A-magasinet

Skammen ut av skapet

Først da moren flyttet på aldershjem, fant datteren sameluen på loftet.

  • Karine Østtveit

HUN TRODDE HUN VISSTE hvem hun var. Filmskaper, journalist og tobarnsmamma fra Lambertseter i Oslo var merkelappene Ellen Astri Lundby (49) gjerne satte på seg selv. Men da moren for noen år siden forsvant inn i tåken vi kaller demens, dukket spørsmålene opp. I en nedstøvet kiste på loftet, gjemt mellom gamle klær og leker ingen lenger bruker, finner Ellen en liten samelue. Idet hun ser den, husker hun ting fra barndommen hun aldri helt har forstått. Kan moren gjennom et helt liv ha holdt sin etniske identitet skjult? Er Ellen egentlig same?Drøye 100 år etter at norske myndigheter satte i gang systematisk fornorskning av den samiske befolkningen kommer de siste ettervirkningene til overflaten. Etter tiår med hemmelighold, fornektelse og skam blir familiehemmelighetene avslørt, en etter en.

Redsel og sinne.

– Hvis man skjuler noe, så er det vanskelig å være helt seg selv. Når livet ble vanskelig for mamma, så var det som om det manglet en vegg i det huset hun skulle støtte seg til. Den nordnorske veggen hadde hun jo revet. Jeg så at hun slet med noe, men jeg har ikke skjønt bakgrunnen før nå i det siste.Da Ellen Astri Lundby vokste opp i blokkleiligheten på Lambertseter, tenkte hun på samer som eksotiske figurer – nesten som indianere. Moren, som flyttet fra Nord-Norge under krigen, hadde forlengst droppet dialekten sin. I storbyen gjaldt det å snakke bokmål og gå i høyhælte sko. Moren nevnte sjelden hjemstedet. Den ene gangen Ellen selv spurte om familien har noen sametilknytning, ble moren likevel så uforklarlig sint. Først i dag forstår Ellen at det ikke var sinne. Det var redsel.– Hun må ha brukt utrolig mye energi på å skjule at hun var samisk. I dag ser jeg at hun var redd for at jeg skulle få problemer hvis noen fant ut at jeg var same. Det må ha vært vondt.Forrige uke hadde dokumentarfilmen Min mors hemmelighet première på Filmfestivalen i Tromsø. Ellens nøsting i familiehistorien har foregått med kameramann på slep. Da hun pakket filmkamera og den lille sameluen for å reise til morens hjembygd ved Store Lerresfjord i Finnmark og lete etter sannheten, lå nemlig bekreftelsene overalt. Hele familien er samisk – onkelen hennes har til og med meldt seg inn i samemanntallet. Samtidig finner hun alle fornektelsene, som i årtier lå som et teppe over Lerresfjord. «Jeg torde jo ikke si at jeg kunne samisk,» sier en nabo. «Det som var samisk, det lå inne i folk. Det var noe de skjulte,» sier sosialantropologen som jobbet med sameidentitet i området. «Bestemoren din ville ikke at du skulle vite om dette. Å være samisk var et tabuord,» forklarer Ellens onkel når hun spør hvorfor alle har holdt sannheten skjult for henne.

Overlevelsesstrategi.

– Tusener av andre har gjort akkurat det samme. Å fortrenge den samiske identiteten var rett og slett en overlevelsesstrategi, forklarer sosialantropolog Vigdis Stordahl. Hun jobber ved Samisk nasjonalt kompetansesenter, og har hørt flere historier om voksne mennesker som plutselig oppdager at de egentlig er av sameslekt. Alta-aksjonen ga en helt ny forståelse for samekultur i samfunnet. En del valgte da å ta tilbake sin opprinnelige kulturelle identitet.– Men det var også vanskelig. Noen ble stemplet som svikere, fordi de hadde skjult identiteten gjennom de vanskelige årene. Og mange sa fortsatt ingenting. De hadde valgt et annet liv – et liv uten den samiske tilhørigheten. Myndighetene hadde vært bare fornøyde da stadig færre sa at de var samiske. De tok det som et tegn på at fornorskningsprosessen fungerte, forklarer Stordahl. Hun tar en pause, tenker på de mange historiene hun har hørt.– Men ingen snakker om hvilke personlige kostnader dette har hatt. Hva var prisen individet måtte betale for å skjule hvem de egentlig var?

