A-magasinet

Dette er historien om fire avlyste bryllup og en gravferd

De fire parene hadde alt klart til den store dagen. Den døende mannen drømte om en kirke stor nok til hele venneflokken hans. Så kom koronaen.

  • Robert Veiåker Johansen
  • Miriam Lund Knapstad
  • Mari Lund Wictorsen
  • Martin Slottemo Lyngstad (foto)

Det må også vielsen til Hilde-Gunn og Sebastian, som skulle gifte seg i Roma den 11. juni. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Keywan og Kashan hadde invitert 500 gjester til bryllupsfest 11. april. De kan ikke flytte sammen før de er gift. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Karoline og Kaia skulle gifte seg 2. mai, i et festlokale fylt med vårlige blomster. Nå har de funnet en ny dato i oktober, men frykter at også det er for tidlig. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Fernando ønsket seg en stor kirke til begravelsen, slik at hele den store venneflokken hans fikk plass. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Selv et lite land kan ha store ritualer. Hvert år lover godt over 20.000 norske par at de skal elske hverandre for alltid. Alle disse parene har forskjellige historier.

John Inge og Karianne Muldal Erlandsen hadde øvd på bryllupsvalsen hjemme i den rotete ettromsleiligheten sin. Keywan Ahmadi og Kashan Poya ventet nesten 500 gjester og skulle danse kurdisk folkedans til langt på natt. Karoline Van der Veen og Kaia Wanderås lengter etter å kunne si «kånå mi» til hverandre. Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg og Sebastian Svensson skulle gifte seg i Roma og kjøre nedover Italia i en nyinnkjøpt Tesla.

Hele venneflokken skulle få plass

Ingen av parene så koronakrisen komme. Drømmene må vente.

Selv et trygt land mister noen av sine egne. Hvert år dør mer enn 40.500 mennesker i Norge. Fernando Patricio Muñoz Almonacid var bare 56 år, men visste at han skulle dø. Han ønsket seg en stor kirke til begravelsen, slik at hele den store venneflokken hans fikk plass. Så kom de første restriksjonene: Bare 50 gjester fikk komme.

Dette er historiene om fire avlyste brylluper og en gravferd.


«Kjære alle sammen. Dere hadde alle fortjent en videosamtale, men det blir for emosjonelt.»

I sofaen hjemme i Oslo sitter Karoline Van der Veen og Kaia Wanderås tett. De publiserer meldingen i Facebook-gruppen de har laget for gjestene.

«Vi har besluttet å utsette bryllupet. Det er trist, men veldig nødvendig.»

Paret ser på hverandre, sier ingenting. Ennå har det ikke gått opp for dem at de faktisk må gjøre det.

Ønsker A4-liv med tre barn

Kaia fridde til Karoline bare ett år etter at de møttes. De møttes i barnehagen der begge jobbet, Karoline som pedagogisk leder og Kaia som vikar.

Under en lønningspils som endte på utestedet Elsker, danset de til det stengte og kysset hverandre for første gang. I dagene etterpå klarte de ikke slutte å tenke på hverandre.

Bildet på invitasjonen er tatt i Eiffeltårnet i Paris. Karoline var livredd der oppe, derfor lukket hun øynene. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

En helg Karoline var på hytta med familien, fant hun det eneste hjørnet med dekning for å snakke i telefonen med Kaia. «Herregud, Karoline, hva er det som skjer?» lo stemoren.

– Siden vi er to jenter, er ikke forholdet vårt tradisjonelt. Men vi ønsker oss mye av det tradisjonelle. Gifte oss og ha et A4-liv med tre barn, sier Kaia.

– Si «kånå mi» til hverandre, fortsetter Karoline på stavangerdialekt.

Var hos skredderen da reglene kom

De har gledet seg til bryllupet i halvannet år. Datoen var satt til 2. mai 2020. Et festlokale, som skulle være fylt med vårlige blomster, var bestilt. Fotografen skulle ta bilder av dem i Botanisk hage.

