Voldtektslandet
DELHI/HISAR, HARYANA (Aftenposten): Indias neste statsminister har lovet sikkerhet for kvinnene i landet. Han har en stor jobb å gjøre. Dette er historien om tre indiske jenter som ble gjengvoldtatt - og om hva som skjedde etterpå.
Aftenposten gjør oppmerksom på at det er sterke skildringer i denne saken.
En liten pike. Klokken var seks, og barna var ute og lekte. Så kom ikke 5-årige R tilbake. Hvor var hun? Moren Neelam lette, men R var ikke i korridoren til boligblokken der de bodde på et lite rom, heller ikke ute på gaten.
De gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. De lette hele natten, hele neste dag. Så fikk de telefon fra noen naboer i etasjen under: «Vi tror vi hører gråten til datteren deres», sa de. Lyden kom fra et rom i en etasje under rommet deres i boligblokken. Døren var låst med hengelås fra utsiden.
De brøt opp låsen og åpnet døren. Innenfor sto datteren, alene og naken. Det var blod overalt, ifølge familien. Det kom fra dype kutt på halsen, der strupen var forsøkt kuttet over, og det kom fra mellom bena. Det rant nedover Rs tynne, små lår. Gjerningsmennene hadde flyktet, og etterlatt R for å dø, ifølge familien.
Foreldrene tullet datteren inn i et teppe og bar henne hjem.
— Hun gråt ikke. Hun bare satt i et hjørne, alene, med hendene foldet rundt bena, sier onkelen Santosh.
Legen bekreftet noen timer senere tanken familien ikke hadde turt å tenke: Noen hadde vært onde mot datteren, veldig onde. Tilstanden var alvorlig, men hun kom til å overleve, selv om det ville ta lang tid før hun ble bedre. Senere, under en av fem operasjoner der de lappet jentas underliv sammen, ble to stearinlys og en plastflaske funnet dypt inne i henne, ifølge familien.
Noen dager etter sin siste operasjon leker R med en batteridrevet plastdinosaur på gulvet. Hun trykker på en knapp, og dinosauren snurrer rundt og synger en munter melodi: Row, row, row your boat, gently down the stream. Merrily, merrily, merrily, merrily, life is but a dream. Hun har hvite arr på halsen der strupen var forsøkt kuttet.
Om dagen viser ikke R tegn på det som har skjedd, sier foreldrene. Hun snakker aldri om det. Hun leker med fettere og kusiner, og gleder seg til å begynne på skolen.
Men om natten våkner hun av mareritt, gråtende.
To tenåringsgutter ble arrestert og tiltalt like etter voldtekten. Rettssaken foregår ennå.
Det ble for tøft for faren
Det er hennes 17. fødselsdag, men nedover kinnene til S triller tårene lydløst. Sittende i en seng i en liten leilighet forteller hun om dagen da livet hennes endret seg, så lavmælt at stemmen knapt høres.
Det var en ettermiddag i september, og hun gikk langs en støvete vei hjem fra skolen. En bil stanset ved siden av henne. Noen av guttene i bilen kjente hun igjen, de var jevnaldrende fra landsbyen, men de var ikke venner, for hun var dalit, og de tilhørte den høyere jat-kasten. Hun var redd, veldig redd, da de trakk henne inn i bilen.
De tok henne med til et hus, der de holdt henne i flere, grufulle timer. De var 12 stykker, og de filmet det som skjedde med et mobilkamera.
I flere dager etterpå tiet hun, for hun var blitt truet til å holde munn. Moren forsto at noe var galt, for datteren var syk, og hun spiste ikke.
Det var faren, en fattig dagarbeider, som først fant det ut. Han jobbet på jordene da en mann viste ham en mobilvideo av datteren som ble voldtatt av 12 gutter. Samme dag forgiftet han seg med insektmiddel.
— Faren hennes var så lei seg over det som skjedde, at han drepte seg selv. Jeg kan ikke gjøre det, for jeg må leve for barna, sier mor Vimla.
— Men det første jeg ville gjøre, var å ta et våpen og drepe disse guttene.
