Stiller ut maleri av sin egen far på dødsleiet

– Jeg ville male et vakkert bilde av det heslige og skremmende, og jeg ville at hvert strøk skulle vise omsorg. Både for mannen og bildet.

Jeg malte. Og jeg var varm i trøyen, slik man blir når man har insistert på oppgaven i lengre tid og pensler og farger kjennes som en naturlig forlengelse av armen og tanken.

Det finnes ikke bedre sted å være. Stå på en stige og blokke inn et felt av riktig stemt gråtone i himmelen på et stort bilde og presse seg forbi smerten i skulderen som piper av melkesyre.

Det er like tungt å male et stort bilde som å male en låvevegg. Jeg har gjort begge deler.

Utstillingen er arbeidsperiodens mål, og jeg var på det fine stedet, sånn midtveis i løpet, hvor det fortsatt finnes muligheter for endringer, og hvor man kan ta en dårlig arbeidsdag med et skuldertrekk. Det var et godt halvår igjen til november og åpning av utstilling.