

Hun ligger ute på patioen sin og slanger seg, dekadent drapert på en solseng, som den dronningen hun tross alt er.

Men hun ligger ikke av latskap, hun ligger fordi magemusklene er kuttet. Hun kan faktisk nesten ikke sitte oppreist.

Å få vite at hun hadde aggressiv underlivskreft i 2019, var som om en gigantisk bombe slo ned i henne, forklarer hun. Og en stund ble alt bare verre. Blæren, livmoren, urinveiene – alt måtte vekk.

– «Fuckin’ hell. Anything else?» sa jeg til legen. «Your vagina», svarte han.

My bag

Men her ligger hun nå, omfavnet av sol og pur skjønnhet: blomsterkrukker, frukttrær, to lekende kattunger. Et nytt hjem i en gammel hjemby: Det er et helt liv siden hun stakk herfra som 15-åring.

Enhver psykolog ville kunne lese det som en flukt – fra en fæl barndom, fra flere års hjemløshet med mor og to brødre, fra fattigdom, kjedsomhet og to voldtekter. Hun var 13, og kort tid etter sluttet hun på skolen og begynte heller å «knulle alle Margate-mennene som var verdt å knulle», samt en god del som ikke var det.

Hun var 14 da moren satte henne på p-pillen. Nå er hun 58 og har fjernet halve underlivet.

Resten av livet må hun gå med en pose festet på magen. Urinen er ledet ut gjennom en stomi, en kunstig kroppsåpning. Den krever mer disiplin enn impulsivitet. En gang sprakk posen mens hun handlet hos Chanel.

Det føles som en lettelse at hun ler.

– Jeg har aldri sett en sånn pose før jeg så din på Instagram, sier jeg og hører mitt eget gisp idet hun løfter opp T-skjorten og viser frem en flat, hvit pose.

– Den er liten, sier jeg.

– Nei. Den er pretty fuckin’ big, sier Tracey Emin.

A bag of piss

Både hun og legene trodde hun kom til å dø.

– Men her er jeg, sier hun, med et skeivt, triumferende smil.

Og kanskje er fotografiene hun har begynt å dele på Instagram, en slags gjenoppvåkning. «Deler av innvollene mine er festet til utsiden av kroppen min. Uten den dør jeg», skriver hun til fotoet som viser den nye kroppsåpningen. Ganske deprimerende, konstaterer hun og utdyper på eminsk:

«Nothing cool about carrying a bag of piss around with you.»

Dronningen av Margate, sprayet på en vegg i byen der hun vokste opp på et hotell, ble hjemløs med moren og brødrene og sluttet skolen etter to voldtekter som 13-åring.

Tilbake i triumf

På en mur i Margate har noen sprayet et portrett av Emin med krone. Hun har vendt tilbake i triumf, som rik, fetert velgjører og nå også en slags eiendomskonge.

– I fuckin' love property, sier hun.

Kanskje har hun det etter faren, den tyrkiske innvandreren og hotelleieren som var gift, men ikke med Traceys mor, og som var pappa, men bare tre dager i uken for Tracey, på hotellet der han hadde innlosjert henne, hennes to brødre og hennes mor. Resten av uken var han hjemme hos sin kone og sine andre barn.

Og da hotellet hans gikk konkurs, ble hans familie nummer to både hjemløs og lutfattig over natten. I mange år bodde de i et forlatt hus uten strøm og vann. Faren tjente seg senere rik på eiendom.

Tracey Emins nye hjem ligger et par steinkast fra bystranden. Hun har ikke badet der på 18 år. Men hun har bygget sitt eget svømmebasseng, i et smalt, langt rom, 8–9 meter under taket. Det er vakkert som en katedral. Her voktes Emin av en høy madonnafigur og to store løver fra 1700-tallet, kopier av løver fra Peterskirken i Vatikanet, forteller hun. Her kan hun senke sin maltrakterte, mørbankede kropp i vannet og bare føle ro.

Et nytt hjem i en gammel hjemby. Her er Emin i et av studioene sine. Hun har kjøpt 3000 kvadratmeter eiendom i Margate. Mange tror det er derfor den slitne byen nå trekker til seg unge, hippe briter.

My bed

Hun hadde begynt å se for seg alderdommen: en stille kunstner, en som en gang på 90-tallet hadde hatt teft, men endte som en gammel dame i et hus i Frankrike.

– Og så, da jeg ble 90 år og døde, ville noen finne alle maleriene og dagbøkene mine og kanskje lage en utstilling. Noe sånt.

Men sånn gikk det ikke. For da Munchmuseet i Oslo skulle åpne, fikk Emin fri tilgang til all Edvards Munchs kunst. Resultatet ble parallellutstillingen «Sjelens ensomhet», som viste likhetene mellom de to kunstnerne.