Ikke redd lenger.

For Ellens mor ble prisen høy. I mange år hadde hun problemer med nervene. Men i dag er ikke Eli Alvilde Lundby (84) redd lenger. Alderdom og Alzheimer har visket ut all frykt. Samtidig har det norske språket hennes forsvunnet mer og mer. Men da Ellen denne formiddagen lener seg over moren og mumler noen samiske ord til henne, retter hun seg litt opp. Det glimter til i øynene hennes. Samiske ord trenger tilsynelatende lettere gjennom tåken enn norsk. – Da mamma mistet språket, virket det som om hun bare bablet. Men etter at jeg begynte å grave i familiehistorien, skjønte jeg at noe av det hun sa, faktisk var samisk.Ellen klapper moren sin på kinnet. I CD-spilleren ligger en sjøsamisk joik. Og mens ordene om marihøner og havfruer toner ut i rommet, våkner det eldre ansiktet til live. Eli Alvilde åpner øynene, snur litt på hodet i retning musikken. Datteren klapper henne varsomt på hånden. Sitter stille så moren kan nyte musikken. Når sangen toner ut, lener moren seg tilbake og faller inn i søvnen igjen.

Barndommens språk.

I Troms nikker Inger-Lise Pedersen gjenkjennende til Ellens historie. Hun har jobbet ti år som sykepleier i hjemmesykepleien og på kommunale aldershjem, og har nylig skrevet mastergrad om samiske demenspasienter.– Det er mange pasienter som har vært «norske» i mange tiår, og så blir samiske igjen i alderdommen. Ofte forstår de ikke lenger norsk, og snakker bare samisk.– Skjer det frivillig eller ufrivillig?– Vanligvis er det nok ufrivillig. Dette er folk som har fornektet sin samiskhet hele sitt voksne liv, men når de blir demente, går de tilbake til morsmålet, mener Pedersen. Også hun har sett flere tilfeller der barna ikke ante at foreldrene er samiske.– Ofte blir dette en sorg, for barna kan jo ikke foreldrenes morsmål. Dermed mister de kanskje muligheten til å kommunisere med foreldrene sine den siste tiden, forklarer hun.Ellens mor røpet seg aldri, før demenssykdommen fikk henne til å senke sperrene. Finnes det stadig flere der ute, som fortsatt ikke ønsker å forsone seg med det samiske i seg?– Absolutt, mener sosialantropolog Harald Eidheim. Han var en av de aller første som forsket på samisk identitet, allerede på 50-tallet.– Som regel får vi dem aldri i tale. Jeg ser faktisk flere når jeg er ute og går søndagstur. Det finnes skapsamer, for eksempel i drabantbyene, som aldri lukker opp til sitt indre – hverken for seg selv eller andre.Eidheim blir stille. På 1950-tallet bodde han i Lille Lerresfjord – i nabobygden til stedet Ellens familie kommer fra. Han valgte den fordi den var kjent som en samisk bygd. Likevel fant han ingen som ville innrømme at de var samiske. For å få nok materiale å jobbe med, måtte Eidheim til slutt innlosjere seg slik at han kunne smuglytte til samtalene på kjøkkenet og i trappeoppgangen.– De unge var aller mest opptatte av å skjule det. De gamle hadde jo fremtiden bak seg. De var mer bitre. Men etter hvert kom jeg inn på noen, og da skjønte jeg hvor mange psykiske traumer som var involvert i dette. De var samer bare inne i seg – aldri utad. Det kom gjerne mye tårer når vi først begynte å snakke, forklarer han.

Sint mor.

