A-magasinet

Ikke anmeld meg, vær så snill

I ett år har Ida gått på tap etter tap i retten. Men plutselig gir dommerne henne medhold. Tvangsplasseringen blir opphevet. Og hun slipper fengsel dersom hun holder seg på rett side av loven. Men feiringen varer ikke lenge. I det reporter Thomas Ergo reiser på påskeferie mottar han desperate tekstmeldinger fra Indre Troms. Meldinger fra Ida, som sitter i baksetet på en politibil, iført håndjern.

  • Stavanger Aftenblad
  • Rune Vandvik (video)
  • Hans Petter Aass (research)
  • Thomas Ergo

«Slik retten ser det har Ida følt seg presset opp i et hjørne, og når hun ikke så andre utveier, handlet hun nærmest instinktivt, uten å tenke over konsekvensen av sine handlinger.»

Haugaland tingrett, mars 2015

Idas første seier

MANDAG MORGEN, 10. MARS 2015. Displayet på mobilen lyste.

«Ida vant!»

Det var en utrolig nyhet. I over ett år hadde Ida og moren tapt alle slag i fylkesnemnda og tingretten. Men nå, tidlig i mars 2015, var det seier for første gang. Haugaland tingrett opphevet Rogaland fylkesnemnds vedtak om å tvangsplassere Ida på institusjon i inntil ett år.

Tvangen skulle vekk.

Hvorfor? Ida hadde jo alvorlige atferdsvansker, noe som var kravet for å bli plassert på tvang? Ja, sa dommerne, men Idas utageringer hadde vært en reaksjon på at hun var tvangsplassert.

«Etter å ha hørt forklaringen fra Ida fremstår det som sannsynlig at hun har følt seg krenket av tvangsbruken og at det er denne følelsen av krenkelse og maktesløshet som har ført til utageringen,» skrev dommerne.

Men retten var ikke i tvil om at Ida var sterkt behandlingstrengende. Hun hadde nylig begynt å gå til behandling ved ungdomspsykiatrisk i Tromsø, og personalet hadde begynt å få veiledning. Retten håpet derfor Ida ville fortsette å bo på institusjonen i Troms, men at den fungerte som en omsorgsinstitusjon med mindre strenge rammer. Dommerne så faren for at Ida ville forsøke å forlate institusjonen, når hun ikke lenger kunne holdes tilbake med tvang.

«På den annen side er det også viktig å høre på Ida og hennes ønsker. Hun er snart 16 ½ år gammel, og det er ikke lenge til hun er myndig. Hun har forklart at hun har kjempet i et system, der hun mener at ingen har hørt på henne. I slike situasjoner kan det ha en egenverdi å oppleve at det er noen som er villige til å høre på det hun har å si og la henne i større grad ta ansvar for eget liv. Det vil hun uansett måtte gjøre om svært kort tid.»

Ida ved Prix-butikken på Skjold, i gangavstand fra institusjonen hvor hun i april 2015 bodde alene med tre ansatte. Jarle Aasland

Idas andre seier

FREDAG 27. MARS, 2015.

«Fantastisk,» sa Ida.

«En gave fra himmelen,» sa Idas advokat, Sverre Hetland.

«Outstanding,» sa Idas setteverge.

Nå var også dommen etter rettssaken i Bergen falt. Dommerne ga henne 120 dagers betinget fengsel. Det var en stor seier for Ida. Brannen i Øygarden, volden mot politiet, truslene, hærverket. En voksen ville ha blitt sendt rett i fengsel i minst åtte måneder. Men retten mente det forelå flere formildende omstendigheter.

Hun var 15 år da hun begikk forbrytelsene, altså et barn. Hun utagerte når hun ble satt under press. Hun ville bort fra institusjonen.

Hun ble imidlertid dømt for å ha skallet, spyttet og forsøkt å sparke og bite politibetjentene som pågrep henne i Stavanger og på Karmøy. Og Ida ble funnet skyldig i grovt skadeverk etter brannen i Øygarden. Skyldig i to tilfeller av vold, ett tilfelle av trusler mot polititjenestemenn og to tilfeller av simpelt skadeverk. Hun fikk strafferabatt på grunn av sine tilståelser, og to dagers fradrag for oppholdet på glattcelle.

Dommerne så ei jente som angret, et barn som mente hun hadde begått forbrytelser som ikke stemte med hvordan hun egentlig var.

«Retten fikk også inntrykk av tiltalte som en person med mange fine kvaliteter, som med god og riktig oppfølging har alle muligheter for å lykkes videre i livet,» skrev dommerne.