Det var en liten sensasjon at museet også fikk stille ut «My bed», Emins gjennombrudd og et av samtidskunstens mest ikoniske verker. Den slitne sengen, omgitt av tomme spritflasker, truser, graviditetstest og brukte kondomer, ble laget under en kjærlighetssorg i 1998 og senere solgt for nesten 40 millioner kroner. Verket, som normalt står utstilt på Tate, lånes så godt som aldri ut og er så skjørt at det nå ikke kan vises igjen på ti år.

– Utstillingen på Munch var mesterlig. Grandios. Det var min karrieres store øyeblikk, sier Emin.

«My bed», Emins egen seng etter en depresjon, ble først stilt ut på Tate i 1998. Etter utstillingen på Munch vil den ikke bli vist på ti år.
Emin fikk fri tilgang til all Edvards Munchs kunst. Resultatet ble parallellutstillingen «Sjelens ensomhet». Dette maleriet ble laget til den.

My man Munch

Hun bor alene. Har ingen barn. Ensomhet og to provoserte aborter – den ene var en tvillingabort – har gått igjen i kunstnerskapet. Men én mann har hun elsket hele livet: Edvard Munch. Masteroppgaven hennes på Royal College of Art i London heter «My man Munch».

– Jeg identifiserte meg med Munch: Jeg var også ensom, redd og paranoid. Jeg var også full og sjalu. Men Munch var en mann som fortalte om alle disse følelsene, det var noe helt radikalt. Han var også veldig åpen om seksualitet og hjertesorg.

Emin var for syk til å komme til utstillingsåpningen i Oslo, men Harry lot henne se via Facetime. Noen uker senere kom hun, og da hun ble spurt om det var noen hun gjerne ville møte, gikk hun rett til topps:

«Dronningen», svarte hun.

Og slik gikk det til at dronning Sonja og Tracey Emin ble avbildet foran Emins depresjonsseng, med mens-truser, graviditetstester, spritflasker, for å nevne noe.

– Vi tok en veldig kul selfie ved «My bed»! sier Emin, hun ser smørblid ut nå.

Av og til blir stemmen nesten barnlig: søt, myk, lys.

– Om noen hadde sagt til meg da jeg var 20, at «du vil bli stilt ut med Edvard Munch» og spise middag med dronningen ... det var fuckin' amazing! Jeg var henrykt, sier hun.

– I Norge har museet vært omstridt. Hva synes du om det?

– Nå må jeg passe meg ... Altså, det er helt amazing at bygget samler alle Munchs verker på ett sted. Men da jeg så interiøret underveis, klikket det for meg. Gulvet var så fryktelig! Fælt! Ufattelig dårlig! Dørene var dårlige, håndtakene dårlige, all finishen var grusom. Selve bygget er ganske ... macho. Kanskje var det ikke så smart å bruke en spansk arkitekt i Skandinavia.

«The Mother» veier 18 tonn og er ni meter høy. Gigaversjonen av Emins egen mor koster 18,6 millioner kroner. Oslo kommune har betalt 14 millioner, resten har Emin selv betalt.
«Moren» skal stå i en blomstereng med blomster hentet fra øyer i Oslofjorden. Den engelske landskapsarkitekten Johanna Gibbons har laget området.

Hun hadde ikke trodd det, not in a million years, at «The Mother», en 9 meter høy bronsestatue av sin egen mor, Pamela Cashin, skulle vinne Oslo kommunes konkurranse og få ruve på den nye museumsutstikkeren til evig tid. Hun gråt da hun fikk beskjed.

– Den er kolossal! Men jeg synes det er briljant med en så monumental kvinne der. Hun er ikke glamorøs eller seksuell, men sterk. Gammel. Beskyttende. Hun har levd. Hun er en mor.

Og når den 18 tonn tunge statuen heises over til Inger Munchs brygge 2. juni, så vil barn- og morløse Tracey Emin stå der, lykkelig over å kunne gi Edvard Munch, som mistet sin mor da han var fem, en mor.

Ikke slik jeg har lyst til å se ut

Emin har alltid tegnet og malt sin egen kropp etter hukommelsen: tynn, slank, ganske ofte blodig. Men én dag hun hadde undervist i tegning i New York, så hun seg selv i det store speilet.

– De store, ganske klumpete puppene mine, den svulmende magen ... det jeg så, var en ganske stor boks av en 50 år gammel kvinne. Ikke den anorektiske, 30 år gamle jenta som jeg så lenge tegnet.

Hun liker ikke det hun ser i speilet nå, sier hun.

– Det er ikke slik jeg har lyst til å se ut. Jeg veier 73 kilo, det er det tyngste jeg noensinne har veid. Du kan spørre hvilken som helst kvinne om dette, de ville gjerne sett annerledes ut. Jeg kunne trent seks timer om dagen, fire dager i uken eller tatt et tonn med Botox. Men jeg har ikke tid. Jeg er kunstner.