En annen familie, en lignende historie
Livet til kvinnen som ble kjent som Nirbhaya — indisk lov forbyr navngiving av voldtektsofre, så indiske medier ga henne kallenavnet som betyr «den fryktløse» - var egentlig akkurat begynt. Hun var 23 år og nettopp ferdig med siste eksamen på fysioterapistudiet. Hun hadde tatt striper i håret og søkt på praktikantstillinger.
- desember 2012 ble hun gjengvoldtatt av seks menn på en buss på vei hjem fra kino. Knappe to uker senere døde hun av store indre skader.
Bare noen uker etter tragedien var sporene etter henne ennå mange i leiligheten i en slum i utkanten av Delhi, der hun vokste opp. De var i notatblokkene fra skolen som lå i stabler i hyllene, i lillebror Gauravs våte øyne, i den vakre håndskriften foreldrene stolt viste frem. Moren Asha hadde lakk på neglene, ennå fersk, som et tegn på at lykkeligere tider bare nettopp var forbi. Nå lå sorgen i mange lag utenpå henne; i de svarte ringene under øynene, i den hule stemmen, i den ruggende overkroppen. Hun hadde knapt spist eller snakket siden datteren døde.
— Livet mitt er over, sa hun.
— Jeg håper dette aldri skjer med noen annen mor.
Det var hun som hadde hørt den først, historien datteren fortalte fra sykesengen. «Bare kom, søster», skal mennene ha sagt, for å lokke henne og vennen på bussen da de var på vei hjem. Innenfor angrep de. De dro henne bak i bussen, der de voldtok og torturerte henne mens de vekslet på å kjøre. Hun fortalte om metallrøret og hva de hadde gjort med henne, om innvollene som var røsket ut, om navnene de hadde kalt henne.
Foreldrene snakket med mediene fordi de ville ha økt fokus på vold mot kvinner.
— Det er nettopp fordi slike ting blir holdt skjult, at de har økt til slike proporsjoner. Alle ugjerninger vil bare øke hvis du skjuler dem. Nå har det vært mange slike tilfeller i det siste. Det er ikke fordi det er økt, det er fordi folk våger å rapportere dem. Kun ved å føre dette ut i lyset, vil noe endre seg, sa faren Badri.
Han var den siste som så henne før hun mistet bevisstheten for siste gang. Liggende i sykesengen hadde hun kysset ham på hånden og spurt om han hadde spist. Så lukket hun øynene.
Massive protester
Protestene som fulgte Nirbhayas skjebne, var plutselige og store. Titusenvis av indere tok til gatene, som om de ville si at de hadde fått nok: Nok av at kvinner ikke fikk gå i fred, nok av at kvinner innskrenket sine liv i frykt for seksuelle overgrep, nok av at Delhi ikke ufortjent ble kalt Indias voldtektshovedstad.
I Delhis gater hang plakater som proklamerte at Rapist is an animal! Politiet satte opp flere kontrollposter, nattklubber stengte tidligere, og på lyktestolpene hang reklame for selvforsvarskurs for kvinner. En meningsmåling fra Pew fant at 90 prosent av indere mente at voldtekt var et stort nasjonalt problem.
Valgtema
Kvinners sikkerhet var blant sakene Narendra Modi — Indias neste statsminister - aktivt utnyttet i valgkampen.
— Husk Nirbhaya! ropte Modi til folkemengden på et valgmøte i Delhi.
— Delhi har fått et dårlig rykte som voldtektshovedstad. Ikke glem dette når dere stemmer!
I radioreklamer lovte han «sikkerhet for hver mor og datter». Men likevel kom få konkrete tiltak opp i valgkampen, og valget ble overskygget av temaer som korrupsjon og svekket økonomisk vekst.
Og til tross for retorikken er kritikere skeptiske. De innvender at Modi, som er alliert med hindutva-bevegelsen - radikal politisk hinduisme - slett ikke er en kvinnesaksforkjemper. De sier at valgvinneren, som anklages for å ha spilt en indirekte rolle i Gujarat-opptøyene i 2002, da nesten 1000 mennesker, flest muslimer, ble drept, ikke har rene hender selv. Mange kvinner ble voldtatt de dagene.