Invitasjonen til de 88 gjestene er sendt ut. Familie og venner fra andre steder i Norge og Europa har bestilt reise og hotell.

Men så kom 12. mars, og Norge ble forandret. Kaia var hos skredderen med brudekjolen da Erna Solberg holdt pressekonferanse om de nye reglene alle måtte følge. Hun dro hjem fra jobb samme ettermiddag med en dårlig følelse i magen.

Første gang de møttes, syntes Karoline at Kaia var for ung. Kaia mente Karoline var altfor kul for henne. Likevel ble det dem. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Prøver på nytt i oktober

Ingen vet hva slags regler som gjelder i mai. Men hvem ønsker seg et bryllup der gjestene er redde for å klemme eller sitte inntil hverandre? Flere i Kaia og Karolines nære familie er dessuten i risikogruppen.

– Det er viktig for oss å få frem at ja, dette er trist for oss, men at vi må utsette bryllupet, er ikke verdens undergang, sier Karoline.

De skal prøve på nytt i oktober, men er redde for at også det er for tidlig. Men kjolene venter på dem. Den ene ligger i en eske på gjesterommet, den andre er hos mammaen til Kaia. Også ringene er klare.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Når 2. mai 2020 kommer, håper de at de kan gå ut og spise, kanskje sove på hotell. De hadde ønsket seg sol. Nå håper de at regnet pøser ned.


Pengene er ikke det verste. Ikke de praktiske utfordringene heller. Det verste er at det midt i sentrum i Sarpsborg står et hus med tre etasjer og fire soverom klart. Det er nyoppusset og venter på at Keywan Ahmadi og Kashan Poya skal flytte inn og starte samlivet sitt.

Men eierne kan ikke fylle rommene med møbler, lys, blomster, fremtidsplaner og babydrømmer. Eiendelene de skal ta inn i ekteskapet, står fortsatt hjemme hos foreldrene. De kan ikke bo sammen.

– Det er ikke et ekteskap før det er feiret, forklarer Keywan.

Det handler om prinsipp. Og denne prinsippsaken er det kurdiske paret som kom fra Iran som barn rundt 2000 sammen med foreldre som var politiske flyktninger, helt enige om.

Først fest. Så er alt lov.

Invitasjonen nesten 500 gjester fikk. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Halparke hele kvelden

Som det skulle feires. Da de to forlovet seg på Bøndenes hus i Råde i fjor sommer, hadde de 150 gjester. Nå var nesten 500 slektninger, venner og bekjente fra seks land og flere fylker i Norge invitert til selskapslokalet Engel Paradis på Haugenstua utenfor Oslo lørdag 11. april.

De måtte dit for å finne et lokale som var stort nok. Denne festen skulle bli en av årets største begivenheter. En sønn og en datter fra to tette, sammenspleisede kurdiske familier med svært mange felles venner skulle bli mann og kone.

Paret møttes for første gang ved Tunevannet i Sarpsborg da hun var fem og han var ni. For halvannet år siden ble det alvor mellom dem. Begge familiene jublet.

En liten gave gjestene i bryllupet 11. april skulle få. Det står dato på den og Keywan Ahmadi og Kashan Poya vil bestille ny. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Jubelen skulle fortsette i selskapslokalet. Keywan og Kashan hadde booket to artister, én fra Sverige og én fra Norge, slik at alle kunne danse den over 3000 år gamle tradisjonelle folkedansen halparke fra kl. 16 på ettermiddagen til midnatt. Kurdiske brylluper er berømte for dansing.

Alt var planlagt. Bare invitasjonene – små, intrikate, vakre byggesett med deler fra Tyrkia og Iran – kostet flere tusen kroner og tok timevis å sette sammen.

Stort sett alle effektene til festen har dato på: 11. april 2020. Keywan Ahmadi og Kashan Poya mener bestemt at de må bestille alt på nytt med ny dato. Alvoret senket seg for alvor over dem da fedrene deres et par dager etter at koronakrisen kom, sendte ut melding til alle gjestene de hadde invitert: Bryllupet er utsatt.