Hun slapp altså fengsel.

Hun kunne puste ut.

For andre gang på en måned var hun blitt trodd i de voksnes system for rettferdighet. Hun hadde stått i vitneboksen og lovet dyrt og hellig at hun skulle oppføre seg. Hvis de bare ga henne en sjanse. Nå gjorde de det. De ga henne ei prøvetid på to år. Holdt hun seg unna trøbbel i to år, slapp hun fengsel.

Sms fra baksetet av en politibil

ONSDAG 1. APRIL, 2015. Det var bare noen dager siden nyheten om at Ida slapp soning bak murene. I min verden var meteorologene ekstatiske over det kommende påskeværet. Stasjonsvognen var fullstappet av unger, sekker og snop, og vi suste innover Gyadalen da det begynte å plinge i mobilen.

Først trodde jeg meldingene var fra Ida. Men det var moren som videresendte meg de desperate meldingene hun hadde fått fra datteren.

Denne hadde hun sendt moren dagen før:

_«Eg har tatt

overdose

hjelp!!! Hjerte

mitt sprenger

snart! Får ikke

puste!!!!»_

I dag, onsdag 1. april, skrev hun:

_«Eg elske deg

Mamma!!!»_

Moren var antagelig hjemme i Haugesund. Ida tilbrakte påsken i Indre Troms. Fra min egen bil, på vei innover fjellheimen på sørvestlandet, var jeg plutselig tilskuer til en live-overføring fra baksetet i en politibil. En politibil som suste gjennom et snødekket landskap av skog og fjell 140 mil lenger nord.

En av Idas mange meldinger til moren under oppholdet ved institusjonen på Skjold. Jarle Aasland

Fra baksetet skrev Ida: _«Ok. Sitter i bilen

med håndjern

nå. De holder

på p brekke

håndledde mitt (…)

men de hører

ikke på meg»_

Sola haddeforvandlet Sirdalsvannet til sølv. Fra bilradioen skingret den gamle slageren «Våren kommer nåååååååå», o g ungene sang for full hals mens nye tekstmeldinger plinget inn. Jeg stoppet nok en gang i veikanten for å lese.

Har ikke barnevernsbarn ferie? tenkte jeg. Hadde Ida aldri fri? Hva skjedde egentlig i baksetet på denne politibilen? Hadde hun ikke tre barnevernsarbeidere rundt seg, 24 timer i døgnet, syv dager i uken?

Hadde hun ikke vunnet?

Var det ikke tid for å glede seg over sine seire?

Ida ønsket at jeg skulle ringe henne, skrev moren. Men skulle jeg begynne å involvere hver gang Ida var i trøbbel?

Jeg svarte moren at jeg gjerne snakket med Ida, men først når ting roet seg.

Jeg forsøkte å stenge Ida ute.

Og kjørte videre.

«Masse sånne greier»

FØRSTE ARBEIDSDAG ETTER PÅSKE ringte jeg henne. Klokken var 14. Hun ble vekket, men kunne prate.

«Hva skjedde egentlig i påsken?»

Hun gjespet. Politiet hadde lagt henne i håndjern «og masse sånne greier».

«Nei, jeg knuste noen vinduer her, og så gikk jeg ut av huset. Så bare gikk jeg meg en tur, og så ringte de politi, og så ble det bare verre.»

«Så kommer politiet bort til meg og sier at de skal kjøre meg innom legevakten. De skal prøve å få meg innlagt på ungdomspsykiatrisk. Så spør jeg: «Ja, hvorfor det? Og så sier de: «Nei, du må bare bli med oss.» Jeg satte meg i bilen, og hadde musikk på ørene. Jeg svarte dem ikke når de snakket til meg, for jeg var helt vekke. Helt i mine egne tanker, og hadde musikk på…»

I TILLEGG TIL Å HA KNUST stuevinduet hadde Ida ifølge rapportene knust flere bilvinduer og truet personale før hun marsjerte ut av institusjonen. Personalet mente hun var psykotisk, noe som var grunnen til at de ba politiet kjøre henne til ungdomspsykiatrisk i Tromsø.

Personalet ringte legevakten.

Politibetjentene rapporterte siden at Ida hadde truet med å drepe personalet dersom de kjørte henne tilbake til institusjonen. Hun skal også ha truet politibetjentene, og dermed satte de håndjern på henne.

Så brøt kaoset løs.