Mange spørsmål
Historien om Nirbhaya fikk India til å spørre seg: Hva var det egentlig som var skjedd, når en jente ikke engang kunne gå på kino med en venn? Hadde det alltid vært slik? Og var det egentlig så mye verre i India enn i andre land?
Svaret på det første spørsmålet ble forklart på mange vis: Det ble sagt at det skyldtes manglende rettferd for ofre som slet med å politianmelde voldtekt. Indiske kvinner blir regelmessig ydmyket på politistasjonen, blant annet gjennom den såkalte tofingertesten, som skal avgjøre om hun er jomfru. Det ble sagt at i et korrupt og ineffektivt rettssystem er påkjenningen for offeret for stor, og sjansen for en dom liten. Det ble sagt at India ikke tar den hyppige seksuelle trakasseringen av landets kvinner på alvor - symbolisert gjennom hvordan trakasseringen blir uskyldiggjort gjennom navnet «Eve teasing».
Det ble sagt at kvinner i et patriarkalsk samfunn får sin verdighet tråkket på helt fra livmoren, der jentefostre risikerer å bli abortert, til slutten av livet, da enker risikerer å bli utstøtt. Det ble videre sagt at India er delt i to: det moderne India og det tradisjonelle Bharat, og at mennene i det tradisjonelle Bharat ser på de jeanskledde, arbeidende kvinnene i moderne India som løse, og dermed fritt vilt. Det ble sagt at Delhi var en by med innflyttere fra landsbygda, med tilhørende lavt kollektivt ansvar for å sørge for lov og orden, og gode muligheter til å forsvinne i mengden hvis det trengtes.
Alle var sannsynlige grunner.
Svaret på de to andre spørsmålene er slett ikke sikre, men de er trolig ja (det har antagelig alltid vært slik) og kanskje ikke (det er antagelig ikke så mye verre i India enn i endel andre land).
Voldtekt hvert 22. minutt
En indisk kvinne blir voldtatt hvert 22. minutt, ifølge offisielle tall. Her er mørketallene trolig store, da mange ofre tier.
De rapporterte voldtektene i India er imidlertid færre enn i Sverige og USA, befolkningen tatt i betraktning. Tallenes tale er likevel uklar, for definisjonen av hva voldtekt er, varierer. I India er for eksempel ikke voldtekt i ekteskapet regnet som voldtekt, mens det i Sverige er det.
Fokuset i internasjonale medier på voldtekter i India etter 16. desember 2012 ga uansett et skjevt bilde. Plutselig fikk voldtektene der mye mer oppmerksomhet enn de som skjedde like over grensen i Bangladesh og Pakistan, eller de som skjedde i land der de rapporterte voldtektene er mange flere, som Sør-Afrika. Det ble rapportert som om India plutselig var en versting i klassen, selv om voldtekter skjer overalt i hele verden, og trolig i større omfang enn de fleste tror.
For eksempel: 10 prosent av menn i en FN-studie utført i Bangladesh, Sri Lanka, Kina, Kambodsja, Papua Ny-Guinea og Indonesia sier at de har «tvunget» en kvinne som ikke er deres partner til sex. Studien, som ble publisert i fjor, hadde flere svakheter: Antall intervjuobjekter var lavt, og ikke minst trakk samfunn som har gjennomgått konflikt - som Papua Ny-Guinea - opp snittet. Likevel er tallet urovekkende høyt.
— Jeg tror dette antagelig antyder at voldtekt er mer utbredt enn vi trodde, sa Emma Fulu fra Partners for Prevention, FN-organet som utførte studien.
Likevel er det ingen tvil om at voldtekt utgjør en trussel for indiske kvinner - eller kvinner fra andre land som besøker landet. Det siste halvannet året har flere gjengvoldtekter av utenlandske turister fått mye oppmerksomhet. I fjor ble en sveitsisk turist gjengvoldtatt mens hun campet med sin ektemann i delstaten Madhya Pradesh. En amerikansk turist ble senere gjengvoldtatt i Manali. I januar ble en 51-årig dansk kvinne gjengvoldtatt i Delhi, etter å ha spurt en gruppe menn om veien tilbake til hotellet.
