A-magasinet

Lars Mytting: «Foran skrivemaskinen er jeg fortsatt like urolig. Skremt.»

Lars Mytting solgte over en million bøker verden rundt. Så stoppet skrivingen opp. Hva gjør en forfatter da?

  • Kjersti Nipen
    Journalist

Ringebu, Gudbrandsdalen.

Før Hel ved tok fyr, før Svøm med dem som drukner reiste verden rundt, var Lars Mytting en forfatter som så mange andre: Med hyggelige anmeldelser og få lesere. Livsstilen var deretter. Helt på kanten. Ett år tjente han 60.000 kroner. Det neste 25.000. Samtidig hadde familien huslån og tvillinger. Heldigvis hadde kona jobb. Men det er klart, det var knapt.

– En går aldri helt under. Men det setter seg veldig i kroppen å ha vært så blakk. Det er vanskelig å fri seg fra det igjen. Man må bruke alle små sjanser, dra til Jevnaker for å kjøpe den og den delen til en maskin, reparere, spare de pengene. Og så ryker det igjen etter en stund, sier Lars Mytting.

Han oppsummerer:

– Det tar mye tid å være blakk. Men samtidig er det en sunnere erfaring for en familie enn alltid å ha hatt det greit.

Suksess over natten

Han er ikke blakk lenger. I 2011 kom Hel ved inn fra sidelinjen og skapte årets sensasjon i Bok-Norge. Lars Mytting hadde beskrevet vedfyring, tørketeknikker og stabling på en slik måte at folk så tvers gjennom boksidene og rett inn i den norske folkesjelen.

Det var stort. Internasjonalt ble det enda større.

Slikt betaler seg, selvfølgelig. Men det koster også litt. Man må lære å si nei. Sette av tid til seg selv og skrivingen. Mytting var mer av typen som sa ja, satte av en hel måned til å svare på brev - og hele år til å svare på intervjuer. Hundrevis av dem.

En dag kom døtrene hans hjem fra skolen og fant Robert Crampton fra The Times sovende på sofaen i stuen, uten å bli det minste overrasket. De bare hilste pent og begynte på leksene som vanlig. En annen dag kom Dagsavisen på besøk til Elverum for et portrettintervju. Mytting lovet at han kunne snakke om alt. ALT. Bare ikke ved, vær så snill.

– Jeg var ganske «kjei», som vi sier i dalen, av alt ståket med Norwegian Wood. Det hang ved i mange år.

Med Svøm med dem som drukner, også den en internasjonal hit, har han passert 1,1 millioner solgte bøker.

Men å komme seg videre derfra viste seg å være vrient.

Turistene strømmer hver dag til kirken i Ringebu. Men bare noen få slipper inn hit, i klokketårnet. Maud Lervik

Skrivingen sto i stampe

Svøm med dem som drukner hadde vært som en magnet for ymse kuriosa og inntrykk forfatteren hadde samlet seg opp gjennom en årrekke, fra krigshistorie til jaktgeværer.

Mytting har alltid vært utålmodig etter å finne ut av den fysiske verden. I ungdomsårene pleide han å haike seks mil til Lillehammer for å kjøpe lesestoff på Bruktboka. I bladet Svensk Jakt leste han om hvordan de pleide å grave ut valnøttrær til geværkolber. Noen av trærne var så gamle at de fant innkapslede splinter fra Napoleonskrigen inni dem.

– Trær med slike splinter ble faktisk hele kjernen i plottet i Svøm. Jeg er veldig glad i å samle slik informasjon. Men etter Svøm kjentes det som om brønnen var tom. Jeg hadde brukt opp alt jeg hadde av den typen inntrykk og fantasi, sier Mytting.

I et halvt års tid satt han med en bok han ikke fikk dreis på. Starten var god, slutten enda bedre, men det midt imellom var ikke til å få skikk på.

– Jeg fikk ikke tak på hva som egentlig var historien.

Mytting slår opp vinduene i kirketårnet og skuer utover bygda, slik fotografen ønsker. Men etterpå skjemmes han litt. – Det er en posisjon jeg egentlig ikke synes jeg har rett til å innta, noe jeg forbinder med den som eier et hus. Og dette er det mest hellige stedet av alle. Man tuller ikke med det. Maud Lervik

Hva gjør en forfatter da? For Mytting lå svaret så nær at det var vanskelig å få øye på. Han måtte hjem. Helt hjem. En dag tok han den amerikanske forfatterkollegaen David Vann, som var på besøk på Lillehammer, med på en kjøretur i hjemtraktene i sitt røde, gamle vrak av en Volvo 850.

Da kjente han hvordan fortellergleden boblet rundt hver sving. Alle disse små historiene han var vokst opp med, knyttet til steder og folk i Ringebu, om rariteter, morsomheter, vitnemål om lokal trass. Mytting kaller det bygdas felleseie.

– Det er jo ikke bare én brønn man har å fortelle fra. Det er flere. Man må bare finne en ny brønn. Og dette viste seg å være den aller dypeste, sier Mytting.

