Drømmen var å bli sanger. Men noe endret seg i livet til Rådebank-skaperen.

Linn-Jeanethe Kyed ville ta rånekulturen og bygda på alvor da hun skrev NRK-serien Rådebank. I tillegg hentet manusforfatteren frem det verste hun har opplevd.

Det var egentlig sanger hun skulle bli. Linn-Jeanethe Kyed fra bygda Ulefoss i Telemark var et stort talent, fast korist og danser for barnestjernen Jannicke Abrahamsen.

De fikk fri fra skolen for å reise på norgesturneer, var lørdagsunderholdning for millioner av seere på NRK og opptrådte flere ganger på Casino på TVNorge. 14 år gammel skulle Linn-Jeanethe for alvor ta steget opp som soloartist. Første skritt var Ungdommens kulturmønstring, i salen satt hele storfamilien.

– Pappa elsket at jeg sang. Han var veldig stolt, jeg tror han drømte om at jeg skulle få gitt ut en plate en dag.

Målet denne kvelden i kulturhuset i Bø var å kvalifisere seg til den store landsfinalen. Hun sang «Over The Rainbow».

– Jeg kom ikke videre, og det var helt OK for meg. Da vi kom hjem, var pappa i godt humør, men det var likevel noe om ikke stemte. Jeg tenkte ikke over det da jeg gikk og la meg.

På natten våknet 14-åringen av støy og fremmede stemmer.

– Da jeg kom ut i stuen, møtte jeg ambulansefolk og så at pappa ble lagt på en båre og kjørt vekk. Det var første gang han prøvde å ta livet sitt.

Charm, humor och känsla

Med tårer i øyene og utsikt mot Akerselva sitter Linn-Jeanethe Kyed i Fenomen films lokaler, selskapet som har produsert flere av filmene hun har vært manusforfatter til. Hun er kledd i joggesko, slitte jeans, rosa genser og er omringet av gule post-it-lapper med setninger som: «Det er OK å være sårbar» og «Det ukjente er bare noe kjent du ikke kjenner til ennå».

Som serieskaper og manusforfatter til Rådebank på NRK er det gode dager, denne uken ble det kjent at det blir en sesong tre, som hun skriver på nå. Til og med svenske aviser har latt seg begeistre serien, som er lagt til en rånemiljø i Bø i Telemark.

«En NRK-serie om unga människor som verkligen förstår sig på världen den skildrar och tar den på allvar, och vad gäller charm, humor och känsla ligger hästlängder framför något liknande som svensk tv har gjort sedan ... jag vet inte när», skrev Aftonbladet om premieresesongen.

– Jeg kan ikke forklare i detaljer hva rådebank egentlig betyr, men det er en alvorlig ulyd i motoren. Nesten som når et hjerte slår feil, sier manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed. Nå skriver hun på sesong tre.

Aftenpostens anmelder mener at sesong to er noe av det sterkeste som er laget om ung norsk virkelighet siden Skam, og at den bør bli pensum for alle med gutter i hjemmet. Ungdomsskolelærere bruker nå Rådebank for å snakke om mental helse, scener fra serien er med i lærebøker i norsk.

– Det er overveldende og veldig stas. Jeg har i mange år hatt lyst å si noe om mental helse og vise unge menn viktigheten av å snakke om følelser. Ikke minst hvor galt det kan gå om de ikke gjør det, sier Kyed.

Blodtrimmet moped

Den opprinnelige ideen var å lage en komedie fra et rånemiljø i hjemfylket Telemark. Men manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed var ikke så giret på å lage komedie.

– Jeg ville ta miljøet på alvor og tenkte kanskje vi kunne gjøre det litt annerledes. Bygdefolk, og da spesielt rånere, blir ofte fremstilt litt komisk og karikert på film.

– Var ikke du med å skrive manus til de to første Børning-filmene?

– Ja, for all del, jeg har også vært med på dette, selv om jeg alltid har behandlet alle karakterene i Børning med kjærlighet. Men nå ville jeg utfordre denne machokulturen, rånemiljøet har ikke tradisjon for å snakke så høyt om hva som foregår på innsiden. Jeg har tilbrakt mange kvelder utenfor Esso-stasjonen i Bø som research til Rådebank.