Dette er resultatet av fornorskningsprosessen. Alle vi som sitter rundt om i landet og ikke er blitt kjent med bakgrunnen vår.Turid Arnegaard (43) fra Oslo oppdaget sin samiske bakgrunn da hun var godt voksen. Under oppveksten var det aldri noen i familien som snakket om samer.– Den eneste gangen det kom opp, var da jeg gikk på barneskolen og hadde fått de karakteristiske sameskoene komager fra bestemor i Nord-Norge. Da lurte noen jenter på skolen på om jeg var same. Da jeg fortalte moren min om det, ble hun sint. I mange år var det bare det som satt igjen – at en kobling til samer var noe å bli sint for.Turid smiler litt trist. Som sosialantropolog har hun jobbet med urfolksspørsmål i snart tyve år. Hun vet godt at kulturelle assimileringsprosesser har ført til at urfolk ulike steder i verden har skjult sin bakgrunn for kommende generasjoner. Likevel falt det henne aldri inn at hun selv var en del av fagfeltet hun jobbet med.– Men nå som jeg vet det, synes jeg det er viktig ikke å gå rundt og være en «skapsame». Dessuten blir det å snakke offentlig om historien min en måte å gi min mor en form for oppreisning på. Det må ha vært vanskelig å leve et liv uten å kunne anerkjenne seg selv som den man er, forklarer hun. Egentlig var det Turids bestemor som tok valget om å skjule den samiske bakgrunnen. Familien ble evakuert fra Nord-Troms under 2. verdenskrig – og da de kom tilbake etter krigen, fremsto de som norske. Ingen i familien snakket lenger samisk hjemme.Og de var ikke de eneste. I Kvænangen kommune i Nord-Troms, som Turids mor kommer fra, viste en folketelling i 1930 at 60 prosent av befolkningen oppfattet seg som samer eller kvener. Bare tyve år senere hadde tallet sunket til 0,3 prosent – selv om det stort sett var de samme menneskene, og deres etterkommere, som bodde i kommunen.– Jeg tror bestemoren min trodde hun gjorde moren min og hennes brødre en tjeneste ved bare å lære dem norsk. Det var for å unngå at de skulle bli diskriminert. Kreftene mot det samiske må ha vært veldig sterke, når bestemor valgte å erstatte kulturell stolthet med skam over hvem hun var. Den skammen vil jeg gjerne til livs.Turid ser alvorlig ut. Hun har forberedt seg godt før hun møter A-magasinet, stiller med notater og en sammenhengende beretning. Det er viktig for henne at morens historie kommer riktig ut.

Et helere menneske.

Det er 2003 og vår i luften når Turid får det første tegnet. Etter et møte om urfolks rettigheter nevner hun i forbifarten for noen av samerepresentantene at hun har en mor fra Kvænangen. «Jammen, da er du jo same, da,» sier en av damene på den andre siden av bordet. Turid begynner å skjønne at det ligger noe i familiehistorien, noe det aldri har vært snakket om. Og i de offentlige papirene finner hun bekreftelsen. Både moren og besteforeldrene står oppført som lapper og kvener. Hun forsøker å gå til moren igjen, gjør sitt beste for å signalisere at hun synes det hele er noe positivt – at samisk tilknytning slett ikke er noe som bør skjules, men at hun fullt ut forstår bakgrunnen for at bestemoren har tatt de valgene hun har gjort. Det hjelper ikke. Moren har skjult sannheten nesten et helt liv. Hun vil ikke snakke om det.Men ting kan snu. Helt på slutten av livet forsonte Turids mor seg med bakgrunnen sin. Da hun for to år siden fikk kreft, valgte hun å åpne døren på gløtt mot det samiske. Et halvt år før moren dør, møter hun for første gang en samisk sjaman. De treffes flere ganger, og snakker på telefon hver uke. Datteren merker at det gjør moren godt.– Hun ble roligere i forhold til sykdommen, men også som menneske. Hun har alltid vært et «gjøre-menneske», en som ikke kan sitte stille. Etter samtalene med sjamanen kom hun i stedet i et «være-modus». Hun kunne sitte lenge og snakke, uten å reise seg for å ta oppvasken. Selv sa hun at det løste opp i knuter inne i henne. Jeg tror hun ble et helere menneske. Tenk så mye energi hun må ha brukt på å skjule hvem hun er i så mange år! Og så kunne hun endelig slappe av, i disse siste månedene.

