A-magasinet

Matskolen

I begynnelsen var grøten

Nesten alle de store sivilisasjonene er bygget på små, energirike frø fra gress – altså korn.

Hadde vi ikke hatt korn her i verden, hadde vi ikke hatt det vi kaller et moderne samfunn. Hvete øst i Middelhavet, teff sør i Etiopia, ris lenger øst og mais i Amerika ga energi til store sivilaksjoner. Av disse kornslagene ble det utviklet pasta, brød, dumplings, salater, kjeks og så videre. Og de la grunnlaget for en enorm befolkningsvekst. Ingen tidligere råvarer hadde levert like mye energi pr. time arbeidsinnsats eller pr. kvadratmeter jord. Våre forfedre knuste kornet og kokte det lenge i mye vann. På den måten fikk de hentet mest mulig energi ut av minst mulig.

Her oppe i nord var det ikke de gjeveste sortene som vokste best, men det kornslaget som ble mest brukt til dyrefôr lenger sør: havre. Den med bjeller på. Havre stortrives i kaldt vær med skrinn jord, men matmessig var den ikke god til stort mer enn nettopp velling.

Poenget mitt er at vi må spise mer mat fra langt nede i næringskjeden. Ellers blir det ikke nok til alle. Derfor vil korn alltid være en avgjørende råvare. Og vi bør spise mer av det slaget som trives godt hos oss, altså havre.

Men grøt er kjedelig…

Jeg har ikke klatret til toppen av menneskehetens sivilisasjon for å for å spise velling. Eller grøt. Jeg kunne ha vært ufin her, men av respekt for alle som nyter grøtbollen sin og tar ansvar, lar jeg det være. I stedet legger jeg frem et par alternative tilberedningsmåter for oss som ikke er så god venn med grøten. Legger du innholdet til en litt jålete havregrøt i en langpanne i ovnen eller skjærer gårsdagens faste, kalde i skiver og steker i smør, blir opplevelsen en helt annen. Men omtrent like sunn og bærekraftig.

• Les Henrik J. Henriksens oppskrifter lenger nede i saken.