I 90-sonen på E6 skal hun ha sparket politikvinnen som kjørte, og bilen skar over i motsatt felt. Det var roping og hyling, og politibilen vinglet fra side til side før den stanset midt i veien. Da stripset de beina hennes. Fordi hun skal ha spyttet, tredde de ei maske over hodet hennes. Legevakten neste.

Som vanlig var politibetjentene grundige i å rapportere Idas handlinger. Årsaken til dem sto det mindre om.

Ida husket det slik:

«Så jeg satt og hørte på musikk. Satt i min egen verden og gjorde ikke en skit gale. Så drar hun politidamen plutselig øreproppene ut av ørene mine. Så sier jeg til henne: «Det der gjør du ikke! Du drar ikke ut øreproppene mine. For sånt takler jeg ikke.»

«Så tok jeg mobilen min tilbake, for hun hadde tatt den ut av hendene mine. Så satte jeg på øreproppene på igjen. Så tok hun den en gang til, og da sparket jeg. De la meg i håndjern. Så kjørte vi til legevakten.»

«Senere sa de til meg: «Hvis vi tar av deg håndjernene, oppfører du deg fint?» Da sa jeg: «Ja, men jeg skal ha mobilen min. Det er kriteriet for at jeg skal oppføre meg fint.» Da fikk jeg mobilen, og jeg oppførte meg fint.»

På legevakten, hvor Ida var blitt et kjent fjes, slo legen fast at hun hverken var suicidal eller psykotisk. Så det ble ingen tur til ungdomspsykiatrisk, men retur til institusjonen.

Det skulle bli en lang kveld.

Da de kom tilbake til institusjonen, oppsto det en krangel. Ida ville besøke ei venninne. Personalet sa ja. Politiet nei.

Ifølge politiets og barnevernets rapporter var det flere timer med truing, skriking, grining, kasting av gjenstander og utagering. Hun ble lagt i bakken flere ganger. Og i et basketak skal hun ha skallet en av politikvinnene med bakhodet, slik at hun begynte å blø neseblod.

HVORFOR HAVNET IDA i dette uføret igjen? Hvorfor havnet hun stadig i klammeri med politiet?

«Nei, det er jo fordi at barnevernet … Når de etterlyser meg sier de til politiet at «hun er voldelig. Hun har gjort det og det og kan skade folk». Når politiet kommer sier de for eksempel: «Har du våpen, så slipper du det … Har du et eller annet du kan kaste, så slipper du det … Vær rolig når vi setter på håndjern …» Og så … Jeg kjenner liksom den triggingen … «Hva har jeg gjort, egentlig? Kan de ikke bare snakke til meg som et normalt menneske?» Jeg er en vanlig person. Bare fordi barnevernet sier ting, skal ikke det ha noen mening. Jeg er en ungdom. Første gangen jeg var i håndjern var jeg femten år. Jeg visste ikke at det gikk an en gang å bli satt i håndjern når du var så liten.»

DA TING ROET SEG DEN KVELDEN, spurte Ida om hun kunne få en prat med politikvinnen som hadde blødd neseblod. Hun sa unnskyld og fortalte om den ferske dommen i Nordhordland tingrett, at hun hadde fått en ny sjanse. Og at en ny straffesak trolig ville sende henne rett i fengsel.

«Kan du være så snill ikke å anmelde meg?» spurte Ida. «Jeg mente ingenting av dette. Jeg er bare dårlig, sånn psykisk.»

«Ikke la henne forsvinne»

AT IDA VAR PSYKISK DÅRLIG, var ingen overdrivelse. Det var ett år siden legene fastslo at hun var traumatisert og trengte behandling. De første samtalene med psykolog var kommet i gang først i forrige måned. Søndag før påske hadde hun isolert seg på rommet, holdt hendene mot hodet, hyperventilert og ropt «nei, nei, nei.» I flere timer virket det som om hun befant seg i sine egne traumer. Hun hadde begynt å høre stemmer igjen, noe fastlegen ga henne medisiner mot. Men stemmene forsvant ikke.

Sist hun hadde hørt stemmer, var på nyåret. Da hadde hun tapetsert rommet sitt med lapper, hvor hun skrev ting som:

PEOPLE WHO DIE FROM SUICIDE

DON´T WANT TO END THEIR LIFE.

THEY WANT TO END

THEIR PAIN!