Makt
Som historien om Nirbhaya kan antyde, er en voldtekt ikke alltid «bare» et seksuelt overgrep. Ofte handler det om mye mer. Det handler om makt og utøvelse av den. Det handler om å sette kvinner på plass. Voldtekt blir brukt som et våpen i krig, på «den andre sidens» kvinner (og innimellom menn). Det blir brukt som ydmykelse og straff for dem som stikker hodet frem.
— Voldtekt er også brukt som våpen for politisk og sosial undertrykkelse, sa Sehjo Singh, programdirektør i ActionAid, like etter voldtekten.
Til tross for sin beskjedne bakgrunn så Nirbhaya ut som en middelklassejente. Hun ble voldtatt av slumboere, dagarbeidere, analfabeter, menn som forlengst hadde falt igjennom de sosioøkonomiske sprekkene hennes egen familie hadde kjempet så hardt for å unngå.
Egentlig var ikke utgangspunktene til familiene til Nirbhaya og hennes overgripere så forskjellige. Alle var migranter fra landsbygda i overbefolkede og underutviklede delstater, og som millioner av andre var de kommet til Delhi på jakt etter et bedre liv. Både Nirbhayas familie og overgripernes familier bodde i bittesmå rom i en slum. Men mens Nirbhayas familie satset alt de eide på å få datteren utdannet - en utdannelse som skulle sikre henne inntog i verdens største middelklasse - var de fleste overgriperne uten slike muligheter. Nirbhaya og hennes drapsmenn representerte dermed to helt ulike - men like reelle - versjoner av India: Den der det er mulig å klatre ut av fattigdom, og den der det er umulig.
Derfor var de på utsiden helt forskjellige: jenta på vei hjem fra kino med en mannlig venn, og mennene som hadde drukket seg fulle på billig alkohol i slummen og som hadde dratt ut med bussen for å «ha det gøy» (ifølge politiet). Der veiene deres møttes, der de to versjonene av India kræsjet, ble Nirbhaya drept.
— Jeg tror at det i dette tilfellet var et klasseelement. Altså ikke bare et kjønnselement, men også et element av forskjellig livsstil, sa sosiologiprofessor Patricia Uberoi like etter voldtekten.
Slik var det også for S, en av mange dalitkvinner som er blitt voldtatt av menn fra jat-kasten, landeierne som har den politiske makten i delstaten Haryana, der hun bor.
— Jeg har hørt om 10-15 slike tilfeller. Vi jobber på deres jorder, vi er lette mål. Dette skjer hele tiden mot dalitene, men ingen dør, så det er lett å skjule det. Denne gangen førte det til et dødsfall, sier mor Vimla.
— Hver tredje eller fjerde dag er det minst én rapport om en voldtekt av en dalit, sier advokat Rajat Kalsan, som hjelper S, og refererer kun til delstaten Haryana, og utelukkende voldtekter på tvers av kaster.
Konstant skrekk
Den amerikanske journalisten og feministen Susan Brownmiller skriver i den kontroversielle og banebrytende boken om voldtekt Against Our Will: Men, Women and Rape (1975), at «voldtekt ikke er en kriminell handling som handler om lyst, men om vold og makt». Hun skriver videre at «voldtekt er hverken mer eller mindre enn en bevisst prosess om skremming, der alle menn holder alle kvinner i en skrekktilstand».
Det er en drøy påstand, men kanskje peker hun likevel på noe. I en meningsmåling utført av Associated Chambers of Commerce and Industry of India måneden etter voldtekten av Nirbhaya, sa 82 prosent av de 2500 spurte kvinnene i IT— og outsourcingsektoren at de hadde begynt å forlate sine arbeidsplasser tidligere, slik at de skulle nå hjem før det ble mørkt. Noen måneder senere viste en undersøkelse fra samme organisasjon at antall kvinnelige turister til India hadde falt med 35 prosent.
