A-magasinet

Mitt liv som pus

Hva var det!? Hva var den lyden?

  • Are Møster Ottesen
    Are Møster Ottesen
    Journalist

En bil som tutet? Nei, ingen biler tuter i dette villastrøket midt på natten. Eller er det ikke midt på natten? Er det ikke et villastrøk? Er jeg ikke hjemme? Jeg er visst havnet i feil hus. Her er så underlig ... Nå er i alle fall lyden borte. Jeg tror jeg lukker øynene igjen, jeg. Strekker meg litt til utover sofaen. Hvor er det pleddet jeg kan bore nesen inn under? Der, ja. Sånn.

Plutselig åpnes døren til stuen der pus ligger.

Hva!? Hva er dette for noe!? Hvor er jeg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Lys tennes, en radio settes på.

Dette er ikke til å holde ut! Hva skjer, er det januar!?

Snart våkner hele huset. Et jentetvillingpar i tenårene, en gutt på seks år, far og mor. «Se pus, da! Han har gjemt seg under pleddet!», sier gutten og tar bort pleddet.

Djeeeses! Er det mulig! Har det rablet helt for alle her?

«Er du veldig spent, Tobias? Første skoledag! Gleder du deg?» roper mor fra kjøkkenet. «Ja!» brøler Tobias.

Herregud! Hvorfor skriker den ungen inn i øret mitt? Hva er dette? Helvetesuka? Dressurkurs for bikkjer? Det er jo vanligvis ikke liv i dette huset før om flere timer. Og da våkner han lille først, han som setter seg ved siden av meg og klør meg under øret mens han ser på TV og spiser de der små runde greiene med melk, og så detter noen av dem ned i sofaen til meg.

Hvor er det blitt av ferien?

Og så sovner jeg litt igjen. Og så kommer kanskje mor tassende med håret til alle kanter. Og snart er det kaffelukt i hele huset, før han med mørkere stemme rumler rundt og snakker om at han må begynne å jobbe. Men når han er på jobb, sitter han bare i den andre sofaen med PC-en på fanget. Og hver gang han går forbi, stryker han meg over pelsen. Av og til sier han «i mitt neste liv skal jeg bli norsk huskatt», jeg skjønner ham godt. Men nå skjønner jeg ingen ting.

For tvillingene har også stått opp. Det er ikke normalt, dette. Hvor er det blitt av ferien? Hvor er det blitt av den fine tiden da alle menneskene var hjemme, den gangen det virket som de for én gang skyld hadde skjønt greia, det som vi katter har skjønt for lengst: Sov mest mulig! Hva kalte de det igjen? Hjemmekontor?

«Må du også inn på jobben?» spør mor og ser på far? «Jepp», sier far med natt i hvert øyenlokk. Han har nettopp snakket i telefonen. Nå snur han hodet mot gangen: «Jenter! Én om gangen på badet!» «Går det bra med deg?» sier mor. «Jeg må kanskje ha på meg en bukse», sier far. «Hadde ikke jeg en gang bukser?» Han reiser seg og går forbi pus, men uten å stryke ham over pelsen.

Takk for den, ass! Hva er det med ham, da? Ser han ikke at jeg ligger på ryggen, i pose-stilling, alle fire bena ut i stjerneformasjon og verdens søteste Instagram-face?

Stillhet

Seksåringen finner til slutt den riktige capsen som han må ha før det overhodet er snakk om å bli med ut og sette seg i bilen. Tvillingene blir ikke penere før speilet på badet skiftes ut med magi. Mor sier lavt «åherregud» mens hun legger på litt ekstra øyenskygge foran håndspeilet hun holder opp foran kjøkkenvinduet. Og der ute ser hun far på vei inn i bilen: «Skal du ikke ha sokker i skoene?»

Sånn. Der ble det stille. Endelig fred å få.

Veldig stille, ble det. Ikke en lyd.

Ikke én.

Les mer om

  1. Notert
  2. Aftenposten Lørdag