Føler seg samisk.

Turid har de siste årene tatt samiskkurs i Oslo. I tillegg har hun tatt etterutdanning i samisk kultur og identitet. Hun går på samiske kulturarrangementer når hun har mulighet. Men når hun får spørsmål om hun føler seg samisk, nøler hun likevel.– Det er et vanskelig spørsmål. Men ja, jeg føler meg samisk. Ikke som en opposisjon til det norske, men som en utvidelse av identiteten min. Det er noe som har falt på plass, sier hun.

Skal, skal ikke.

Også Ellen Astri Lundby har slitt med å finne ut hva slags forhold hun vil ha til sin samiske identitet. En vinterdag i 2007 går hun inn på Sametinget for å få mer opplysninger om hvordan man melder seg inn i Samemanntallet. Det er overraskende enkelt. En rask underskrift, et lite kryss, enten for at man har samisk som hjemmespråk, eller at en forelder, besteforelder eller oldeforeldre har hatt samisk som hjemmespråk – vips, så er man same.– Er det virkelig bare det som trengs, spør Ellen den eldre damen i resepsjonen.– Ja da, sier damen entusiastisk. Men så ser Ellen noe lenger opp i skjemaet. En liten erklæring om at man bør oppfatte seg selv som same. Hun staver seg gjennom den samiske versjonen av setningen, og klarer bare å uttale to av de fire ordene riktig. Så trekker hun pusten og går ut for å tenke på saken.– Har du meldt deg inn i dag?– Vet du, det vil jeg helst ikke svare på. Det blir for personlig.

Ikke bare å ta på koften.

For hvordan blir man egentlig same, når man har levd førti år av sitt liv uten å vite at man er det? Holder det med et kurs i samisk? Noen snøscooterturer? Litt joik i bilen mens man krysser vidda? Ellen har ikke noe svar. Hun blir litt irritert hvis folk påpeker at jo da, hun ser litt samisk ut med de høye kinnbena. Hun vil selv definere om hun er same, og på hvilken måte. Men det er ikke lett. Hun begynte på kurs i samisk, men sluttet igjen etter et års tid. Samtidig blir hun lett stående med klump i halsen når hun hører samisk musikk, eller ser sameflagget vaie over Sametinget.– Men det er ikke bare for meg å ta på seg samekoften og begynne å joike, når man har levd hele livet uten den tilknytningen. Og jeg er jo min mors datter – jeg har vokst opp med en negativ holdning til det samiske. Sånn sett er det kanskje enklere for min egen datter. Hun starter med helt blanke ark. Og nå vil hun faktisk ha samekofte til konfirmasjonen!

I SISTE LITEN: Turid Arnegaards mor åpnet døren for det samiske helt på slutten av livet. Datteren mener det gjorde henne til et helere menneske. Nå studerer hun selv samisk.
ANTE: TV-serien om samegutten Ante lærte nordmenn om samisk kultur på 1970-tallet.
BEVISSTGJØRING: Alta-aksjonenene gjorde mye for å bevisstgjøre nordmenn påsamenes kultur og rettigheter. Her fra aksjonen i Stilla 1979.
OPPMERKSOMHET: I forbindelse med filmen Kautokeino-opprøret var det mange som ble mer oppmerksomme på overgrepene mot samer.
ØDELAGT: I 1944 brant tyskerne Finnmark og Nord-Troms. For mange med samisk bakgrunn ble ødeleggelsene også en mulighet til å starte på nytt ¿ som nordmenn.
BYGDAS HEMMELIGHET: Sosialantropolog Harald Eidheim forsket i 50-årene på området Ellens mor kom fra. Da ville ingen innrømme at de var samiske. Her sammen med Esther Thomassen, som hele tiden har vært åpen om sin identitet.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!