Han begynte å se på steinrøysene og laftehusene i hjembygda og spørre seg om dagliglivet til oldeforeldregenerasjonen. Hvordan ordnet de seg, i en tid der Norge var et av Europas fattigste land? Og kunne alt dette bindes sammen, bli til en større fortelling som liksom rommet bygdas lynne?

  • Les også A-magasinets intervju med Trude Marstein: «Jeg var banal, uengasjert og uinteressant»

Mystisk klokkeklang

Overbygningen til sin nye roman Søsterklokkene fant han i sagnet om kirkeklokkene i bygda. Folk har i mange hundre år undret seg over den uvanlig sterke klangen fra Ringebu kirke, med klokker så malmfulle at ringeren får hørselsskader.

Sagnet forteller at klokkene ble skjenket av faren til to sammenvokste tvillinger, i en bønn til høyere makter om at søstrene måtte få dø samtidig. Da man senere skulle sende en av klokkene til Christiania, for at den berømte klangen skulle berike klokkespillet i hovedstaden, sank farkosten til bunns under overfarten på Mjøsa.

Det var neppe slik det egentlig skjedde. Mytting har grans­ket både kirkebøker og andre kilder og funnet minst fem ulike opphav som har smeltet sammen i én historie. Derfra har forfatteren gjort slik muntlige fortellere har gjort i generasjoner før ham: Diktet videre, til en hel slekts- saga fra brytningstiden på 1800-tallet.

– Dypest sett er dette en beretning om en slekts adskillelse. Om krefter som kan skille oss ad og som kan bringe oss sammen igjen, oppsummerer Mytting.

Turister strømmer fra hele verden til stavkirken på Ringebu fra ca. 1220, en av 28 gjenværende stavkirker i Norge. I Lars Myttings roman ligger stavkirken i fiktive Butangen, men mye annet er likt. Maud Lervik

– Er det annerledes å skrive bok etter en slik suksess?

– Nei, ikke når jeg sitter foran skrivemaskinen. Da er jeg like urolig, skremt.

– Skremt for hva?

– At det ikke skal bli bra. At jeg ikke skal finne kjernen i historien. Det er som jeg ikke finner opp historien, men at den eksisterer utenfor meg, og at jeg har ansvaret for å fortelle den.

Noen ting er blitt lettere. Mytting har begynt å kjenne igjen svingningene i skrivearbeidet. Faser med feilslått entusiasme, andre der alt stopper opp. Da blir han forbanna. Uregjerlig sur, som han sier.

– Som om historien er en sta stubbe som ikke vil opp av jorden. Det er en fysisk påkjenning, som om jeg går i selvforsvar, tvinges inn i en dypere form av oppfinnsomhet.

Heldigvis kommer også de artige fasene, fulle av overskudd, der forfatteren får leke seg med stoffet. I Søsterklokkene gir det seg utslag i underfundige digresjoner og fantasifulle ord. Til denne boken har han for eksempel funnet opp nyord som «skråpånatta», «vasslosen», «kvartstaur» og «helgenskurv».

– Helgenskurv?

– Grønt irr inni klokkene. Om man skrapte det av, kunne man gnure det inn i fett og smøre det på sår, forklarer Mytting.

Så ler han.

– Det er et helt fritt diktet ord.

Klokkene i Ringebu ringer så sterkt at klokkeren fikk hørsel- og kranieskader. I samarbeid med riksantikvaren ble det bygget et lyddempet rom for klokkeren. – Jeg tror behovet for en forklaring har gitt opphav til sagnet, sier Lars Mytting. Maud Lervik

Da klokken klang

Vi tar likevel trappene opp for å ta helgenskurven nærmere i øyesyn. Om stemningen der nede i stavkirken er sakral, er den mer mystisk og spøkelsesaktig her oppe, hvor tynne striper av sol trenger gjennom glipene i treverket. Mytting legger hånden inntil det aller helligste. Klokken.

– Man merker jo det, når man tar på ho, at dette er noe mye mer enn gammelt, kaldt støpegods. Jeg ser det mer som en gestalt som har en vilje, et snev av sjel eller en egen aura rundt seg.

Han beskriver hvordan klokkeklangen kan virke så sterkt i mennesker.

– Hva tror du på selv?

– Jeg tror på at det finnes mekanismer ..., begynner Mytting, men arresterer seg selv for å ty til tekniske begreper i forsøket på å beskrive dette ubeskrivelige.

Men det dreier seg om hvordan vi opplever at noe, kanskje en uforløst vilje, kan henge igjen etter en person, for eksempel i en gammel bygning. Eller en klokke.

– Kanskje er det bare fordi vi kjente personen, og vet hva han eller hun ville ha gjort ut av livet. Men det er som om ett eller annet følger litt med på hva som skjer.

Lars Mytting sto til konfirmasjon her i stavkirken, i grå terylenedress og «tvangskjemmet hår», slik han humrende husker det, etter å ha utholdt de obligatoriske timer med forberedelser. På de harde trebenkene fikk han erfare det dagens påloggede ungdommer går glipp av: God, gammeldags kjedsomhet. Stillstand og venting.

– Jeg tror den dæsjen av kjedsomhet man får på et lite sted, kan være veldig fruktbar. Da må man innover isteden, sitte og pønske og drømme, sier han.