Hun reiser seg fra Munch-pleddet hun har ligget på. Om vi vil se huset? Selvsagt vil vi se huset. En vindeltrapp overfor Emins bassengkatedral ligger soverommet. En BH på knaggen, vakre kimonoer, en innrammet selfie av Emin med en blond, kjekk mann. De stråler. Det føles feil å spørre hvem han er. Det føles også feil å spørre om den pussige, lille dukkesengen som står ved dobbeltsengens fotende. Den er pent oppredd, med bitte små hodeputer og to kattedukker i. Den må være en seng for Pancake og Teacup, de to kattungene som spretter rundt på patioen.

En skjult agenda

Den gjennomtrengende duften av liljer. Flasker, kaskader av blomster, det er kun to dager siden hun åpnet utstillingen «A journey to death». Men for tiden er det ett prosjekt hun bruker krefter og nesten alle sparepengene på: studioene hun bygger for 40 unge kunstnere.

– Jeg kunne kanskje ha kjøpt en Munch for pengene. En liten en. Men jeg vil heller gi andre en mulighet til å bli en Munch, sier hun.

Hun ser stolt ut. Det skeive smilet er tilbake.

– Folk mumler om at jeg må ha en skjult agenda med å gjøre dette. Selvsagt har jeg en fuckings skjult agenda! Jeg har jo ikke barn. Når jeg blir 80 og går nedover gaten, kommer ikke jeg til å bære handleposene mine. Men da vil de unge fra kunstskolen se meg og si: «Å, der er Tracey! La oss hjelpe henne!». En briljant plan, nærmest klukker hun.

Angrer ikke abortene

– Du tok to aborter. Hender det du angrer?

– Ikke på abortene. Ikke i det hele tatt. Men det er klart, å få barn er noe evig. Når jeg dør, er alt over. That’s it. Linjen er brutt.

Hun var 26 da hun ble gravid første gang. Det virket som galskap å bringe et lite barn til verden: en bittebitteliten, kald leilighet, mye gjeld og «lite mentalt rom» til en baby. Hun hadde ikke styrken, ikke utholdenheten, forklarer hun.

– Tenker du på hvordan du ville vært som mor?

– Enten fullstendig fantastisk eller fullstendig fæl. Jeg tror jeg hadde vært fæl og ganske suicidal. For jeg hadde aldri klart å gi opp kunstkarrieren. Men etter den første aborten var skyldfølelsen horribel. Nådeløs, ond. Jeg hadde ikke penger til å betale for en abort, så det tok en evighet, jeg var nesten fire måneder gravid. Etter det klarte jeg ikke å male eller noe annet.

– Hvorfor følte du deg skyldig?

– Fordi jeg hadde fostrene for lenge inne i meg. Jeg ble veldig syk etterpå, det føltes som straff. Men det var slik jeg måtte gjøre det. Også fordi jeg var egoistisk. Jeg ønsket noe annet. Og det fikk jeg. Så nå har jeg null skyldfølelse!

Hun gjorde det rette, mener hun.

– Abortene var på en måte ikke bra for meg – den gangen. Men nå er det trolig noe av det beste jeg har gjort. De har gjort meg til den jeg er. De gjorde at jeg forsto at kreativitet kommer fra et dypere sted. Og det dyttet jeg inn i kunsten.

Hun reiser seg.

– Jeg må bare på do. Posen min er ganske full.

Innenfor patioen ligger svømmebasseng og bad. Hun er takknemlig for «posen», sier hun, men beskriver det i kjent stil: «Nothing cool about carrying a bag of piss around with you.»

En mørk skygge

Folk som kjenner henne godt, er bekymret for hvordan det skal gå med henne i Margate. Sist gang hun var der lenge, for noen år siden, fikk hun sammenbrudd.

– Margate hadde en mørk skygge over seg. Barndommen min var ikke lykkelig, den var virkelig vanskelig med mange problemer. Og da jeg var yngre, føkka jeg mye opp. Jeg har for sterke meninger, er arrogant, er kvinne. Og arbeidet mitt hjalp definitivt ikke: filmer og tegninger om aborter, malerier om å bli voldtatt som tenåring, en bok om å ha tenåringssex ... Men det Margate som jeg forlot, er borte. Mørket er borte.

– Er du redd for å møte de to som voldtok deg?

– Nei. For de er også borte.

– Er det en seier å komme tilbake?

– Ja.

– Er det en slags hevn også?

– Nei. Ikke hevn.

– Hvordan vil du beskrive det, da?

Full circle. Jeg er kommet hjem. Ikke mange kan si det. Men jeg har gjort det, og det føles virkelig godt. Jeg har gjort alt. Jeg drar hjem nå.

