A-magasinet

Skrønemakeren Gert Nygårdshaug

Som 18-åring skrev han dikt på fleip, og lurte Aschehoug til å gi dem ut. Men det skulle ta mange år før han ble forfatter.

  • Cathrine Hellesøy
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

På en fjellgård på Tynset, tidlig på 50-tallet, sitter en guttunge på oldemors fang. Gommo kaller han henne. Hun er født i 1865 og har litt av hvert å fortelle. Hun har sett huldre med egne øyne og forteller eventyr som Asbjørnsen og Mo aldri fikk somlet seg til å samle inn. Oldemor fungerer som barnevakt mens mor og far arbeider på gården. Resultatet er at guttungen Gert en gang for alle får helt flybensin på fantasien.

– Hvordan var du som barn?

– Ekstremt nysgjerrig. Jeg lurte på alt. Jeg husker en gang jeg gikk tur med onkelen min og spurte: Gjør det vondt å skjære av seg hodet?

Nygårdshaug humrer og sitter godt i biblioteket hjemme i huset i Lier. Rundt ham er veggene fylt av bøker, 30 av titlene hans egne.

Jubileum

Mengele Zoo , den mest kjente av Nygårdshaugs romaner og første bok i en trilogi om naturvern, regnskog og terrorisme, har 25-årsjubileum i oktober. Den ble nylig utgitt i Frankrike hvor den ble belønnet med en helsides begeistret anmeldelse i Le Monde.

– Kan du tenke deg, en helside! I Le Monde! Jeg gikk helt rundt meg selv her hjemme.

Mengele Zoo har solgt vel 220.000 eksemplarer i Norge, men er ennå ikke oversatt til engelsk. Det må, ifølge Nygårdshaug, hans gamle forlag Cappelen Damm ta ansvaret for. Nå har han byttet til Juritzen. I tillegg har han fått seg en ny agent som altså har pushet Mengele Zoo på franskmennene. Rettighetene til trilogien måtte han kjøpe fra Cappelen Damm.

Gert Nygårdshaug med far på gården hjemme på Tynset.

– Hva kostet det?

– Det vil jeg ikke si.

– Men jeg er nysgjerrig.

– Jeg kan i alle fall si så mye at det var et sekssifret beløp "og vel så det", sier Nygårdshaug noe kryptisk.

Poesi i 40 minus

Mellom oldemors fang og Cappelen Damms mulige unnfallenhet ligger mye levd liv. Nygårdshaug har vært bryggesjauer, student, snekker, politisk aktivist, klubbleder, sosialarbeider og lærer i filosofi ved Nansenskolen. I tillegg var han også forfatter lenge før han ble forfatter. Hvis vi skrur tiden tilbake til 1964, og går inn i en skoleklasse på Tynset, får vi vite hvorfor. Der ser vi en 18 år gammel Nygårdshaug forvirret og oppglødd komme i kontakt med poesi for aller første gang.

Bestemor Gomma helte flybensin på Lille-Gerts fantasi.

– Moderne poesi, sier han, reiser seg og finner frem en tynn, liten lefse av en bok.

– Jeg husker jeg så på disse ubegripelige diktene og tenkte "er det så lett å skrive poesi"? Og så satt jeg der på kveldene da, på Tynset, det var jo så jævlig kaldt der oppe, minus 40 ofte, og noe måtte man jo finne på, så jeg skrev en 40–50 dikt. Hør nå, sier Nygårdshaug og holder den lille lefsa foran seg:

To tusen rødglødende øyne

på vannski over det karibiske hav

sluker høyspentledninger

som spaghetti

og skriker av frykt

— Haha! Nygårdshaug lager en lyd som ligger midt mellom latter og humring, magen bølger med.

– Det var klart dette måtte utgis!

– Ble det utgitt?

– Ja, en dag kom nabokona løpende over jordet, og sa at det var rikstelefon fra Oslo, fra Aschehoug forlag. De ville gi dem ut.

– Men du skrev diktene på tull?

– Ja, det var en fleip, sier Nygårdshaug. Først i 1971 kom han med en diktsamling som var alvorlig ment – Paxion .

– Ja, da hadde jeg flyttet til Oslo. Jeg skulle bli lærer og gikk på Universitetet. En svært politisk tid, minnes Nygårdshaug, som bodde på Grønland, et stenkast fra forfatteren Kjell Askildsen og i samme hus som Arnljot Eggen.

– Vi dannet en litterær klikk, møttes på Lompa, drakk øl og filosoferte over livet. De inspirerte meg til å bli forfatter for alvor. Men det tok tid. Det var først da jeg begynte som snekker at jeg fikk ro til virkelig å begynne å skrive. Men tiden på Lompa var fin. Vi bodde på Grønland da de første pakistanerne kom.

– Ok?

– Folk sprayet ned butikkene med nazi-slagord. Hver uke hjalp vi til å vaske dem vekk, fordi vi ville markere politisk tilhørighet på venstresiden. Det politiske preget jo også skrivingen. Jeg husker jeg skrev et dikt som het noe sånt som "Mens vi tenker på Pol Pot".

Fotografen og jeg begynner å le.

– Jaja, sier Nygårdshaug. – Vi visste jo ikke bedre på den tiden.

LES OGSÅ:

Les også

Vi blir altfor mange mennesker

USA-hat

Nygårdshaugs nysgjerrighet har ført ham ut i verden; til land i Midtøsten og ikke minst til Amazonas, Mexico, Venezuela og Brasil. Hans sterke motstand mot USA stammer fra disse reisene.