Det tok to og en halv time å kjøre fra Skjold til ungdomspsykiatrisk ved Universitetssjukehuset i Nord-Norge, Tromsø, og Ida ble ofte kjørt dit om natten. Det første hun ba om, var medisiner som kunne fjerne stemmene. Eller, det var egentlig én stemme. En mann som snakket til henne og ville henne ondt. Hun ville ikke fortelle legen om hun kjente ham. Men hun hadde hørt stemmen før.

Dagen etter ble hun skrevet ut. Psykologen forklarte at hun ikke var psykotisk, men at hun trolig gjennomlevde tidligere traumatiske hendelser.

«Hva skal jeg gjøre hvis det skjer igjen?» spurte Ida.

«Da må personalet hjelpe deg,» sa psykologen, og tok en prat med de fire ansatte som var i følge med henne.

Psykologen ga følgende råd:

Ikke reis til legevakten for å gi Ida beroligende medisiner hver gang hun faller ut. Forsøk å ivareta henne på institusjonen. Kom på banen før hun blir borte. Hold henne igjen i nåtiden. Stopp henne fra å forsvinne i traumene. Og hvis hun likevel var i ferd med å forsvinne, skulle de forsøke å si ting som: «Se rundt deg, Ida. Ser du at du sitter her på institusjonen? Det er jeg som snakker til deg. Du er her nå, Ida. Jeg passer på deg. Kjenner du at beina er i gulvet?»

Samtale om selvmordsforsøk

MEN ONSDAG 1. APRIL, to dager etter at hun ble skrevet ut, hadde hun altså tatt en overdose og skrevet til moren at hjertet holdt på å sprenge.

«Det var ikke en skikkelig overdose, jeg bare svettet litt. Jeg svelget to brett av en antiepileptisk medisin, som jeg hadde fått av noen venner,» fortalte hun meg på telefon.

«Hvorfor gjorde du det?»

«De på institusjonen sier til meg at jeg skal være her. Uansett, liksom. Det er ikke rette måten å gjøre det på. Hvordan kan de si det, når jeg har vunnet rettssaken min?»

Skjold, Indre Troms, april 2015. Jarle Aasland

Så fortalte hun om en episode der lederen av institusjonen skulle ha sagt at det kunne hende hun måtte bli på Skjold, selv om hun hadde vunnet rettssaken.«Altså, jeg blir trigget når de sier sånt. Det drar meg ned igjen til den personen jeg ikke er. Det tar frem en svart side av meg. Da begynner de greiene. Da begynner selvmordsforsøkene. Jeg vet at jeg gjør det vanskeligere for meg selv. Men hvorfor skal jeg leve når folk skal styre livet mitt. Styre hva jeg skal ha til middag, styre hvor og når jeg skal gå? Hva jeg skal gjøre om dagene?»

Retten hadde opphevet tvangsplasseringen. Men nå tvilte hun på om seieren hennes i de voksnes system ville få noen praktisk betydning.

«Men når du tar de tablettene, hva tenker du skal skje da?»

«Ja, da gidder jeg ikke mer.»

«Ja, hva tenker du skal skje?»

«Nei, jeg vet ikke…»

«Du tenker ikke å ta livet ditt?»

«Jo. Det er jo det jeg sier. Da gidder jeg ikke mer.»

Det ble stille.

Hva sier du til et barn som tenker på å ta livet sitt?

Jeg sa at hun måtte holde seg i live.

«Ja. Men nå er det ikke du som bor på denne institusjonen. Det er ikke du som vet hva som skjer her oppe.»

«Nei, jeg skjønner det. Men bare for å ha sagt det: Denne historien trenger ikke mer drama. Det har vært mer enn nok som det er.»

Seks sekunders stillhet.

Det var åtte måneder siden den natten hun først tok kontakt. Om ei uke skulle jeg for første gang reise nordover og besøke henne.

«Jeg har en tanke om og en tro på at du har styrke i deg til å komme deg gjennom dette.»

«Ja,» sa Ida.

Samtalen var over.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Ok, de hører ikke. Da brenner jeg institusjonen ned.

  2. NORGE

    Søgne-drapet: Dømt til å oppheve sikkerhetstiltak rundt gutt (16)

  3. A-MAGASINET

    Musiker satt nesten 1700 timer på glattcelle: – Jeg trodde jeg skulle dø

  4. A-MAGASINET

    Fem politibiler. Sju politifolk. Barnevernet tilkalte politiet da en 10-åring skulle skilles fra moren

  5. A-MAGASINET

    Historien om Siw, del 1: Kvinnen de ikke klarte å glemme

  6. A-MAGASINET

    Historien om Siw, del 5: Ingen velger å bli engel