Nærbilder av rein ble noe helt annet når reinen fikk ta bildene selv

Ni simler hadde kamera rundt halsen i fire år.

Reinen har nettopp våknet fra bedøvelsen etter at den er utstyrt med radiosender og kamera rundt halsen.

Det er ingen enkel sak å ta nærbilder av villrein. I anslagsvis 40.000 år er reinen blitt jaktet på av mennesker. Flokken har gode grunner til å skvette unna når det kommer folk.

Annerledes blir det når reinen tar bildene selv. Når dyret har kameraet hengende rundt halsen under sine lange streif gjennom fjellene til alle årstider.

Da blir det nært. Da foreviges hverdagsscenene, flokkens daglige gleder og strev, slik de utspiller seg uten jegere, turgjengere og naturfotografer i nærheten. Bildene er å se i "Midt i flokken", en bok som Olav Strand og Frid Kvalpskarmo Hansen utgir på Kom forlag denne uken.

På trekk over viddene. Uforstyrret av mennesker.

Mye pels og hår

De aller fleste bildene som reinen tar, er elendige greier. Men innimellom noen titusener av intetsigende, uskarpe eksponeringer av pels og hår kan det dukke opp noen virkelige blinkskudd. En kongeørn som sirkler over flokken. En nedkomst. Et reinsdyrs smale, svarte øyne under ekstreme værforhold.

Dyrene har en nesten litt irriterende evne til å lage velkomponerte bilder

- De gode bildene kommer tilfeldig, naturligvis. Men dyrene har en nesten litt irriterende evne til å lage velkomponerte bilder, sier Olav Strand.

Forskeren ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim har studert villrein i 20 år. Han har sett dem fra småfly, helikopter og snøscooter. Siden 2001 har han vært med på radiomerking av dyr på Hardangervidda.

Fra mars 2011 begynte forsøkene med kamera i halsbånd på villrein. I alt ble ni simler satt i tjeneste som fotografer, fire på Hardangervidda, to i Rondane, én i Setesdal og to på Svalbard.

I løpet av halvannet år tok dyrene nærmere 200 timer med videoopptak og 140.000 stillbilder. Av disse har bare 10.000 bilder synlig motiv, og vel 1000 anslås som fotografisk interessante.

Reinen lar seg ikke affisere av fotograferingen. De surrer i vei med tingene sine.

Først skuffet, så revet med.

- De første 1000 bildene vi så på, inneholdt ingenting av interesse. Jeg var skuffet, lot materialet ligge et par uker før jeg satte meg ned hjemme og gikk igjennom resten. Da gjorde jeg de første funnene og ble revet med. Hun jeg er gift med, sier at det tok 14 dager før hun fikk ordentlig kontakt med meg igjen, sier Strand.

Reinen har nettopp våknet fra bedøvelsen etter at den er utstyrt med radiosender og kamera rundt halsen.

Når det amerikanske NASA bringer bilder hjem fra Plutos overflate, er det ingen teknisk sensasjon at norske vitenskapsfolk får reinsdyr til å ta bilder fra steder som Hardangervidda og Rondane. Men likevel:

- Jeg har drevet i snart 40 år med kamera i fjellet, har slept rundt på det tunge utstyret, bakke opp og bakke ned, men aldri vært i nærheten av å ta slike bilder. Perspektivet blir helt annerledes, sier Strand.

- På hvilken måte?

- Uansett vær eller tid på døgnet får vi bilder. Vi får bilder fra styggværsperioder da det ville ha vært direkte farlig for mennesker å oppholde seg i fjellet over tid. Selv i de aller verste vinterstormer er reinen i fjellet. Dessuten er reinen så uforstyrret når bildene blir tatt. De surrer i vei med tingene sine, uten mennesker i nærheten. GPS-peiling av reinens trekkmønster, kombi­nert med videobilder fra trekket, blir verdifullt materiale i den videre forskningen på rein, tror Strand: Hvor aktive er dyrene? Hva holder de egentlig på med? Og hvor sterkt blir de påvirket av menneskers bruk av fjellet?

Heng under haken på reinsdyret gjennom et år:

Mennesket diltet etter

En gang i en kaldere tidsalder levde det rein over store deler av Europa; de er kjent fra mange tusen år gamle hulemalerier i Sør-Frankrike. Skandinavia var ubeboelig. Men da isen begynte å trekke seg tilbake for 15.000 år siden, var det nettopp villreinen mennesket diltet etter på sin vandring nordover. Og det var reinen som holdt liv i de første menneskene som kom til i Norge.

Ved inngangen til 1900-tallet var reinen i Norge farlig nær utryddelse, men så ble jakten kvoteregulert i 1930. I tiårene som fulgte, var bestandsforvaltningen det sentrale poenget med lovgivningen. Reinen skulle reddes fra utryddelse, og samtidig jaktes på etter regulerte kvoter.

Mange av simlene på Hardangervidda har helt nedgnagde gevirer. Man vet ikke hvorfor.

Fra bestands— til arealforskning

Fra 1990-tallet er det i større grad arealvern som har opptatt fors­kerne, behovet for å redde sammenhengende leveområder for villreinstammen. Det som før var svære, sammenhengende leveområder, er blitt til 23 mer eller mindre adskilte leveområder i Sør-Norge, fra Setesdalsheiene i sør til Forollhogna i nord.

- Vi har fått solid dokumentasjon på at veier, jernbane, kraftutbygging og andre inngrep virker negativt for reinens levekår. Veier, hytteområder og turstier blir barrièrer for dem, sier Strand.

Mest kjent og omtalt som barrière er riksvei 7 over Hardangervidda. Ikke bare brøyteproblemene, men også hensynet til reinen veier tungt når det nå blir diskutert om veien bør legges i tunnel under vidda.

- Men fjellreven er langt mer sårbar?

- Fjellreven er sårbar fordi den er så kritisk få. Villreinen er sårbar fordi den trenger store arealer. Den lever i åpne landskap, må flytte på seg hele tiden for å finne mat.

- Hvor mange villrein har vi?

- Tallet ligger rundt 30.000-35.000, det går litt opp og ned. Norge er det eneste landet i Europa som har villrein i fjellene, sier NINA-forsker Strand.

- Hvordan er det egentlig å se igjennom 200 timer med videoopptak fra en reinflokk? Er det opplegg til enda en maratonsending på NRK?

- Det er slitsomt. Det hopper og rister nokså mye, sier Strand.

Reinens eget fotomateriale er også brukt i en prisbelønt, interaktiv villreinutstilling ved Hardangervidda nasjonalparksenter ved Skinnarbu i Tinn kommune.

Les også: