A-magasinet

Feilgrep

Norge må tenke nytt om narkotika og kriminalpolitikk.

  • Kjetil Østli

Hvis knallhard straff skal avskrekke narkotikakriminalitet, hvorfor sitter en av tre i norske fengsler på narkodommer? I snart 40 år har vi brukt de kraftigste og mest brutale straffer vårt rettssystem har å by på mot dem som smugler og omsetter narkotika. Det er på høy tid å analysere virkningene.

Like før jul idømte Oslo tingrett hovedtiltalte i en hasjsak 17 års fengsel. 17 år? La oss sammenligne litt: I Christoffer-saken fikk stefaren åtte års fengsel for systematisk å ha mishandlet en åtte år gammel gutt til døde. Nylig fikk en domfelt 13 års fengsel for å ha drept noen med 33 knivstikk i overkropp og hode. VG gjennomgikk i 2011 42 voldtektsdommer. I snitt fikk de dømte tre år og fire måneders fengsel.

«Jeg opplever det som helt urimelig», skrev rusforsker Willy Pedersen nylig i Aftenposten om straffenivået i narkotikasaker.

På kort tid har vi økt strafferammen i narkosaker fra nesten ingenting til 21 år. Pedersen siterte professor Johs. Andenæs, nestor i norsk strafferett: «På narkotikafeltet har vi hatt århundrets største feilinvestering i straff.»

Om noen avskrekkes, så er det bakmennene. De får guttene nedover på rangstigen til å jobbe for seg. Det er gjerne de som blir tatt. Jeg har møtt noen av dem. Typiske kjennetegn: Bråkjekke, usikre gutter. De har falt ut av skolen, har lav inntekt, mange er arbeidsløse og uføretrygdede, ofte med rusproblemer. De vil være tøffe, vil tjene penger, slette gjeld og finansiere eget misbruk. De kom skjevt ut, og vi som samfunn straffer deres fall som om de var drapsmenn. Vi bruker enorme ressurser på å la liv på liv råtne i fengsel.

Vår krig mot narkotika er preget av sjokket fra flere år tilbake. Hasj ble kjent i Norge på slutten av 1960-tallet. Stoffet og brukerne, ofte fra høyere sosiale lag, skapte sjokkbølger i offentligheten. Filmen Himmel og helvete fra 1969 gir et sterkt bilde: Hasj sendte deg til helvete. Jakten på brukerne begynte. På 1970-tallet ble narkotikafrykten mer begrunnet. Da kom heroin, og i 1974 de første narkorelaterte dødsfallene. Narkomane og dealere overtok alkoholikernes og løsgjengernes rolle som samfunnsfiende nummer 1, og straffene økte. Politiet har siden løpt og løpt etter dem. De «laget fanger» og gode statistikker.

Som rusforsker Willy Pedersen skrev, ser flere og flere land nå etter nye løsninger. Fengsler er fylt av misbrukere og unge menn. Metodene i «krigen mot narkotika» omtales som et feilgrep.

Norge må tenke nytt. Våre politikere bør tørre å si det: Vi må stoppe opp og analysere kriminalpolitikken.

— Kjetil Østli er journalist og forfatter

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!