Hvordan tar man venner som konstant setter seg i offerrollen, på alvor?

Vennen snakker kun om sykdom og vonde følelser. Hvordan skal man være en god lytter og vise omsorg?

Hvordan kan man håndtere venner som bruker vonde følelser, sykdom, fysiske og psykiske plager osv. som strategi for å få omsorg og sympati? La oss si at de nesten bare snakker om slike ting og stadig opplever eller finner noe nytt som rammer dem, eller noen i nær omgangskrets, samt blåser ting opp og fremstiller det på en måte som setter personen i en offerrolle.

Bør man være en god lytter og validere følelsene, vise omsorg og sympati? Det blir et veldig negativt fokus. Og det blir vanskelig å ta alt på alvor når det nesten går litt «inflasjon» i det. Men det er også et vanskelig tema å skulle si ifra om.