– Hva betyr rådebank?

– Jeg kan ikke forklare i detaljer hva det egentlig betyr, men det er en alvorlig ulyd i motoren. Nesten som når et hjerte slår feil.

– Hvor mye råner har du i deg?

– Jeg var mer urban, sang i Holla gospelkor, tilhørte tensingmiljøet og var veldig opptatt av at jeg ikke tilhørte rånemiljøet.

– Du kjørte en trimmet Honda MTX?

– Ja. Det var lange avstander, så jeg fikk en blodtrimmet moped til konfirmasjonen. Men hver gang jeg kjørte forbi lensmannskontoret i sentrum, var jeg livredd for å bli oppdaget. Jeg fjernet trimsettet og endte opp med å ha en kraftig moped som gikk veldig sakte.

– Din første bil var en Toyota Carina?

– Ja.

– Den hadde kuskinnseter?

– Ja.

– Hang det wunderbaum fra speilet?

– Ikke wunderbaum, men et kjede. Og en del bamser i ruten bak. Uff, ja, jeg skjønner hvor du vil. Jeg var ganske harry.

– Det er ikke noe galt i det?

– Absolutt ikke! Rånerne på Ulefoss var snille gutter, og mamma synes det var helt OK at jeg satt på med dem. Det verste de gutta gjorde, var å røyke, og det gjorde ikke vi tensingjenter.

Trøbbel med ord

I oppveksten drømte hun aldri om å leve av å skrive og måtte arbeide hardere enn mange andre for å henge med på skolen.

– Jeg fikk ikke diagnosen dysleksi, men hadde store problemer med å lese og skrive. Jeg kunne sikkert ha gitt opp hele skolen, men noe i meg bestemte meg for at jeg skulle klare det.

– Når skjønte du at du kunne skrive?

– Jeg hadde ingen selvtillit på det som liten. Høytlesning var grusomt, jeg husker hvordan jeg talte ned til det var min tur. Ofte ble jeg tatt ut av klassen for ekstraundervisning.

Det skulle bli verre. Drømmen om å bli musiker begynte å briste den natten etter Ungdommens kulturmønstring der hun sang somewhere over the rainbow, way up high, and the dreams that you dream of once in a lullaby.

– Jeg var sikker på at pappa prøvde å ta livet sitt fordi han var skuffet over meg. At jeg ikke sang bra nok. Jeg vet at det er sykt, men sånn var det. Pappa forsikret meg om at det ikke var min skyld, og at han egentlig ikke ville ta livet sitt, at det som skjedde den natten, bare var et rop om hjelp.

14 år gamle Linn-Jeanethe begynte å grue seg til å synge, men fikk råd om å komme seg på scenen igjen. De sa at det ville bli bedre etter hvert.

– Jeg gikk på scenen igjen og igjen, men det ble bare verre og verre. Stadig fant jeg på nye ting for å dempe nervøsiteten og måtte gå barbent for å føle meg mer jordet. Men jeg ble ikke kvitt skjelvingen.

Stadig oftere hadde hun vondt i halsen, i tillegg begynte hun å miste hår. Det lange lyset håret bare datt av i floker. Til slutt klippet hun seg helt kort og farget det svart. Likevel holdt hun fast i mikrofonen, identiteten hennes var jo å synge. Hun valgte musikklinjen på videregående skole og tok musikk grunnfag i Oslo.

Jeg var sikker på at pappa prøvde å ta livet sitt fordi han var skuffet over meg.

– På den siste eksamen hadde jeg på meg et skjørt, men sensoren kommenterte likevel at bena, ja, hele kroppen min, dirret av nervøsitet. Jeg hatet det.

Hun rynker pannen, tar en slurk vann.

–Det ble siste gangen jeg sang for folk. Selvsagt burde jeg fått profesjonell hjelp til å håndtere angsten. Men jeg synes det var flaut å snakke om det.

Etter et år med jobb i butikk søkte hun på studier for medier og kommunikasjon på Høgskolen i Oslo.

