A-magasinet

Vold mot barn

Disse barna endrer barnevernet

Dyrekjøpte erfaringer har gitt dem tilgang til Erna og halve regjeringen. Nå endrer ungdommene loven.

En vårdag i Bærum står 18 år gamle Sofie i kantinen på skolen og tør nesten ikke tro det hun nettopp har hørt i telefonen. Hun ser på de andre elevene og vet at hun har en helt annen historie enn de fleste av dem. Hun var to år da barnevernet satte inn tiltak første gang. Siden har hun vært i systemet. Nå kjenner hun seg selv ta sats. Og så roper hun, så høyt hun kan:

Ideen er så enkel at det nesten gjør vondt: Barna selv må få fortelle hva som hjelper. Hvordan det oppleves å være et barn i barnevernet.

• Se hva disse barna selv sier litt lenger nede i saken.

Endret loven

Ved oppstarten for ti år siden måtte proffene mase seg til møter med makten. Nå er de på fornavn med halve Regjeringen. Når de snakker, lytter makten.

Disse endringene i barnevernsloven pushet Sofie og de andre barna frem i fjor:

• Barnevernet skal legge til rette for at søsken skal ha samvær.
• Barn som barnevernet har omsorg for skal kunne ha med en selvvalgt person når de møter barnevernet.
• Barn skal bli spurt om hva de trenger av barnevernet.

De som aldri har vært et lite barn i et stort system, vil ta for gitt at barn alltid har hatt disse rettighetene. Men for barna er dette en enorm seier. For de har merket disse manglene på kroppen.

Ministeren lover bedring

Nå lover barneminister Solveig Horne å forbedre barnevernsloven enda mer.

- Jeg vil pålegge foreldre som trenger det, å ta imot hjelp fra barnevernet, selv om de ikke vil. Jeg vil også styrke barns rett til å få hjelp.

Lovutvalget skal være i gang før jul. Men barneministeren kan ikke love å få «kjærlighet» inn i loven, slik proffene krever. Det er vanskelig å vedta at noen skal være glad i noen. Men jeg skal gjøre mitt beste.

- En liten, privat stiftelse er blitt en av de viktigste aktørene i norsk barnevern. Er det en fallitterklæring for det offentlige?

- Det vil jeg ikke si. Det viktige er at vi nå utvikler oss.

LES OGSÅ:

Les også

Ap skeptisk til tvungen hjelp fra barnevernet

I ti år har Forandringsfabrikken jobbet i det stille. Ambisjonen er å endre barnevern, skole og psykisk helsevern.

Barnevernsproffene får ingen opplæring. De hentes fra barnevernet og løftes frem som «proffer» i møte med makten. Bare det siste halvåret har de møtt statsminister Erna Solberg, barneminister Solveig Horne, helseminister Bent Høie og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Marit Sanner, damen bak «fabrikken», beskrives som utålmodig og strategisk sterk.

- Det snakkes mye om manglende ressurser i barnevernet. Like viktig er det at tid og penger brukes riktig. Da må man spørre dem som skal få hjelp, om hva som hjelper, sier Sanner.

- Å se hvordan proffene åpner voksnes hjertedører, gir meg gåsehud. Jeg er aldri blitt kontaktet av foreldre som er kritiske til jobben som barnet deres gjør. Men mange sagt at de er stolte, forteller Sanner.

- Jeg skammer meg

Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen har en innrømmelse å komme med:

— Vi lager klienter ut av unger! Dette er de mest sviktede ungene vi har i vårt samfunn, og så skal de ikke ha rett til kjærlighet og trygghet!, sier Thorkildsen, som fikk barns rett til medvirkning og ordet «kjærlighet» som verdi for barnevernet inn i en stortingsmelding. Hun tar også selvkritikk:

- Jeg har selv vært med på å bygge opp under systemer der det ikke er mulig å vise kjærlighet. Som barnevernsinstitusjoner med arbeidstid 8-16, sier Thorkildsen, som mener Norge bryter FNs barnekonvensjon. I dag jobber hun som spesialrådgiver i nettopp Forandringsfabrikken.

Da lovendringene ble presentert for norsk presse i fjor, satt Sofie side om side med ministeren. I høst jobber hun videre med å endre loven.

- For barn som har opplevd håpløshet og ikke er blitt hørt eller sett, er det betryggende at de som kan endre systemene, er på vårt lag, sier Sofie.

- Det er helt fantastisk å ha blitt tatt så seriøst som 19-åring. Jeg har jo nettopp startet livet.

Sofie: — Hva er «profesjonelt»? Å skrive referat, eller å gi en god klem til barnet?- Min storebror er den viktigste i mitt liv. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten ham i dag. Vi deler alle opplevelsene. Når jeg er med ham, passer han på meg. Han har alltid gjort det, på en måte som bare han kan. Dét er noe helt spesielt for oss.

Sofie (19) har fem søsken. Hun har aldri bodd sammen med noen av dem.

