A-magasinet

Lege Nicolai (33) ønsker å «leve evig». Er det mulig å styre hvor lenge man lever?

  • Lars Halvor Magerøy
    Journalist

Hvert halvår lærer Nicolai Tell seg et nytt språk. Om morgenene, på toget til legejobben i Tønsberg, sitter han med headset og mobil mens kornåkrene glir forbi og pugger gloser.

Nå er de franske. Det er ikke til feriebruk. Heller ikke for å lese Houellebecq på originalspråket. Tell holder seg stort sett til engelskspråklig sakprosa. Han er egentlig ikke spesielt opptatt av språk i det hele tatt.

– Det går et skille nå. På den ene siden er det de som ser på aldring som en naturlig prosess. På den andre siden er det de, inkludert meg, som ser på det som et uttrykk for sykdom, sier Tell.

Den siste gruppen er i vekst.

Medisinsk forskning og teknologiske fremskritt gjør at både seriøse fagfolk og utbyttekåte investorer ser for seg en nær fremtid, der vi tenker helt annerledes om det å bli gammel.

Det handler om å avdekke og manipulere de biologiske prosessene som gjør at kroppene våre forfaller med årene.

– I vår levetid er det sannsynlig at vi vil kunne bli rundt 130 år. Kanskje med god helse i 100–120 av dem. Det er jo det viktigste, mener Tell, som er lege og snart ferdig i spesialisering som nevrolog.

– Og hvis vi tenker tre-fire generasjoner frem, kan man kanskje leve i 200 år. Kanskje enda lenger.

Det er imidlertid ikke mange som trekker de samme konsekvensene av fremtidsprognosene som Tell.

Han innretter mye av livet sitt for å bremse aldringen så mye som mulig til de nye behandlingene kommer på markedet. Komme over kneika, som han sier. Så han kan være på rett side når revolusjonen kommer.

Tomannsboligen i Bærum er skinnende ny. Samboeren Thomas jobber i hagen, der den nysådde plenen ennå ikke har begynt å spire mellom kirsebærtrærne. De to døtrene er hos barnevakten.

På badet i andre etasje svømmer skilpadden Squirtle ensom rundt i en spesialbygd vanntank. Den har fulgt Tell i 20 år av hans liv, og kan leve i 40 til.

Tell serverer vann.

– Jeg tror alle innerst inne har et ønske om å leve så lenge som mulig, og med så god helse som mulig. Jeg er veldig rasjonell som person. Jeg blir jo påvirket av følelser som alle andre, men jeg prøver alltid å bryte ting ned og se hva som er objektivt riktig og mest fornuftig.

På medisinstudiet skrev Tell oppgave om det da ganske nyoppdagede enzymet telomerase. Det motvirker at telomerene, tuppene på DNA-trådene våre som beskytter arvestoffet mot skade, blir kortere hver gang cellene deles. Høye nivåer av telomerase er forbundet med kreftrisiko, og sammenhengen var tema for oppgaven. Men Tell var vel så interessert i å lære om hvordan enzymet påvirker aldringsprosessen.

– Det er så mange sykdommer som er en direkte følge av aldringsprosesser, som Alzheimers og hjerte- og karsykdommer, benskjørhet, kreft, grå stær og artrose. Men hvis vi løser aldring, løser vi alt sammen, sier Tell engasjert.

Nå er telomerase et av de heteste forskningsfeltene i antialdringsbransjen. For to år siden fikk norsk-amerikanske Liz Parrish mye oppmerksomhet – og advarsler fra fagfolk – da hun fikk utført slik eksperimentell behandling på seg selv.

– Det har egentlig liten betydning hva man synes om denne utviklingen. Når metodene er trygge og tilgjengelige, kommer folk til å bruke dem, sier Tell.

– De som ikke er så fremmed for dette, kommer til å benytte seg av teknologien. De andre kommer til å dø ut.

I fjor sommer ble Tell stoppet på gaten og bedt om å bli giver til en ideell organisasjon. «Er du over 18 år», ville ververen vite. Tell var 32.

Sånt har hendt ham før. Tell blir ikke flau eller irritert. Legekolleger som er geriatere – spesialister på eldres helse – har fortalt ham at de som er merket av tidens tann utvendig, ofte har slitasje på innsiden også.

Hvor ung du ser ut for alderen, er derfor en god indikator på hvor lenge du kommer til å leve.

Så når Tell blir tilbudt barnebillett på bussen, tenker han at han gjør noe riktig.

I matveien er han ingen ekstremist. Men de finnes også. Siden dyreforsøk har vist at mark, mus, kanskje til og med aper, kan leve lenger med såkalt kalorirestriksjon, satser noen av levetidsoptimistene på en diett som gir dem rundt 85 prosent av anbefalt daglig næringsinntak. Andre unngår karbohydrater, etter at forsøk har vist at smådyr som rundormer lever lenger hvis insulinnivåene holdes kunstig lave.

Men ingen vet hvordan slike eksperimenter slår ut for mennesker.

– Det finnes ikke noen konsensus på kostholdsfeltet. Derfor prøver jeg bare å spise mer av det vi vet er bra, som grønnsaker, frukt og fisk, og mindre av det som vi vet er dårlig, som bacon, sier Tell.

Kosttilskudd tar han ikke. Det er bare «en oppskrift på dyr urin».

Også når det gjelder trening, er han moderat. Han nøyer seg stort sett med å være aktiv i hverdagen og gå den snaue halvtimen frem og tilbake til toget hver dag.

