A-magasinet

Det siste ønsket

Hvordan vil du at din begravelse skal bli?

  • Tom A. Kolstad (foto)

Det er fredag den 13. Gregers Ottesen ville ledd hvis han visste at hans egen begravelse falt på denne dagen, galgenhumor som han hadde.

Dørene ut fra krematoriet åpner seg. Det er ikke bare med tårer, men også med smil, de fremmøtte går ut i den flotte, klare høstdagen. September 2013. Over høyttalerne strømmer tonene til «Always look on the bright side of life» fra Monty Python.

Avslutningssangen skal være en overraskelse, og står ikke i programmet. Datteren Kirsten begynner å le, for hun vet hva som kommer, og vet t faren hadde ledd også. Det skal være en sang som markerer livets lyse side, og få venner og familie til å møte den blå himmelen med smil og glede, før de skal dra videre til champagnefeiring med god mat i et nøye utvalgt selskapslokale. Stedet han noen måneder før hadde tatt med en av døtrene til på lunsj og sagt at «akkurat her skal minnestunden være». Her er det utsikt til skogen, naturen – det som opptok ham mest.

Gregers Ottesen var åpen om kreftsykdommen han levde med gjennom 14 år. Her avbildet i forbindelse med lanseringen av boken «Kreftens gleder» like før han døde i 2013. Paal Audestad

Det ble akkurat slik han hadde ønsket det. For Gregers Ottesen (62) hadde planlagt begravelsen sin i detalj. Det var hans måte å gi familie og venner en siste hilsen.Han hadde god tid på seg. Gjennom 14 år med kreftsykdom, over 20 cellegiftkurer, og gjentatte beskjeder om at han hadde begrenset tid igjen, visste han at denne dagen skulle komme. Fra tid til annen gjennom flere år, og særlig de siste månedene, diskuterte han sine ønsker i detalj med sine nærmeste.

Åpen om årene med kreft

Journalisten i Dagens Næringsliv hadde en sterk livsglede. Mot slutten skrev han bok om det han kalte «kreftens gleder». Han skrev at de 14 årene han levde med kreft, var hans beste. Han var åpen om de alvorlige diagnosene, og om hvor fornøyd han var med livet etter beskjeden om at han kun hadde et par måneder igjen av det.

Den optimismen og livsgleden ville han skulle avspeiles i hans egen avslutningsseremoni. Ingen salmer og sorgtunge rammer. Når han hadde hatt det så bra, ville han at andre skulle kjenne på den samme følelsen.

Han hadde plukket ut sanger som betydde noe for ham til bisettelsen: Dire Straits – «Brothers in Arms». Et band som hadde fulgt ham i lang tid. Men det var akkurat denne sangen som holdt motet hans oppe i de verste periodene på sykehuset, som hadde en slags meditativ effekt. Et utdrag fra Mozarts Requiem skulle med, som han så ofte hadde hørt på konsert, og i øreklokkene under behandling.

Ville spres i naturen

Gregers Ottesen (62) hadde planlagt begravelsen sin i detalj. Han valgte selv ut bilde til programmet. Fra en av de mange turene. Det var i naturen han trivdes best. PRIVAT

Teksten i dødsannonsen hadde han også klar: «Døde av kreft med jentene sine rundt seg», skulle det stå. De to døtrene, kjæresten og søsteren. Han ville ha med en oppfordring til å gi en pengegave til hospicet han var på sine siste uker og dager. 30 prosent skulle gå til hygge og sosiale tiltak for pasientene, 70 prosent til kursing for de ansatte.Kistevalget hadde han formidlet til sine nærmeste. «Ta den billigste, pengene skal heller brukes på en god fest!» Hva han skulle ha på seg i kisten hadde han diskutert ferdig med én av døtrene. En vanlig genser og jeans, det han brukte mest.

Til seremonikortet valgte han ut et bilde. Smilende i fleece og turjakke, tatt på én av de utallige turene i marka. Det var der han trivdes best. På lange og korte turer, til fots eller på ski. Han hadde gjerne med en hekksaks for å kutte og vedlikeholde stiene. Han måtte ut i naturen, selv når sykdommen satte sine begrensninger. Når han var for dårlig til å gå selv, ba han om å bli kjørt opp så han kunne sitte og ta inn utsikten og luften fra skogen.

Gravsted ville han ikke ha. «Er jeg dau, så er jeg dau», mente han. Han ville kremeres, og han hadde klare ønsker for hvor asken skulle spres. Over en myr i et område han kjente godt på Krokskogen i Oslomarka. Han skulle bli ett med naturen.

Han var i dialog med døtrene og kjæresten om hva som var greit. Ville de ha et gravsted å gå til, skulle han ikke protestere. Men de var helt enige i valget hans. At han er en del av Marka, er det mest naturlige for dem.

Ønskene til dem som planlegger egen begravelse er blitt mer personlige enn før. Jølstad begravelsesbyrå merker at stadig flere ønsker å ha planene klare for egen begravelse. De har rundt 1300 såkalte forhåndsavtaler til begravelser eller bisettelser. Tom A. Kolstad

Flere lager forhåndsavtaler

Ikke alle er så åpne om døden som Gregers Ottesen og hans familie. Ikke alle har god nok tid til planleggingen. Ikke alle vil tenke på det.

Men Jølstad begravelsesbyrå merker at stadig flere ønsker å ha planene klare for egen begravelse. De har rundt 1300 såkalte forhåndsavtaler til begravelser eller bisettelser. Snittalderen til de som tar kontakt er 45 år, og flertallet har satt ned ønsker uten nødvendigvis å være døende eller alvorlig syke. Det kan være et behov for å skrive ned sine tanker og ønsker på samme måte som i et testamente.

— Vi merker en økt interesse rundt dette. Ønskene har en mer personlig vri enn tidligere, og de som kommer er bedre forberedt enn før. Det er stadig sjeldnere vi svarer på spørsmålet «hva er det vanlige?», sier Jan Willy Løken, administrerende direktør i Jølstad.

Det er stadig sjeldnere vi svarer på spørsmålet «hva er det vanlige?»

Terskelen er blitt lavere

Klikker du deg inn på ulike begravelsesbyråers hjemmesider, finner du gjerne en egen fane med «Planlegg egen gravferd». Noen har skjemaer over «egne ønsker», der man blant annet kan fylle ut hvilke sanger, kistetype og blomster man ønsker.

Terskelen er dermed blitt lavere for å registrere sine preferanser. Men begravelsesbyråene oppfordrer til å dele informasjonen med noen pårørende. Det er de etterlatte som med loven i hånd har siste ordet uansett. Og de gjennomregisserte tilfellene er unntakene. De fleste som legger planer, gjør det med et par personlige ønsker. I de aller fleste tilfellene opplever pårørende ønsker fra den avdøde som en støtte og hjelp, mer enn tvang.

— Det er ikke lett å peke på én årsak til at flere velger å planlegge sin egen begravelse. Vi ønsker i stadig større grad å ha kontroll over livene våre, og følgelig ønsker flere også å mene noe om sin egen begravelse. I tillegg er terskelen lavere, både fordi hjelpemidlene er lettere tilgjengelig digitalt – noe vi reklamerer for, og fordi vi til en viss grad merker en større åpenhet rundt døden, mener Løken.

Begravelsesbyråene merker at døden er mindre tabubelagt enn før, men at det finnes generasjonsskiller. Tom A. Kolstad

Generasjonsskille

Begravelsesbyråene ser også effekten av at kjente personer har hatt flere ord med i laget om sine egne seremonier.

Wenche Foss skal ha bestemt detaljer for egen begravelse før hun døde i 2011. Liv Ullmann har tidligere røpet til Aftenposten at hun har begynt å planlegge sin.

Hos Fonus begravelsesbyrå merker de generasjonsforskjellene blant henvendelsene.

— De siste fem-seks årene har vi sett en økning blant yngre med en alvorlig sykdomsdiagnose, som kommer med personlige ønsker for seremonien. Det skjer i mindre grad for dem over 50–60. Generelt sett tror jeg det bunner i større åpenhet rundt døden, og at jo yngre man er, jo mer er man vant til å legge føringer for eget liv. Da er det naturlig å ha de samme tankene om en begravelse, sier Fonus-sjef Marita Eikenes.