  • Han har forsket på kjærlighet i over 40 år: Det er én viktig ting du må du gjøre hvis forholdet skal vare.

Keywan Ahmadi og Kashan Poya gleder seg til å starte livet sammen i nyoppusset hus. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Jeg har vært lei meg. Alt kom på én gang, sier den kommende bruden. Keywan sier han kjenner på en tristhet som er dobbel, for utsettelsen er tung, men det å se henne ha det så kjipt er enda tyngre.

– Vi skulle feire med stil, flytte inn i huset vårt, dra på bryllupsreise til Egypt og starte livet vårt sammen. Nå må vi vente, sier han og rister på hodet.

Det store spørsmålet er: Hvor lenge? Da Keywan Ahmadi skjønte at koronaen var på vei og snakket med Engel Paradis om en «plan B», fortalte eieren at alle lørdagene frem til september var opptatt. Men søndag 31. mai var ledig. En pinsedag. Med fri dagen etter. De tok sjansen.

Nå innrømmer de at bekymringen for at de kanskje må utsette for annen gang gnager dem hver eneste våkne time av dagen. Det eneste de vil, er jo å bo sammen.


Folk har spurt om de er mor og sønn. «Nei, vi er kjærester», har Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg og Sebastian Svensson svart. Hadde verden vært som før, kunne de snart sagt mann og kone.

De har vært sammen i fire år, samboere i over tre av dem. Etter ett års planlegging med venner på flere kontinenter ble bryllupsdatoen satt og invitasjonene sendt.

De skulle gifte seg på den norske ambassaden i Roma i juni. Suse ned til Italia i en nyinnkjøpt Tesla og tilbringe et par måneder med innlagt jobbing i Frankrike. Bookinger er gjort på Airbnb. De valgte en champagnefarget bil for å matche brudekjolen.

– På invitasjonen vi har sendt ut, står det at vi allerede har giftet oss i Italia, og at vi vil samle venner og familie til fest på Bærums Verk i august, forklarer Hilde-Gunn.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Nå må vi nok sette et stort kryss over ordet «giftet».

De siste ukene har drømmen om vielsen i Italia nærmest sluknet. Den norske ambassaden i Roma har sendt ut varsel om at de må belage seg på å avlyse.

– Det er leit, så klart. Men vi greier å se det store bildet og er løsningsorienterte begge to. Vi håper fortsatt at vi kan ha festen i august, så kan vi heller gifte oss i Roma når dette er over, kanskje til neste år, sier de.

– Å gifte seg på Tinghuset i Oslo som nødløsning? Nei, det blir for tamt.



Fantastisk team

Aldersforskjellen på 20 år gjorde at de brukte litt tid på å fordøye følelsene de fikk for hverandre. De møttes for fire år siden, på en sykkelcamp i Frankrike.

– Vi kunne aldri møttes på Tinder eller andre datingtjenester som sorterer partner for deg etter alder og bilde, smiler paret.

– Men på sykkelcampen er det jo mange unge menn og ikke så mange damer, hehe. Vi ble godt kjent og fant hverandre gjennom daglige aktiviteter.

Etter litt nøling ble det de to. Sebastian måtte blant annet forsone seg med at han ikke kunne få egne barn. Etter at de ble et par, har de ikke tvilt på hverandre en eneste dag.

– Når du bestemmer deg for et såpass uvanlig forhold, vet du at det er noe du virkelig vil. Vi er et fantastisk bra team. Vi er bestevenner og elskere og står sammen om alt.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Håper på barnebarn

Hun er professor i molekylærgenetikk ved NMBU, Universitetet i Ås. Han er ingeniør i Aker Solutions.

– Jeg kan anbefale alle kvinner å finne en yngre mann. Jeg har vitenskapen på min side, spøker Hilde-Gunn.

I stedet for å ønske seg barn håper de på barnebarn en dag. Hilde-Gunn har to voksne sønner fra før.