- Barnevernet har aldri tatt noe initiativ til det, eller at jeg skal møte dem. De glemmer ofte søsken. Men kontakt med søsken er noe av det viktigste. De må jobbe for at barna kan bo sammen og få ansvar for at søsken har kontakt. Hvis de tar den lille halvtimen og spør barnet hvem som er viktig for det, tror jeg de får tillit. Tillit er noe som mange savner, og viktig for å få til å si fra.

Sofie var to år da hun ble flyttet fra moren til sitt første fosterhjem. I dag bor hun i Bærum og har det godt, med et godt forhold til moren sin. Hun er en av de mest erfarne barnevernsproffene og har jobbet i flere år hos Forand­ringsfabrikken. Målet er å jobbe i barnevernet.

- Hvis et barn forteller noe, er det som oftest noe i det. Barnevernsbarn har holdt så mye inne i seg. Men jeg tror tillitsbånd kan skapes ganske lett. Hvis jeg hadde følt tillit fra starten av, hadde jeg turt å si fra når det var noe galt.

- Det kan være fint å få en ny sjanse. Å si, første gang man møter et barn: «Jeg vet litt, men jeg har ikke studert mappen din. Kan du fortelle meg hva som har skjedd?» Ofte står det så mange stygge ting i mappen, sier Sofie.

Hun mener barnevernsansatte har ansvaret for altfor mange barn.

- De har ikke alltid nok tid. Men en halvtime med kjærlighet er bedre enn et døgn uten. De er så opptatt av at arbeidet skal være profesjonelt. Men hva er «profesjonelt»? Å skrive referat, eller å gi en god klem til barnet eller kjøre en tur i bilen med det?

Sofie er veldig glad for at kontaktpersonen hun har hos barnevernet i dag, viser at hun bryr seg.

- Fleksibilitet kan også være kjærlighet. Hun arrangerte et viktig møte for meg og søsknene mine en fredag etter sin arbeidstid. Broren min kom hjem fra USA, en annen bror tok perm fra militæret, og en søster kom fra et annet sted. Jeg bestemte hvem som skulle være med, og hva vi skulle spise. Det ble pølsefest på kjøkkenet hos barnevernet, og det var det beste møtet i hele verden. Det ga meg enorm tillit til henne. Det skulle ikke så mye til; en fredagsettermiddag som ble litt lang, sier Sofie.

- En melding eller et kort på bursdagen din - da skjønner jeg jo at det handler om meg, ikke tiltaksplaner. Eller at noen sier «håper du har det bra». Eller «God helg». Det bare fester seg.

Alexander: — Å kjenne kjærlighet er ikke noe vi er vant til.- Jeg har alltid vært redd for å bli knyttet til mennesker. Jeg har opplevd så mange ganger å bli valgt vekk.

Alexander (20) har en stor, snirklete tatovering på høyre underarm. «Du kan gjøre en forskjell», står det. Det er dét han driver med i dag.

- Små ting kan være sinnssykt svære for oss. Å kjenne kjærlighet er stort. Det er ikke noe vi er vant til. Vi er unger som av og til er blitt byttet bort mot rus.

På Forandringsfabrikken merket jeg at de oppriktig brydde seg. Det skjedde noe da, for den nærheten var jeg ikke vant til.

Spør du Alexander hvem han var før, så svarer han «klassens klovn». «En som ikke var spesielt grei». En som «drev med vold». Det startet på barneskolen , hjemme i Mandal.

- Folk så meg bare som sønn av min far. Men jeg hadde hatt godt av å snakke om det som var vondt tidligere. Barnevernet har ikke hele ansvaret, det var også and­re voksne som visste, men ikke sa fra. Selv var jeg redd for å bli sendt vekk. Livet mitt var bygget opp på løgner, for jeg har ikke lyst til å skuffe noen. Jeg er blitt skuffet så mye selv.

- Til slutt fikk jeg en kontaktperson i barnevernet som trodde på meg. Han ringte meg, sendte meldinger før viktige dager og sånn. Han turte å by på seg selv. Jeg vet litt om hans liv. Jeg stolte på ham. Hvis den tryggheten er der, så kan alt skje. Da finner man riktig tiltak for oss, sier Alexander. Hans mål er å få en utdannelse og å støtte ungdommer som har det som han hadde det.

- Foreldre har altfor mange rettigheter i barnevernet, selv om det er de som ikke har strukket til! De har innsyn i alt barnet sier. Hvis barna visste at foreldrene ikke fikk vite det de fortalte, kunne barna snakket sant til barnevernet.

I sommer spurte de voksne fra Forandringsfabrikken om Alexander ville flytte bort fra hjemstedet og jobbe hos dem.

- Her i Oslo er jeg trygg. Nå er jeg ferdig med barnevernet. Jeg trengte ikke ettervern, alt det bare ordnet seg. Jeg har aldri hatt så troen på meg selv som jeg har nå.

- Gjennom «fabrikken» har jeg fått venner. De er blitt en familie for meg. Jeg er vanvittig glad i dem, og jeg vet at de er glade i meg også. Kjærlighet har vært rett medisin for meg. Jeg har virkelig greid å bli meg selv.