For seksuelle overgrep mot noen få fører til frykt og innskrenkning av friheten til mange. Listen over ting kvinner i Delhi ikke kunne gjøre, ble tydeligere etter Nirbhayas tragiske skjebne: Ikke ta taxi om kvelden. Ikke gå på gaten alene etter at det er blitt mørkt. Ikke sett deg i en tom vogn på T-banen. Ikke snakk med fremmede. Ikke legg deg i den nederste køyen i sovevognen på toget. Ikke gå i korte skjørt.
I april i fjor, da 5-årige R plutselig forsvant, ble et nytt ikke lagt til listen for noen: Ikke la barna leke ute.
Nye lover
Protestene som fulgte voldtektenav Nirbhaya, førte til strengere lovverk mot seksuell kriminalitet i India. Nå inkluderer det trakassering og forfølgelse av kvinner. Men fortsatt utelates voldtekt i ekteskapet, og det møter sterk kritikk.
Den strengere loven var likevel blant de positive følgene av saken, mener Meenakshi Ganguly, Sør-Asia-direktør for Human Rights Watch. Det samme var den økte diskusjonen rundt voldtekt - et tabu mange steder i landet. Det har gjort det lettere for flere å stå frem, mener hun.
— Den tragiske hendelsen i desember førte til at tausheten ble brutt, at det ble mye mer diskusjon rundt vold mot kvinner. Flere rapporterer slike hendelser, og mediene dekker det mye mer, og det er positivt. Det skjedde fordi så mange protesterte.
Men ifølge Ganguly er den strengere loven «langtfra ordentlig implementert». Hun etterlyser også en systemendring der politi og rettsvesen blir mer sensitive og bedre opplært i å håndtere slike saker, samt en «holdningsendring» helt fra barneskolen og opp.
Hun er dessuten kritisk til at de voksne mennene som voldtok Nirbhaya, ble dømt til døden - en dom som ble ønsket velkommen av Nirbhayas familie og store deler av pressen. Den mindreårige gjerningsmannen ble derimot dømt til tre år på forbedringsanstalt for ungdom - lovens strengeste dom for mindreårige.
— Det er en enkel utvei å gi dødsstraff. Den langt vanskeligere oppgaven som må utføres, er å fjerne de institusjonelle barrièrene som hindrer folk i å stå frem og rapportere dette, sier Ganguly.
Advokat Rajat Kalsan sier han har sett en endring etter Nirbhaya-saken. Flere blir dømt. 10-12 prosent av voldtekter på daliter i Haryana ender i en dom, ifølge advokaten.
Livstidsdommer
8 av de 12 guttene i saken til S ble pågrepet. Fire av dem fikk livstidsdom. Men S anker og håper at flere kan bli dømt.
— Selv om ansiktene deres var tydelige på videoen, løslot retten halvparten av dem, sier hun.
— Jeg vil at de skal sitte lenge i fengsel.
Familien har måttet flykte fra landsbyen i frykt for represalier fra overgripernes slektninger. De er blitt forsøkt bestukket, de har fått dødstrusler. Nå bor de på hemmelig adresse, med bevæpnet livvakt døgnet rundt.
Noen sier dessuten at alt var hennes feil. Det florerer med usanne rykter, for eksempel at hun var kjæreste med en av guttene. En lokal journalist i Haryana sier det slik: «De er med på leken helt til det blir oppdaget at de har sex, og da skriker de om voldtekt.»
Det hender også at S klandrer seg selv for farens død: Hvis hun ikke var blitt voldtatt, ville han fremdeles ha levd. Hvis hun hadde holdt munn, ville han fremdeles ha levd.
Hennes 17. fødselsdag skulle egentlig ha vært en gledens dag, men isteden gråter S fordi det er den første uten faren. Hun åpner lommeboken og tar ut et lite familieportrett. Der er hun som smilende, liten jente på en like smilende fars fang. Hun ser på det noen sekunder. Så tørker hun tårene med håndbaken og legger bildet tilbake i lommeboken.
Egentlig ville hun bli lege, men hun har endret planer. Hun skal bli advokat. Hun vil hjelpe kvinner som er blitt voldtatt. Hun vet hun har en stor oppgave foran seg.
Følg Kristin Solberg på Twitter: @solbergkristin