– Det var fortsatt skummelt med alt som hadde med skriving å gjøre, så jeg tenkte å bli fotograf. Men så hadde vi et kurs i dramaturgi med som satte meg helt ut. Kunne det å skrive manus være en jobb? Det virket helt fantastisk, men var det noe for meg? Heldigvis hadde jeg en lærer som sa jeg skrev veldig godt, at jeg ikke måtte tenke så mye på kommafeil og sånne ting. Da løsnet det for alvor. Jeg skylder en stor takk til Yngve Benestad Hågvar, jeg kalte han bare for Mr. Kommafeil.

På rød løper med George Clooney

Endelig hadde hun funnet både et mål og ny mening. Hun var overlykkelig da hun kom inn på Den norske filmskolen i Lillehammer, trodde lenge det måtte være en feil. Men etter tre år på manuslinje gikk hun ut med et brak i 2010: Eksamensfilmen Tuba Atlantic vant The Student Academy Awards i Los Angeles, også kalt Student-Oscar.

Det toppet seg da filmen, med Hallvar Witzø på regi, ble nominert til den ordentlige Oscar.

Det skapte store overskrifter da Linn Jeanethe-Kyed ble nominert til Oscar for beste kortfilm i 2012. – Man taper ikke en Oscar, man vinner en nominasjon, sa Linn Jeanethe-Kyed etter filmen «Tuba Atlantic» ikke vant. Dette var hennes eksamensfilm i samarbeid med Hallvar Witzø.

Magasinet Det Nye ble med på kjolejakt, VG skrev at hun følte seg som Askepott, og telemarksavisene fikk ikke nok av dette eventyret fra virkeligheten. En moteskribent mente at Linn-Jeanethe Kyed minnet om både Charlize Theron og Gwyneth Paltrow.

– Det var et gigantisk sirkus, plutselig gikk jeg på rød løper med George Clooney i den sinnssyke kjolen jeg hadde fått låne av designer Nina Skarra.

– Klarte du å nyte det?

– Ikke helt, alt var så overveldende. Etter showet var det mange ulike fester, jeg hadde fått billett til den med Elton John. Først var det minglefest, men alt jeg tenkte på, var mat, jeg hadde ikke spist hele dagen. Jeg grafset til meg alt som kunne spises, satte meg til ved et bord midt i lokalet og hev innpå. Så dro jeg hjem og la meg. Jeg orket ikke festen til Elton John.

– Angrer du?

– Hehe, nei. Drømmen om blitzregnet er nok mer fantastisk enn å faktisk være i det. Det er en liten rus der og da, men sirkuset med rød løper går fort over. Men det er selvsagt gøy å ha opplevd det.

– Hvordan ble livet etterpå?

– En liten del av meg trodde at jeg skulle få mange tilbud. Jeg mener, hvem vil ikke ha en Oscar-nominert manusforfatter som i tillegg er den eneste som har vunnet gull i Student-Oscar?

– Fikk du mange tilbud?

– Nei, egentlig ikke. Jeg har virkelig ikke fått noe gratis og har skrevet myyye som aldri er blitt noe av. Men heldigvis har jeg stor kjærlighet til dramaturgi, faget og prosessen. Jeg er vant til å gå flere runder for at ting skal bli så bra som mulig. Da det tok av med Børning-filmene, fikk jeg fort et stempel som en kommersiell manusforfatter og ble dermed ikke tatt så seriøst.

– Er det mye jåleri filmbransjen?

– Eh, kanskje litt. I alle fall innimellom.

Hun vrir seg i stolen.

– Men dette er farlig å si noe om, det kan lett høres sytete ut. Og det er ikke meningen. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg får lov å holde på.

De siste årene har hun skrevet manus til flere publikumssuksesser. Dokumentarfilmen om Marcus & Martinus (vant Folkets Amanda), om Magnus Carlsen (solgt til over 50 land) og om rallycrosskjører Oliver Solberg, Born2Drive.

– Hva er det egentlig med deg og bil?

– Det der er litt morsomt, for jeg finnes ikke opptatt av bil. Jeg har lappen, men kjører ikke. Likevel er det interessant å putte folk inn i en bil, det blir som et lite kammerspill med menneskene bak rattet og deres relasjon til hverandre.

Hun tenker seg om, det er helt koronastille i kontorlandskapet.