Harald: — Jeg har aldri følt at jeg var like mye verdt som andre- Jeg har alltid følt meg som et ugress i samfunnet. Nesten som om jeg var syk. Jeg tenker at alle har litt avsky for meg. Det er det verste med min historie: Jeg har aldri følt at jeg er verd like mye som andre. Det knekker selvtilliten og gjør det vanskelig å mestre ting. Jeg kan ikke gå inn i en butikk med hendene i lommen, for jeg tenker at de tror jeg kommer til å stjele noe. Jeg vet jo nå at folk ikke tenker det, men det er slik jeg føler. At folk tenker det verste om meg.

For mindre enn ett år siden hadde Harald store problemer. Han var i det han kaller «dårlige miljøer» og var tungt deprimert i Stavanger. I dag taler han til minist­re. Etter et foredrag på en Oslo-skole fikk han jobbtilbud av en rektor som trolig skjønte at all hans erfaring har gitt ham et annet blikk for barn som sliter. Nå har han to jobber, tar opp igjen matte og har sagt opp avtalen med Nav.

I dag er han 20 år og forteller at han var en «stormobber» hjemme i Suldal på Vestlandet.

- Når jeg prøvde å fortelle hva som var vondt, ble jeg ikke trodd. Voksne snudde seg bort når de skulle ha sett meg. Men ingen mobber eller skjærer opp armene sine uten at det er noe i situasjonen som ikke er bra.

- Prøv å komme innpå den som mobber, for han har det dritvondt inni seg. Kanskje har han ikke folk hjemme som bryr seg om ham og viser kjærlighet. Da gjelder det å fylle de behovene som det er mangel på. Gi en klem, kanskje, sier Harald. Også han håper å kunne "hjelpe rabagaster" som ham selv.

- Hvis noen hadde sett det og grepet inn, tror jeg mye kunne vært annerledes. At jeg hadde sluppet å bo på institusjon, bestått grunnskolen og sluppet å oppleve traumatiske ting.

- Når ordene ikke virker, må vi bruke andre verktøy for å bli hørt. Da banker du opp to medelever, knuser et vindu eller kutter deg selv. Da kommer de. Jo mer faenskap du gjør, jo lenger frem hopper du i køen. Vi skjønner jo det, vi tilpasser oss systemet.

Da han akkurat var fylt 15, ble han flyttet til en institusjon. Først frivillig, deretter på tvang.

- Jeg ble revet bort fra alt som betydde noe for meg: hjemmet, familien min, søsteren min, vennene mine. Jeg hadde ingenting å slåss for lenger. Jeg betydde ingenting for meg selv.

I slutten av 2013 ringte Marit Sanner og spurte Harald om han ville holde et foredrag for 100 barnevernsansatte.

- Jeg var dritnervøs. Men etter dét har det egentlig bare vært full pinne med Forandringsfabrikken. Det er utrolig givende og hjelper på selvtilliten å se at jeg er til nytte for noen. Det holder meg unna alt det dårlige. At folk viser meg kjærlighet, er fantastisk medisin. Jeg har gjort dritt om til gull.

Rathinsala: — Nå har jeg fred i hjertet mittFør var jeg veldig sint på meg selv. Jeg var helt innestengt i meg selv og ville ikke snakke med noen om familien min. Jeg visste ikke om andre hadde det slik som jeg hadde det.

Rathinsala (20) har vært i barnevernet siden hun var 17.

- Jeg ville være en flink jente, og viste bare den positive siden. Ikke at jeg var lei meg. Men jeg hadde store problemer med konsentrasjon og skole på grunn av alt som skjedde i livet mitt. Jeg følte at barnevernet bare så på meg som en sak, ikke en person. Det er viktig at de voksne i barnevernet samarbeider med barna, for at vi kan få god og riktig hjelp. At de ser barna. Det hjelper barna psykisk, sier Rathinsala. Det er seks år siden hun og familien kom til Norge.

- Nå er jeg heldig. Jeg har funnet en annen, fin familie. Jeg ordnet det selv, for jeg kjente dem gjennom kirken jeg går i. Nå har jeg forstått at det ikke er noe galt med meg. At jeg ikke er alene, sier Rathinsala.

- Forandringsfabrikken vet alt om meg. At jeg sliter. Jeg skjønte at de trodde på meg, og ville hjelpe med et varmt hjerte. Målet hennes er å leve et liv som viser dem som ikke støttet henne, hvem hun er.

I dag studerer Rathinsala sykepleie.

- Nå har jeg fred i hjertet mitt. Jeg kan konsentrere meg om fremtiden, ikke det som skjer rundt meg.

- Erfaringene mine fra barnevernet vil jeg bruke til å tilpasse hjelpen jeg gir, til de ulike menneskene, slik at flere får riktig hjelp. Alle kommer fra ulike steder og har ulik bakgrunn. Dette må hjelpesystemene tenke på. Jeg kommer til å være opptatt av dette når jeg skal jobbe. Og jeg kommer til å jobbe med hjertet.

• Fått med deg Aftenpostens satsing #FraUngdommen ?

Flere artikler fra denne ukens A-magasin: