A-magasinet

Da verden kom til Gjøvik

Et innfall ved kjøkkenbordet ga 40 tibetanske barn et nytt liv.

  • Tekst: Anette Aasheim Foto: Line Ørnes Søndergaard

Mange tanker. Ian Watering første år som lærer var på Tibetanerskolen på Gjøvik. De fire årene beskriver han som de beste og de viktigste i hans liv. Gjensynet med guttene henter frem mange følelser hos ham.

Norsk hverdag. Til tibetanernes første17. mai samlet lokalbefolkningen på Gjøvik sammen pene jakker og flagg til gutta. De ble et nytt innslag i toget det året. Guttene øvde også på norskkunnskapene, og de deltok i vinteraktiviteter som skihopp og langrenn.

Engelsklæreren Ian Watering samlet alt av bilder og tegninger fra de fire årene på Gjøvik i et stort album. Overfor er tegninger og bilder hentet fra Ians album.

Jan Arntzen er ukonsentrert, kaster hele tiden blikket mot parkeringsplassen. Det har gått mange år nå, og den hvithårede mannen sitter ytterst på stolen i hagen på Hvaler, drikker kaffe, spiser nystekte vafler.

De er på vei, alle sammen. For et år siden begynte den pensjonerte læreren å legge planer. Bålet ligger klart under presenningen nede på stranden, en gammel skøyte ligger fortøyd nede ved brygga.

Datteren, Ingunn Julie, har hjulpet til. Selv var hun bare ett år gammel da faren en vinterdag for 50 år siden festet blikket på en liten artikkel i avisen. De satt ved kjøkkenbordet i leiligheten på Majorstua i Oslo.

— Se her! sa Jan til kona Wenche.

I avisen den dagen sto det om flere tibetanske gutter i Danmark. De risikerte å bli sendt tilbake til flyktningeleirene i India. Den kjente barnetimeonkelen Lauritz Johnson uttalte at han var bekymret. Norge måtte hjelpe. 40 av dem trengte et sted å bo, et sted å gå på skole.

Brutalt, tenkte Jan. Han kaller det som så skjedde for en ren innskytelse. Samme ettermiddag ringte han onkel Lauritz og fortalte om tømmervillaen han hadde kjøpt, på Tranberg utenfor Gjøvik. Dagen etter kjørte de to opp dit sammen.

Onkel Lauritz til unnsetning.

Tiden var en annen. «Flyktninger» og «innvandring» var uvante ord. Artikkelen om barna sto på trykk i 1963, før bølgen av nye innvandrere kom fra Pakistan.

At 40 tibetanske gutter kom til Norge skyldes en lang rekke tilfeldigheter. Det lå ingen politisk beslutning bak, ingen avhør eller dokumentasjonskrav.

Opprøret mot det kinesiske styret begynte i Lhasa i mars 1959. Dalai Lama lyktes ikke,og måtte flykte til India. Den tibetanske regjeringen ble oppløst, tusenvis av tibetanere omkom, mange flyktet. I Norge telte Tibetanerhjelpen en håndfull mennesker, men de slet med oppmerksomheten.

Høsten før de tibetanske guttene kom, inviterte Tibetanerhjelpen onkel Lauritz opp til Frognerseteren Restaurant. De fortalte om de 100 tibetanske guttene i København. Danmark hadde skaffet husly til noen av dem, men de ble for mange for det lille landet. De skulle også gå på skole.

Allerede før måltidet var over, hadde onkel Lauritz sagt ja til å være foreningens formann og deres ansikt utad.

Fly til Danmark.

Tibetanerne skulle ikke integreres. Meningen var at de skulle bo på et øde sted, at de skulle vende tilbake til India. Før militærflyet lettet fra Delhi fikk de utvalgte unge guttene se en film om eskimoer på Grønland. I salen satt Kalsang og Pempa. De var bare 13 år gamle og hadde aldri hørt om landene så langt nord.

Kalsang rakk aldri å fortelle moren om reisen til et fremmed land. Etter flukten fra Tibet, over de hardføre fjellstrøkene, skilte brødrene og moren lag. Kalsang var bare et barn den gang, men bombeangrep og terror var en del av hans oppvekst. I India dro moren videre opp i fjellene for å bygge veier, ble de fortalt. Brødrene ble sendt på skole.Antallet er uvisst, men mer enn 100.000 tibetanere flyktet over fjellene til Himalaya, de dro til India eller Nepal. Skolen Pempa Thundrup gikk på, lå i Kangra, helt nord i India. Han var en skoleflink gutt, leste mye, gjorde det alltid bra på prøver. Nettopp det var årsaken, tror Pempa, til at en av skolens ledere pekte på nettopp ham en dag de sto oppstilt ute i skolegården.

Rastløs.

Kalsang, Pempa og de andre tibetanske guttene kom til Oslo med danskebåten i januar 1964. De hadde hverken klær eller pass i bagasjen. I Rådhuset ventet ordføreren, mugger med melk og store fat med brødskiver og brunost. Ingen av guttene hadde navn, de ble bare omtalt med nummer. I avisene ble de beskrevet som «svarthårede gutter» med «praktmanker og forbausende små hender», «smil i øyet og store, snøhvite tenner».

Jan Arntzen hadde knapt hørt om tibetanske flyktninger, men han er en mann med trang til at noe må skje, typen som ikke liker å sitte stille på en strand, som snekrer både garasje, låve og senger på fritiden.Det var kanskje derfor Wenche ikke protesterte da ektemannen plutselig foreslo å ta i mot 40 tibetanske gutter.