– Det viktigste er ikke å være stillesittende. Da har du allerede tatt ut 75 prosent av den potensielle helsegevinsten, sier han og tegner et diagram i luften med fingrene.

– Er det noen forsakelser som virkelig svir?

– Egentlig ikke. Jeg er veldig komfortabel med denne livsstilen. For meg er gode relasjoner og interessante samtaler med folk mye viktigere enn å feste og «ha det gøy».

Hadde han vært så ung som han ser ut, ville man sagt at han snakker veslevoksent.

Tell sier han prøver å finne de optimale løsningene, uten at det bikker over i fanatisme.

– Det kommer ikke noe godt ut av å være fanatisk. Da blir man bare stresset. Stress forkorter telomerene.

I april i år annonserte forskere ved Universitetet i Tel Aviv at de hadde brukt menneskelig vev og 3D-skrivingsteknologi til å lage et delvis fungerende hjerte. I løpet av et år håper de å teste ut transplantasjon på små dyr.

Produksjon av organer er en viktig del av fremtidsscenarioet Tells meningsfeller tror på. Hvis hjerter, blodårer og ledd kan dyrkes i laboratorier, kan vi i teorien skifte ut del etter del nærmest i det uendelige, som en veteranbil.

– Det eneste organet du ikke kan skifte ut er hjernen, for det er jo deg. En hjernetransplantasjon vil egentlig være en kroppstransplantasjon, sier Tell.

Men noe kan man altså gjøre. Han behersker allerede japansk, spansk, tysk, litt katalansk og grunnleggende rumensk.

– Studier viser også at å gå er gunstig for hukommelsen, det stimulerer hippocampus. Det samme gjelder visstnok for strikking, men det har jeg ikke sett forskning på.

– Strikker du?

– Jeg driver ikke med det nå, men for noen år siden strikket jeg et fire meter langt Harry Potter-skjerf.

Du er tilgitt for å tenke at mirakelkuren mot aldring liksom alltid har vært rett rundt hjørnet. Drømmen om å lure døden er lett å selge.

Tell har hørt disse motforestillingene før. De kommer ofte på bordet når han diskuterer med venner.

Hvis vi skal leve i hundrevis av år, blir ikke verden overbefolket? Nei, mener Tell, den globale befolkningsveksten avtar, og snart vil flere land slite med å opprettholde folketallet, som her i Europa.

Forsyner vi oss ikke allerede grovt nok av klodens ressurser på våre rundt åtti år her? Teknologien vil løse ressursmangel og klimakrise, tror Tell. Og flere hoder betyr flere hjerner til å utvikle den.

– Mennesket er den mest tilpasningsdyktige arten av alle, kanskje unntatt kakerlakker.

– Men det blir vel et voldsomt klasseskille, der de rikeste i tillegg til alt annet også kan kjøpe seg flere leveår?

– Ikke egentlig. Man vil gå etter milliardærene først, men det er i middelklassen den virkelige kjøpekraften er. Og behandlingene vil bli billigere og billigere, særlig når patentene begynner å gå ut. I en kort periode vil det bare være for millionærer, men sånn er det jo med alt, svarer han.

Kanskje er han født noen år for tidlig.

Kanskje er de to barnas generasjon den første til å dra nytte av fremskrittene. Nicolai Tell kan bli som Moses på fjellet, som får se det lovede land, men ikke nå inn i det, for å låne et bibelsk bilde.

Men slike bilder er ikke noe for Tell.

– Jeg er jo ateist, så jeg tror ikke det skjer noe som helst etter døden. Nettopp derfor er det så viktig å få mest mulig ut av dette livet.

– Hva vil du egentlig bruke alle årene til?

– Først og fremst vil jeg bli en veldig god lege. Finne ut så mye som mulig om sykdommene jeg jobber med og bidra til god helse.

– Mange tenker vel at nettopp fordi livet er forgjengelig, gjelder det å nyte det maksimalt så lenge det varer?

– Ja, men hva man synes er gøy, er individuelt. For meg er livet bra hvis jeg er sammen med familie og venner, har gode samtaler og helsen i behold, sier han.

– Det er en også avveining mellom risiko og gevinst. Jeg har ikke lyst til å hoppe i fallskjerm, så gevinsten for meg er lav. Men det potensielle tapet kan være 70 år med god helse, og potensielt 100 år hvis disse medisinene kommer på markedet.

Han tar forholdsregler for barna også. Han har lest seg opp på hvilke fritidsaktiviteter som har høyest risiko for skader. Barna kommer ikke til å bli oppmuntret til å drive med ridning, ishockey eller håndball.

Skulle han få flere barn, og loven og teknologien tillater det, er han ikke fremmed for å endre genene deres når de er på embryostadiet, for å unngå alvorlige sykdommer.

– Hvis det er snakk om gener som bare fører til sykdom, og som man er trygg på at ikke har andre positive effekter, kan jeg ikke se noe galt med det.

– Har du forståelse for innvendingen om at radikal livsforlengelse på en måte er å tukle med noe hellig, om ikke på en religiøs måte?

– Det har vi alltid gjort. Vi har bare ikke vært så veldig gode på det før nå, sier han.

– Jeg er så lei av ordet «naturlig». Vi har alltid forandret på naturen, helt fra jordbruksrevolusjonen. Å kultivere hvete er «unaturlig». Vi er ikke hulemennesker som lever til vi er 30. Det vi må vurdere, er hva som er gunstig.

I én forstand er Tell overbevist om at tiden er på hans side.

– Om 20 år er det ikke lenger mitt syn som er i minoritet. Jeg er bare tidlig ute.

Les hele saken med abonnement