Å begrave seg selv.

Bård Føsker (øverst) filmet og gjennomførte sin egen begravelsesseremoni, mens han fulgte med på monitor fra bakrommet. For ham var det sorgterapi.

«Jeg elsker deg, kjære tvilling».En søster gråter stille i det hun avslutter minneordene i forbindelse med tvillingbroren Bård Føskers begravelse. Kapellet er fullsatt av familie, venner, tidligere lærere, bekjente. På det hvite kistelokket har mor og far lagt hatten han alltid brukte, en flaske rødvin og Langbein-filmen han så i filler sammen med søsknene i barndommen. Ting de forbinder med Bård.

Det har vært en sterk seanse, med taler, Coldplay-sangene han likte så godt, bilder fra livet hans på veggene. Klemmer, tårer, minner. En hvit kiste med blomster han har valgt ut selv.

Bård Føsker (23) har hatt regien på sin egen begravelse. Det er bare det at han ikke er død.

Han har fulgt seremonien fra bakrommet via en monitor. Nå kommer han ut og sier unnskyld for at han har påført sine nærmeste denne påkjenningen.

Han ville planlegge og gjennomføre sin begravelse, foran kamera. Han la planene sammen med et begravelsesbyrå, valgte ut talere, prøvelå kiste, valgte blomster, musikk, og involverte familie og venner. Filmen Å begrave seg selv skal vises på Aftenposten TV.

Julaften på sykehuset.

Han har alltid vært redd for døden. Men han hadde ikke ofret begravelser en tanke, ikke før hans mor brått fikk en alvorlig kreftdiagnose i 2010.

— Da vi feiret julaften på sykehuset sammen med henne for fem år siden, fortalte hun oss hvilken sang hun ville ha i begravelsen sin. Det satte i gang tankene – hvilken sang ville jeg ha valgt?

De fem årene med sykdom og uvisshet har preget Bård Føsker så mye at han ville ta døden mer på alvor. Få si de fine tingene til hverandre, kjenne på sorg. Rett og slett være mer forberedt på at noe kan skje. I dag er Bårds mor pr. definisjon kreftfri, men uvissheten har preget familien.

Det vil sikkert være mange som mener at jeg ikke bør lage «underholdning» om så alvorlige ting.

Han laget filmen både som en sorgterapi for seg selv og familien etter fem vonde år. Og for å gjøre andre som ser filmen oppmerksomme på det uforutsigbare ved livet. Få dem til å tenke på det som betyr noe i livet nå. Men også tenke over sin egen avslutning.

— Det vil sikkert være mange som mener at jeg ikke bør lage «underholdning» om så alvorlige ting. Men jeg mener det er viktig at vi snakker åpnere om en så viktig ting som døden. Med dette har jeg konfrontert min egen dødsangst, men jeg håper også at andre som ser filmen vil ofre sin egen begravelse en liten tanke. Og si de gode tingene til hverandre, sier Føsker.

Han har fortsatt hele livet foran seg. Men vissheten om at det ligger en liste der med ønsker, beroliger.

Historien til Gregers Ottesen er basert på samtaler med de to døtrene og kjæresten hans.

  1. Les også

    Christian visste han skulle dø av kreft. Dette ga han sin sønn.

  2. Les også

    Det aller siste

  3. Les også

    Kreften som spredte seg

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Bitre familierelasjoner forsterker seg ved dødsfall, noen gjør det de kan for å skape trøbbel, helt inn i døden»

  2. ØKONOMI

    Også begravelsesbyråer henter krisestøtte. Et nedstengt Norge ga færre døde og avlyste seremonier.

  3. A-MAGASINET

    John Inge skulle ikke se brudekjolen til Karianne før bryllupet den 20. juni. Koronakrisen endret alt.

  4. NORGE

    Hun ble enke som 22-åring. Da startet enda en kamp.

  5. KARRIERE

    Gravferdskonsulent Bjørn Arild Ånestad: – Lukten venner man seg egentlig aldri til

  6. A-MAGASINET

    Med en gin tonic hjalp hun moren sin med å dø