Den gamle villaen han hadde kjøpt, var blitt brukt som leirskole i flere år. Med fettlutmel hadde han selv skurt hele bygningen utvendig. Etter bilturen til Gjøvik hadde de på kort tid rukket å gjøre den tre etasjer høye tømmervillaen klar. Sengene sto oppredd. Av Etnografisk museum hadde Tibetanerhjelpen fått låne tre Buddha-statuer. Klær var skaffet til veie, også noe mat: brød, kruskakli, lungemos og fisk. En engelsklærer var ansatt, samt en skitrener med forkjærlighet for lange fjellturer og skimesterskap.

Da tibetanerne kom, lurte Jan på hvordan dette skulle gå. Så begynte de å spille fotball på tunet.

Norske skihelter.

«Våre gjester fra Himalaya» ble de kalt. Lokalbefolkningen skaffet til veie ski og annet utstyr, mørke blazere til alle guttene da det nærmet seg 17. mai, ullsokker når det ble kaldt.

I fire år bodde de på Gjøvik.

Det handlet om å overleve. Ian Watering, engelsklæreren, stusset da han skulle vekke dem. Flere av elevene satt allerede fordypet over leksene. Klokken hadde så vidt passert seks.

Skoletimene var mange, disiplinen streng. Når elevene ikke satt med bena i kors foran alteret i spisesalen, under bildet av Dalai Lama, sparket de fotball. Om sommeren gikk de over Besseggen. Om vinteren måtte de gå på ski.De trente hver dag, på langrenn og skihopp, og ble stadig raskere, hoppet høyere og lenger. Forbildene var norske skiløpere som Gjermund Eggen, de som vant konkurranser og ble berømte.

Kalsang smiler hele tiden når han forteller.

- Og Harald Grønningen og Jo Eggen!

Hvert år deltok de i Ridderrennet, og det hendte noen av dem vant.

- Vi hadde nesten ikke fritid, dermed slapp vi å tenke på familien vi hadde mistet. Læreren sa vi måtte løpe. Vi gikk på ski hver dag. Men det hjalp oss. Vi slapp å tenke så mye. Når man tenker veldig mye, klarer man ikke å overleve. Tiden på Gjøvik var veldig grunnleggende for livet. Her lærte jeg om livet. Og jeg synes livet er fantastisk! Og at livet var veldig morsomt på den tiden! sier han.

Kalsang var en av dem som valgte å returnere til India. Men i Delhi var luften tung og varm. I Norge hadde han lært å kjøre traktor, men en slik jordbruksutdannelse var det ingen som hadde bruk for. Han savnet Norge. Skiturene, skogen, luften, menneskene.

 Når en katastrofe inntreffer, er det å forsøke å overleve det eneste du kan gjøre. Du har ikke noe valg. Lobsang Tenzin

Savnet Norge.

I dag går Kalsang mange skiturer om vinteren. Hver helg. Fra Frognerseteren til Ullevålseter og gjerne videre til Kikut. Han jobber som postbetjent. Pempa har i alle år jobbet som sykepleier på Rikshospitalet. Mer enn ti av guttene som ble sendt til Gjøvik, bor i dag i Norge. 50 år etter at de kom med danskebåten til det fremmede landet, er de nå samlet i hagen på Hvaler, hos Jan Arntzen.

- Når en katastrofe inntreffer, er det å forsøke å overleve det eneste du kan gjøre. Du har ikke noe valg. Man kan savne foreldre, men når man ikke har andre muligheter, er takknemlighet det eneste man føler i stedet, sier Lobsang Tenzin.

-  Kanskje var vi naive, men vi hadde ingen følelser. Ikke redsel eller savn. Vi drømte bare om å få en utdannelse. Ikke noe mer. Med utdannelse kan man bli et bedre menneske, og forstå verden mye bedre, sier en av de andre elevene som gikk på skolen.

Kalsang smiler igjen. Han synes spørsmålene han får, er mange. Hva mener han er meningen med livet? Han venter ikke på svar. Sier bare at det er dagen i dag som er det virkelige livet. Og at han, og alle de andre, er dypt takknemlige. Nøkternt oppsummerer han:

- Jan Arntzen ga oss et sted å bo. Uten et sted å bo hadde vi ikke hatt noe.

Jan selv vil ikke snakke så mye om huset han lånte ut gratis, om all tiden han og familien tilbrakte på Tranbergåsen. Om da han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Han skylder på guttene, på måten de møtte ham på da de begynte å spille fotball på tunet. På den åpne og lattermilde væremåten. Ydmyk sier han bare:

- Det er slike ting som gir livet fasetter.

Per Kværne, en av dem som satt rundt bordet på Frognerseteren Restaurant, var russ det året. Hver uke tok han toget til Gjøvik. I dag er han pensjonert tibetolog.Kværne tror det er én ting vi kan lære av denne historien:

- Har man et prosjekt som man tror kan fungere og som virker fornuftig, så sett i gang. Ikke forutse alle tenkelige problemer i forkant.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Hard asfalt - myke hender

  2. A-MAGASINET

    «Dessverre blir man kalt en dårlig mor dersom man er opptatt av utseendet etter fødsel»

  3. A-MAGASINET

    - Jeg har smakt rabarbra for første gang. Med masse sukker. - Sukker? Det er ikke lov tror jeg

  4. A-MAGASINET

    – Latterlig kjerring, sa de

  5. A-MAGASINET

    Det tøffeste løpet

  6. A-MAGASINET

    Finn Skårderud: Aldri ro