– Enten kan det være befriende å kjøre – eller som et lite fengsel. Selv hadde jeg mange samtaler med pappa i bil. Etter det første selvmordsforsøket var jeg veldig sint, og da ble det noen lange bilturer der han lovet meg at han ikke ville dø.

Da alt snudde

Én gang levde familien på fire et normalt liv der i den hvitmalte generasjonsboligen i skogkanten, daglig sprang hun opp til mormor og morfar i andre etasje. På lørdager var det grillet kylling servert med ris og potetgull med paprikasmak, senere avanserte de til hjemmelagde pizza med eplebåter som siderett.

Den tre år yngre broren mekket på biler som sto parkert i hagen, Linn-Jeanethe holdt på med musikk og strevde med leksene. Faren, som kom fra Bygdøy i Oslo, var den som tok datteren og venninnene med til Oslo og konsert med Janet Jackson. I Ulefoss jobbet han som hjelpepleier, hun ser nå at faren sikkert kunne minne om en stor guttunge.

– Pappa var flink til å gi oss kulturopplevelser i Oslo, alle venninnene mine synes at jeg hadde en veldig kul pappa. I 16 år jobbet han bare om nettene, og det er ikke bra i lengden. En natt var det en eldre mann som tok livet sitt, det var pappa som fant ham. Kort tid etter sa pappa at dette rommet begynte å snurre, at alt gikk rundt og rundt, han fikk helt panikk og ble sykmeldt. Fra da av gikk det ganske brått nedover.

Etter hvert ble han diagnostisert med det som da ble kalt manisk depressivitet, og var stadig innlagt til psykiatrisk behandling. Ekteskapet skrantet, men hjemme sto moren oppreist og tviholdt på en normalitet i kaoset. De snakket mye sammen, men fikk aldri hjelp utenfra.

Lørdag 27. september 1997 skulle moren feire bursdagen sin. Datteren skulle se en konsert på TV med Michael Jackson hos en bekjent før hun skulle bli med på feiringen. Konserten var ikke slutt da de ringte fra festen med beskjed at hun måtte komme hjem med én gang. Da hadde presten i bygda allerede vært på besøk.

Linn-Jeanethe var 16 år. Faren ble 40.

Tror på åpenhet

Hun har tenkt mye på om hun skulle fortelle historien om faren.

– Jeg har stor tro på åpenhet rundt mental helse, men er redd for bli oppfattet som spekulativ siden jeg har laget en serie som tar for seg selvmord.

Og så er det én ting til. Inntil nå har bare hennes nærmeste visst hvorfor hun sluttet å synge.

– Jeg har vært så redd for at folk skal føle at de må synes synd på meg, men det er virkelig ikke noe sånn stakkars meg. At jeg ikke synger, er ikke lenger en sorg. Jeg byttet ut noter med bokstaver og har funnet min plass.

Det har tatt år å forsone seg med at faren tok livet sitt. Ikke minst med sinnet hun en gang følte mot ham.

– For det første måtte jeg slippe pappa og skjønne at han hadde en sykdom som spiste ham opp innvendig. Og så har jeg måtte tilgi meg selv for at jeg var så sint på han de årene han var syk.

– Hvordan har du gjort det?

– Jeg har forstått at jeg den gangen var en fjortis som var sentrum i mitt eget univers. Jeg var flau over pappa, jeg synes han var teit, men har klart å tilgi meg selv for at jeg hadde de tankene. Jeg var ikke flink å besøke pappa da han var innlagt, men vet nå at han visste at jeg var glad i ham.

6. januar fylte Linn-Jeanethe Kyed 40 år. Landet var igjen stengt ned, og dagen ble feiret med samboeren Magnus, deres ti måneder gamle sønn Sverre og ballonger i alle farger. Hun elsker ballonger.

– Det var en fin dag, men det kom en del tanker. Det jeg tenkte mest på, var at pappa bare var 40 år da han tok livet sitt. Da han forlot oss, tenkte jeg at han var ganske gammel. Først nå har jeg skjønt hvor ung han var. Men vet du hva?

Hun ser ut, det er ikke en sky på himmelen.

– Jeg føler meg heldig. Det går fint med meg.