– Jeg har møtt utrolig mye hat mot USA ute i verden. Hadde jeg hatt amerikansk flagg på sekken, ville jeg blitt spyttet på mange steder.

– Du har uttrykt forståelse for angrepet mot USA i 2011?

– Ja, det har jeg. Jeg skrev om en terrorist som bombet en skyskraper allerede i Mengele Zoo, og da sa folk "er ikke det der litt overdrevet?". Og jeg sa "Vent og se".

Det var da Gert Nygårdshaug bodde her, i Friisgate på Grønland i Oslo, at han forsto at det gikk mot et liv som forfatter.

Likvidert

Drømmen om Amazonas er gammel. Nygårdshaug har alltid vært lidenskapelig opptatt av natur, simpelthen fordi han har vokst opp i den.

– Har regnskogen det bedre i dag enn da du skrev Mengele Zoo ?

– Nei. Det er bedre i Brasil, men verre alle andre steder, så i sum: Verre.

– Hva er det sterkeste du har opplevd i Amazonas?

– Jeg har en venn, en halvindianer, som heter Joe. Han er så høy, sier Nygårdshaug og lar hånden stoppe ca. 1.20 over bakken.

– Og så er han omtrent like brei. Uansett, en gang vi satt og drakk rom, begynte han å gråte. Jeg spurte hvorfor, og han trakk frem en lokalavis hvor det sto om en indianerstamme på 42 individer som nettopp var blitt oppdaget. Men nå var alle 42 døde. Jeg sa til ham at "dette har da skjedd mange ganger før, de blir smittet av misjonærer som vil frelse dem fra Satan, men dør av det som for oss er vanlige barnesykdommer". Joe så på meg og sa: "Ja, men denne gangen var det ikke misjonærer. Det var napalm."

– Napalm?

– Ja. Reglene er slik at store selskaper kan kjøpe regnskogområder hvis de kan dokumentere at de er ubebodde, sier Nygårdshaug.

– De ble drept?

– Ja. Paramilitære grupperinger går inn og gjør jobben på oppdrag.

– Hvordan vet dere det?

– Joe visste det fordi han kjente indianere i området. Han var redd fordi han visste for mye.

– Hvor er Joe i dag?

– Jeg vet ikke. Jeg var nede og lette etter ham før jul i fjor. Ingen har sett ham på ti år.

Kjærlighet

Gert Nygårdshaug er en trivelig fyr. Han nyter livet og takler det som kommer. Han mistet sin eneste bror for bare noen uker siden, et faktum som innimellom viser seg som et svakt drag over ansiktet. Men livsgleden og de gode historiene dominerer. Han ble for eksempel skutt av "noen idioter" i Paraguay en gang, han har bodd med indianere og forsøkt å selge billig skrap til gateselgere i Egypt. Han har hatt fire samboere og synes han har fått rikelig med kjærlighet. I dag bor han sammen med sin sønn og hans samboer og "kunne ikke hatt det bedre". Han snekrer og murer og har brukt 21 år på å bygge opp en hage som har klare likhetstrekk med en jungel. Og han er, som sagt, en trivelig fyr.

afp000766667-JzT_x4YaRg.jpg

I tillegg kan han være temmelig krass.

De som får høre det, foruten USA, er blant annet forfattere som "skriver om sin egen navle", diverse alternativ-behandlere og muslimene som satte Europa i brann etter at Mohammed-tegningene ble trykket i Jyllands-Posten.

– Du har sagt at slike folk skal takles med "ignorering og latterliggjøring"? Det høres ut som en farlig taktikk.

– Jeg mener ikke ondsinnet latterliggjøring. Jeg oppfatter Mohammed-tegningene som harmløse og mener vi må kunne fleipe med alle religioner. Hvis samtlige aviser i Europa hadde trykket tegningene dagen etter Jyllands-Posten gjorde det, så ville ikke de som spredte både angst og død hatt kapasitet til å hevne seg. Det er mitt poeng, sier Nygårdshaug, som helst så at både kristendommen, jødedommen og islam ble fjernet fra jordens overflate.

Ny bok

Kvantefysikk ligger som et bakteppe for flere av Nygårdshaugs bøker. Tvillingpartikler, Schrödingers katt og spørsmålet om Tid, som er temaet i Nygårdshaugs siste bok Nøkkelmakeren , som kom i august i år. Hovedpersonen i boken opplever å se glimt av parallelle universer. Der lever han liv som er nesten likt det han kjenner fra før.

— Har du opplevd dette selv?

– Nei, men jeg har hatt déjà vu flere ganger, et fenomen som kan minne om dette. Det er teorier innen fysikk som indikerer at slike parallelle universer er mulige, og jeg synes det er en fascinerende tanke, sier Nygårdshaug.

– Finnes døden hvis disse parallelle universene er virkelige?

– Nei. Hvis det jeg skriver om i Nøkkelmakeren stemmer, så dør vi aldri. Da er livet uendelig.

– Hjelper disse tankene deg nå som du har mistet din bror?

– Nja, nei, ikke her og nå, kanskje. Jeg føler jo et savn. Jeg får jo ikke snakket noe mer med ham. Vi hadde det så innmari moro sammen.

Flere artikler fra A-magasinet

Les også

  1. Med kamera skjult under niqaben har Raghad (24) filmet IS-terroren i hjembyen hennes

  2. Derfor flyttet den norske kommunisten Tor Olsen til DDR

  3. Tidenes ti mest kjente norsk-amerikanere i USA

  4. VINSKOLEN: Gode viner laget av ukonvensjonelle folk 

  5. MAT & DRIKKE: Slik lager du berlinerboller