Som ung satt han under himlingen og studerte det han senere lærte het epitafer; plaketter med bilder og gravskrifter, korte beretninger om liv som virket så annerledes enn det vi lever.

– Det var en nysgjerrighet der. Den samme formen for nysgjerrighet sprang senere ut i trangen til å fortelle og fargelegge beretningene med ting som er snodige eller litt ugjennomtrengelige.

Som ung satt Lars Mytting og studerte det han senere lærte het epitafer; plaketter med bilder og gravskrift, korte beretninger om liv som virket så annerledes enn de vi lever. Maud Lervik

Klokkene i Ringebu ringer så sterkt at klokkeren fikk hørsel- og kranieskader. I 2013 ble det nedlagt forbud mot manuell ringing. I samarbeid med Riksantikvaren ble det bygget et eget, lyddempet rom for ringeren, slik at de nå er i bruk igjen. – Jeg tror behovet for en forklaring på den sterke klangen har gitt opphav til sagnet, sier Lars Mytting. Maud Lervik

Forfatter uten finger

Riktignok tok det tid å ta denne trangen på alvor. I mange år drømte han om å skrive bøker, mens han i praksis drev med helt andre ting. Journalistikk, forlagsarbeid, mye mekking på motorer. Halve pekefingeren røk en dag i militæret, da han skulle rense kjedet på motorsykkelen litt kjapt. Svampen hektet seg fast.

– Det går på en tiendedel av et sekund, det. Så var fingeren borte.

Den gang hadde man akkurat gått over fra dreieskiver til tastafoner. Mytting husker hvordan han gikk inn for å ringe sykebilen. Han la røret under øret og strakte frem pekefingeren som ikke var å finne.

– Fantomsmertene var borte etter en tre-fire år. Og vet du hvordan de renser slike sår?

Mytting har alltid vært glad i sånt, snåle fakta han kan fortelle videre. Som dette, at legen tok en potetbørste med hard, hvit nylonbust, tok hånden i armkroken og skuret såret rent.

– Opp og ned som en lortete grønnsak.

Det lukter varm tjære av veggene i stavkirken. Lars Mytting går rundt og tar på alt, tar inn fornemmelsen av ting. Det kommer godt med i skrivingen. – Ja, det er nok en dårlig bevart hemmelighet at jeg må skrive mer om Hekne-slekta. Det tar mer enn en generasjon å fullbyrde sagnet og profetiene romanen forteller om. Maud Lervik

Heldigvis lærte han touchmetoden i åttendeklasse. Nå har han modifisert teknikken, lært å la langfingeren slå over på tastaturet.

– Hvorfor tok det så lang tid før du skrev for alvor?

– Det var veldig mye selvkritikk. Jeg manglet troen på at det skulle bli til noe.

Han var 34 år før det ble til noe. Da satte han seg ned og skrev Hestekrefter, samme år som tvillingdøtrene ble født.

– Den dårligste tida du kan tenke deg, egentlig. Men derfra gikk det egentlig ganske mye lettere enn jeg trodde.

Sparer fortsatt på kronene

Ennå har han ikke vent seg til å bruke penger. Han unnskylder seg med at han får lønn bare hvert fjerde år og fortsatt føler han må være litt forsiktig. Lenge etter Hel ved-suksessen var et faktum, vasket familien opp for hånd mens de trålet Finn.no etter brukte oppvaskmaskiner. Nå øver Mytting seg på å gi litt mer slipp. Som når plentraktoren slår seg vrang, atter en gang.

– Jeg hadde overhalt motoren selv. Skiftet lager i klippeaggregatet. Og så kom den samme motorfusken tilbake. Flottøren, den som justerer bensintilførselen, forteller Mytting og forklarer utførlig om rust og hosting og motorens uling.

Så slo det ham: Han kan jo bare kjøpe en ny plentraktor.

– Det kostet jo en formue. Men ja, ja. Da beholder jeg denne. In the rest of my grasklipping days.

Les mer om

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Bøker
  4. Klokker
  5. Ringebu

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Forfatter og skuespiller Gina Cornelia Pedersen: – «Jeg søker meg til de tingene jeg frykter mest, når jeg skriver»

  2. A-MAGASINET

    Lena Andersson er skeptisk til Sverigedemokraternas løfter: - Jeg gikk lenge og tenkte på hvorfor det blir fullstendig feil når Jimmie Åkesson sier noe sånt

  3. A-MAGASINET

    Magnus Marsdal: «Enkelte på høyresiden har så lyst til at vi på den radikale venstresiden skal være privilegerte hyklere»

  4. A-MAGASINET

    Forfatter Trude Marstein var «uengasjert og uinteressant». Så fikk hun en voldsom trang til å utrette noe.

  5. A-MAGASINET

    På sitt mest desperate ringte forfatter Per Petterson forlagssjefen og sa: «Dette gidder jeg ikke mer.» Så løsnet det.

  6. A-MAGASINET

    Alt som kunne gå galt, hadde allerede gått galt i Kongo. Så begynte også filmversjonen å falle fra hverandre.