– Vi tuller med at Sebastian skal få være både superbestefar og ekstrapappa når den tid kommer.

Men først håper de på fest og låvedans med 80 gjester i august. Så – en vakker dag – venter et champagnefarget bryllup i Roma.


89 dager. 3 timer. 20 minutter. 49 sekunder. 48 sekunder. 47 sekunder. 46 sekunder.

John Inge Muldal Erlandsen og Karianne Muldal Erlandsen har en egen side på nettet og en app som teller ned til de skal gifte seg. Alt var planlagt til 20. juni.

Alvoret gikk opp for Karianne to dager før de strenge tiltakene ble innført i Norge. Hun skulle til Stockholm på jobbtur, og det var en ekkel stemning på Gardermoen. Plakater om koronaviruset med store bokstaver og gul bakgrunn hang overalt. Mot slutten av uken sa hun «jeg tror vi må utsette det» til John Inge.

En av Karianne beste venninner har designet invitasjonen. Stilen skulle passe til festlokalet. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Glemte å slette loggen

Da de tilfeldigvis havnet ved siden av hverandre på et venners venner-arrangement i 2018, tenkte Karianne at han var den kjekkeste hun hadde sett. Han falt for den sprudlende, vimsete væremåten hennes. Derfra gikk det fort.

Karianne hadde hatt sine mistanker. De satt ved siden av hverandre for å søke etter en sang på PC-en. Hun tastet «F», og «Forlovelsesringer» dukket opp som sist søkte ord på F. Hun lot som hun ikke hadde sett noe.

To-tre måneder senere fridde han, på kjærlighetsbroen i Oslo, på nyttårsaften.

Aldri drømt om bryllup

Egentlig skulle hun ikke vise brudekjolen til John Inge før bryllupet. Men hun hadde lyst til å bruke den på bildene til denne saken. John Inge står med ryggen til og holder seg for øynene i bakgården deres. Så snur han seg, fjerner hendene og begynner å gråte.

Hverken han eller Karianne har tidligere drømt om å gifte seg.

– Men vi ble overveldet over at kjærlighet kunne være så ... lett. Da ble bryllup en selvfølge, sier Karianne.

I månedsvis har de brukt hver kveld til å planlegge detaljer i festlokalet på Nesbru i Asker, maten, lekene, musikken og pynten. Vielsen i Gamle Aker kirke måtte de bestille ett år i forveien for å få plass. De har allerede endret til samme etternavn. De har danset vals hjemme i den rotete ettromsleiligheten.

– Fordelen nå er at vi får øvd enda mer på bryllupsvalsen, sier John Inge.

Når bryllupet først skjer, kommer det til å bli ekstra fint, er paret sikre på. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Befriende og trist å utsette det

Han har ikke innsett at de må utsette, selv om han har lest at klynger av mennesker vil måtte unngås i lang tid. De har hverken gitt beskjed til gjestene eller satt ny dato. Men mener det ville vært absurd å ha et bryllup der man må være redd for å komme nær hverandre.

Først tenkte Karianne at bryllupet er en bagatell oppi alt som nå skjer. Men en kveld for noen dager siden lå hun på sengen og hørte på en fin sang. Hun brast i gråt og innså at også utsettelsen på ubestemt tid er en liten sorg.

Når den planlagte bryllupsdagen kommer, vil de uansett ta på seg ringene de har kjøpt til hverandre.

Der vil det for alltid stå 20.6.2020.

Ringene er klare. Foto: Martin Slottemo Lyngstad


Fernando Patricio Muñoz Almonacid visste at han skulle dø av kreft lenge før han sovnet inn på Lovisenberg sykehus i Oslo onsdag 11. mars i år.

56-åringen hadde et stort nettverk av chilenske og norske venner etter 30 år og flere forskjellige arbeidssteder i Norge. Det kunne ta tid å gå langs Karl Johans gate med ham. Han møtte så mange kjente på veien.