Glad. Ish.

Emin sammenligner følelsen med å løpe etter et tog du vet at du ikke kommer til å nå, men så er toget ti minutter for sent, og du rekker det likevel.

– Jeg føler meg utrolig heldig. Gud, jeg er så heldig. Så jeg vil ikke føkke det opp. Herregud, jeg er nesten 60 år, ikke 26 eller 16. Så det er ikke sånn at jeg starter livet mitt uten vagina, blære eller livmor. Jeg har hatt mye liv. Og hvis jeg har føkket det til, så er det mitt problem.

– Nå er jeg glad. Ish. Hvis noe gjør meg ulykkelig, så er jeg ikke så ulykkelig av det som jeg pleide å bli. Jeg prøver å ikke gå helt i kjelleren. Og jeg har sluttet å drikke. Det er genialt.

– Savner du det?

– Jeg savner dumheten, det tøysete som følger med. Men jeg drakk på en så farlig og destruktiv måte. Jeg gjorde noen virkelig kjipe ting. Nå gjør jeg ikke så mye dumt lenger. Og hvis jeg gjør det, så er det med vilje.

Hun gikk lenge uten sex. Hadde begynt å tenke på et liv i totalt sølibat. Men så.

Å være forelsket holdt meg igjen her

Hun sitter oppreist nå. Roper på damen som jobber på kjøkkenet hennes, ber om en kaffe. Forteller at hun hadde begynt å tenke på totalt sølibat. Å bare fokusere på det åndelige.

– Jeg var uten sex i ti år. Eller, det var litt tafsing, i fylla, men ingen penetrerende sex. Jeg tror dette var litt av grunnen til at jeg fikk kreft. Jeg var på vei i feil retning, følte meg ikke lenger menneskelig, sier hun.

Og så, ut av det blå:

– Jeg kjenner noen som virkelig elsker meg.

– Unnskyld?

– Jeg kjenner noen som virkelig elsker meg. De kan ikke være med meg, men de elsker meg virkelig. Det er ganske fint. And they don’t give a fuck about anything of this, sier hun og peker på posen på magen.

– Å elske noen ... fysisk kjærlighet, at noen rører deg, holder deg ... det gjorde at jeg ville være et menneske. Jeg ville ikke dø. At jeg var forelsket, holdt meg igjen her. Så timingen var perfekt.

Barnestemmen igjen.

– Jeg tror jeg er i ferd med å bli et bedre menneske. Jeg har det ... (og her er det nesten som om hun må ta sats) ...

– Jeg har aldri hatt det bedre i mitt liv.


Tre om Tracey Emin

  • Erling Kagge

    Kunstsamler, forfatter og eventyrer

    Tracey Emin er en av de største i vår samtid. Jeg møtte henne hjemme hos galleristen hennes for tre–fire år siden. Kunsten er dritbra, og hun er veldig fascinerende. Et par tidlige verker var helt banebrytende. Det hun lager, kommer så til de grader fra hjertet. Jeg burde selvfølgelig ha kjøpt noe av henne, men gjorde det ikke. Kjæresten min har kjøpt et videoverk. Munch-jobbingen må ha vært en oppsving for henne. Prestisjemessig er «The Mother» kjempeviktig, det er ikke noe å lure på. Det ser kjempefint ut.

  • Yngve Sikko

    Kunstanmelder i Aftenposten

    – Emins kunstnerskap er subjektivt, emosjonelt, feminint og voldsomt. Hun representerer en litt typisk 90-tallsendring i kulturen. Vekk fra ideer, teorier og store menn. Men også vekk fra det estetiske, det raffinerte og det fine. Det skal være ufiltrert og autentisk. «The Mother» er en feiring av mødre, omsorg og kvinner. Mødre er mastodonter i livet, og en 9 meter høy skulptur kommuniserer akkurat det. Tross størrelsen er ikke statuen truende. Den virker omsorgsfull, litt innoverrettet. Den beskytter sitt. Er det ikke litt slik? Mødre er mødre, uansett.

  • Kari Brandtzæg

    Kurator ved Munchmuseet

    Tracey Emin er en kunstner som har fascinert meg siden 1990-tallet. Emins evne til å tematisere og utfordre tabuer knyttet til det å være kvinne angår mange. Arbeidet med Emin/Munch-utstillingen «Sjelens ensomhet» pågikk fra 2017 og frem til museet åpnet i oktober. Tross forsinkelser, pandemi og sykdom var det et spennende samarbeid som alltid vil ha en spesiell betydning for meg. Vi har fortsatt god kontakt, og jeg ser frem til at «The Mother» finner sin plass.

Les mer om

  1. Tracey Emin
  2. Edvard Munch
  3. Kunst
  4. Bjørvika
  5. Kreft
  6. Sex