A-magasinet

Performancekunstner Stein Henningsen: Oppsøker ikke naturens ro, vil heller ha et kunstnerisk kick

Når det blir mindre og mindre is i verden, blir det mer og mer is i forestillingene til kunstner Stein Henningsen.

  • Sigri Sandberg

D et blåser. Blåser og bråker og uler og hviner. Saltvannet i Adventfjorden på Svalbard er i opprør, hiver seg mot land. Og akkurat da, idet en av de store bølgene går i oppløsning tre meter oppe i luften, da stopper det en hvit bil 20 meter fra fjorden. Ut stiger en mann i skinnlue, ullgenser, frakk. — Ser jeg ok ut? spør han. Publikum nikker.

Stein Henningsen er performancekunstner og har invitert til forestilling like utenfor Longyearbyen. I heftig vind og minusgrader.

— Jeg er helt avhengig av å være ute. Og jeg tror på kunsten, sier han. Mange oppsøker naturen for å finne ro, seg selv eller stillhet. Henningsen bruker den til å lage politisk kunst. Han sier budskapet om klimaendringer og langtransportert forurensning må formidles på andre måter. Kunsten er én metode.

— Performancene mine handler også om noe mer. Noe personlig. For noe må stå på spill, sier han. Derfor kan ikke forestillingene være altfor godt planlagt, det må være usikkerhetsmomenter. Og de må veldig gjerne inkludere smerte. Redsel. Kick. Henningsens forestillinger er kunstnerisk ekstremsport.

afp000868320.jpg

Han krummer nakken og går mot Adventfjorden. Gjennom sørpe og is. Saltvannet renner over kanten av støvlene hans, fyller dem, trenger gjennom sokkene. Han går helt ytterst, der iskanten møter fjorden. Og der. Der blir han stående. Lar de salte, hvite bølgene skylle over seg. Publikum i denne forestillingen er denne journalisten og en dame til. De snakker lavt sammen. Damen kjenner kunstneren, sier han har kontroll.Henningsen hevder at alle performancene hans er politiske. Først var det antikrigsbudskap, men etter hvert handlet det mer og mer om natur.

— Det er en befrielse å være i naturen. Jeg må ut mest mulig, jeg blir glad av det, og det vil jeg også formidle, sier han.

- Hva er det som driver deg?

— Jeg tror kunsten kan endre noe, men jeg kan ikke male, tegne, synge, danse eller spille teater. I performance trenger du bare en kropp, en idé - og kraften til å gjennomføre. Dessuten foregår det ofte utendørs, og når vanlige folk, tilfeldig forbipasserende. Kanskje har de aldri vært eksponert for eller vært interessert i kunst. Kanskje blir de nysgjerrige, kanskje vil de se mer.

Og idet de begynner å diskutere, skjer det noe. Han snakker videre, om å bli rykket ut av hverdagen, uten å oppsøke det selv. Magien i det.

I bølgene 2015. - Det gjør vondt og krever mye energi. Men jeg er så inderlig i live etterpå, sier performancekunstner Stein Henningsen. Han minimerer risikoen med ull innerst.

Og han står der. Og står der. Saltvannet treffer nakken hans, det svir, renner nedover ryggen, trenger gjennom vottene, fester seg og blir isklumper i luen hans. Henningsen blir våtere. Kaldere. Etter 12 minutter begynner han å skjelve. Voldsomme skjelvinger. Så står han rolig igjen. Før han går sakte tilbake til bilen, etter 15 minutter og noen sekunder. Publikum puster lettet ut.

Stein og is

Stein Henningsen har reist verden rundt på festivaler med passelig planlagte forestillinger; han har slept kjetting gjennom Göteborg, han har ligget på Brooklyn Bridge i New York omgitt av smeltende isbiter. Han har krøpet langs brostein med en 130 kilos isblokk stroppet til ryggen sin i Finland. Han har sittet i dress i et badekar med 300 liter vin i en by i Frankrike. Røkt sigarer, drukket champagne. Sittet på sitt eget kjøkken i Longyearbyen, oppå en diger haug med snø som smeltet. Han har slept en isklump mot en brefront i Tempelfjorden på Svalbard, og lagt den på plass.

En gang i Sverige kom det en ambulanse. Henningsen hadde bena i isvann, hadde hatt dem der lenge. Han var blå på leppene, ristet. Det var like før ambulansepersonellet tok ham med seg. Da kom arrangørene og sa at det var kunst. At han visste hva han gjorde. At han var fra Svalbard.

— Haha. Seriøst. Jeg vet ikke alltid hva jeg gjør. Det er alltid et element av risiko i dette, sier performancekunstneren. Og nå, når det altså blir mindre og mindre is i verden, blir det mer og mer is i forestillingene til Henningsen. Is tematiserer en natur han vil fokusere på, ta vare på. Men Henningsen vil ikke snakke kunsten ihjel.

— Det er dumt å lede folk hvis de får mer ut av å tolke kunsten selv. Jeg har ingen rett til å si hva folk bør mene og føle.

Stigen er plassert på isflak i Isfjorden på Svalbard. Den står ikke stødig. Henningsen klatrer så høyt han klarer.

Arktisk barndomHenningsen var halvannet år da familien flyttet til Longyearbyen i 1964. Da var byen en company town, kullselskapet Store Norske drev hele byen, og det fantes ikke flyplass. Og denne isolerte, arktiske vinteren var barndommen hans. Stein Henningsen ble til han hadde gått et år på videregående. Da dro han ut i verden.

Tok ingeniørutdannelse, ble diplomeksportøkonom, ble markedssjef, helt til han tenkte at nå er det nok. Han fant frem fotoapparatet. Begynte å ta bilder. Det ble fotoutstillinger. Han fikk bilder på trykk i det amerikanske magasinet Black & White. Og han nærmet seg det han ikke visste at han ville. Han nærmet seg kunsten.

Seks isblokker slepes mot en videoprojeksjon av en isbre i Guangzhou i Kina - og dekker etter hvert denne.
Stein Henningsen deltar på performancefestivalen Là-bas i Helsingfors. Han ligger og kryper på brostein med en 130 kilos isblokk oppå seg. I timesvis.

Og så begynte han med performance. Etter 25 år ute i verden flyttet han hjem igjen. Til Longyearbyen, fjellene, breene, lyset. Barndommens natur er blitt inspirasjon for og kulisser og objekter i hans kunst.Nå vil han dra i gang en performance-festival her i Arktis, og få kunstnere fra hele verden nordover. Innimellom film— og kunstprosjektene jobber han ute, som båt- og snøscooterguide for brorens firma. Men av og til er Henning­sen altså skikkelig redd. Midt i sine egne forestillinger. Og ikke bare kald, men iskald.

— Når jeg ikke kjenner smerten lenger, da begynner det å bli farlig. Da må jeg stoppe, sier Henningsen. Som i denne performancen i bølgene, for eksempel.

— Det var så vondt. Det var fryktelig vondt, jeg var dyvåt. Jeg sto der og kjente på smerten. Men jeg kjente også på naturen. Og på følelsen av å være fri. Gjøre akkurat det jeg vil, sier han.

Etter forestillingen drar han rett hjem. Tar av seg alle klærne. Venter litt. Går i dusjen. Blir der. Lenge. Så kryper han opp i sengen. Og drikker en stor kopp god, varm te.

  • Les flere saker fra A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!