Fernandos ønske var å begraves fra en kirke han og mange av vennene hadde et sterkt forhold til, og som var stor nok til at alle som ville, kunne komme.

Fernando Patricio Muñoz Almonacid ble 56 år. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Katolske St. Olav domkirke ved Vår Frelsers gravlund i Oslo har 270 sitteplasser.

Den var perfekt.

Men dagen etter at Fernando Patricio Muñoz Almonacid døde, kom koronakrisen for alvor til Norge. De viktigste ritualene i livet vårt ble også berørt. Store folkemengder ble forbudt. Det ble satt en grense på 50 i kirkene.

Begravelsesbyråene måtte tenke nytt.

Vokste opp i byrået

Pål Jølstad (53) er tredje generasjon Jølstad i begravelsesbyrået hans bestefar startet i 1956. Han vokste opp i leiligheten som lå i etasjen over byrået på Grefsen. Han husker at han kjørte fjernstyrt bil mellom lagervarene i kjelleren som liten gutt. Nå har han jobbet hos Jølstad i 33 år.

Pål Jølstad har opplevd mye. Koronakrisen kom like overrumplende på ham som på alle andre, men endrer ikke tingene han ser på som aller mest viktig i jobben: Å hjelpe til slik at seremoniene blir verdige, respektfulle og så fine øyeblikk som de kan bli, og det å være der, slik at de pårørende føler seg ivaretatt.

Men koronaen endrer noe. Gravferdskonsulenten synes det rareste er at han ikke lenger kan ta de sørgende i hånden når han møter dem. I stedet legger han høyrehånden på hjertet.

Programmene deles heller ikke ut fra hånd til hånd, de legges bare ut, ofte på kirkebenkene med én meters avstand, slik at gjestene blir minnet på at de må holde avstand. Og klemmene som betyr så mye i en slik stund, dem er det få som gir.

Kristian Mehus fra Jølstad tenner lys før begravelsen skal begynne. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Liste med 50 navn

Det tyngste er å måtte avvise noen som vil inn. I Fernando Patricio Muñoz Almonacids begravelse hadde begravelsesbyrået en liste med 50 navn som de krysset av på etter hvert som folk kom. Solveig Christina Taucher, som var gift med Fernando i over 25 år, forteller at det var vondt å måtte velge.

Hun ville jo at alle som ville, skulle få komme og høre de fine tingene som ble sagt om mannen hennes. Taucher er overbevist om at den store kirken ville ha vært fullsatt om vi hadde levd i en normal tid.

Men hun synes det ble en fin stund, og fant trøst i at begravelsen ble strømmet på nettet. Jølstad er et av flere begravelsesbyråer som tilbyr strømming som en del av tilbudet sitt. I St. Olav domkirke sto ett kamera i midtgangen, og fremme ved alteret var det satt ut flere mikrofoner.

Alle det ikke ble plass til i kirken, kunne følge Fernandos begravelse på nettet. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Slik kunne også de som ikke fikk komme, høre Odd Nordstoga-sangen Fernando gikk rundt og nynnet stolt på etter at han fikk barnebarna: «Ein farfar i livet skull' alle ha».


Les mer om

  1. Bryllup
  2. Begravelse
  3. Koronaviruset
  4. Bryllupsdag
  5. Familie
  6. apop

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    – Om jeg får korona, hadde oddsen selvfølgelig vært bedre hjemme i Norge. Men sånn kan jeg ikke tenke.

  2. A-MAGASINET

    Hedvig Montgomery: Slik unngår foreldre å havne i maktkamp om godteri og leggetider

  3. A-MAGASINET

    Det skulle bli tidenes påske med tusenvis av besøkende og millioner i kassen. Så stengte fjellet.

  4. A-MAGASINET

    Erna Solberg om den siste måneden: – Det har vært nesten uvirkelig

  5. A-MAGASINET

    «Jeg er ikke redd for å si fra. Jeg har et Narvestad-gen i meg.»

  6. A-MAGASINET

    Senk tempoet. Ta deg tid til en rusletur utenfor stiene.